En meget enkel og sliten mellomstasjon.
Etter en lang og innholdsrik flytur fra London trengte reisefølget og jeg kun et lett tilgjengelig sted å sove ut før ferden gikk videre. Som platinumkortinnehaver i Marriott måtte det bli et hotell i kjeden, og valget falt dermed på Airport Marriott Hotel.
Det skal nevnes at det var et drøss av enkle hoteller å velge mellom. Du kunne for eksempel spare noen dollar på Residence Inn eller Courtyard by Marriott, men da røk alle fordelene. Valget var således ganske lett.
Å ta inn på enkle flyplasshoteller er nærmest blitt en tradisjon for meg etter langdistanseturer. For det første er det tusenlapper å spare i forhold til de beste beliggenhetene, og for det andre får du ikke nytt hotellet noe særlig når du ankommer såpass trett og sliten heller.
Gratis shuttle
En annen bekvemmelig fordel er at hotellet ofte tilbyr gratis shuttlebuss. Dette var selvsagt intet unntak her i Miami. Spørsmålet var om vi kom til å ha like flaks som i Los Angeles og treffe på bussen idet vi gikk ut av terminalen. Det var jammen ikke langt unna.
Knappe fem minutter med surring og bussen var å se i det fjerne. Vi hoppet elegant ombord og ble tatt rett til døren. Det var visstnok en fellesbuss for alle Marriott-hotellene og vi måtte således informere om hvor vi skulle.
Omgivelsene var i grunnen ganske nitriste. Kontorbygg, flystøy og parkeringsplasser var det vi var omgitt med. Resepsjonen var derimot langt friskere. Denne så ut til å være nyoppusset og bød på den sedvanlige Marriott-odøren idet vi kom inn.
Elite-innsjekk og club-rom
Jeg ruslet selvsagt med en gang bort til Elite-innsjekken og ble betjent med det samme. Jeg hadde alt sjekket inn via appen på forhånd og håpet nå bare at vi var blitt skjenket en generøs oppgradering. Oppgradering var det, men generøs var den slett ikke.
Værelset vi hadde fått var bare et ordinært club-rom i syvende etasje med to queensize-senger. Med andre ord ingen suite. For en natt skulle jeg nok overleve.
Til tross for en nyoppusset resepsjon var værelset av den gamle sorten. Typisk amerikansk, sa jeg, mens jeg utforsket fasilitetene. Gulbrunt teppe, trangt og med den tristeste utsikten i manns minne var det ikke akkurat noen begeistring å spore hverken hos meg eller reisefølget.
Badet var i tillegg knøttlite og bød på badekar med fastgrodd dusjhode. Toalettet var fylt til randen av vann. Med andre ord: her var alt som det skulle være etter amerikansk standard. Det var dessuten dårlig med badeartikler. Badekåpe og tøfler manglet også.
Minibar var fraværende og det var i grunnen lite å foreta seg annet enn å sove. Dessverre var det litt for tidlig på kvelden for den slags. Dermed besluttet vi oss for å ta turen ned i loungen. Ja, du leste riktig, ned i loungen.
Støyende lounge i lobbyen
Denne befant seg nemlig rett ved resepsjonen i første etasje. Vi kom dessverre akkurat en liten time for sent til hors d’oeuvre, men kunne i det minste røske med oss noe mineralvann. Neste måltid var frokost neste dag.
Lokalet var mildt sagt utrivelig. Det var ikke et lukket rom, men snarere et avgrenset område av lobbyen hvor støyen kom rett inn. Det egnet seg med andre ord ikke å slå seg ned her for å slappe av.
Heldigvis var det mest grunnleggende på plass i kjøleskapet. Brus, vann og juice var gratis. Dette kunne du også ta med deg opp på værelset. Fristelsen etter å fylle ranselen var påtrengende. Det var utrolig nok ingen snacks å finne.
Forøvrig hadde du en liten datakrok og en godt lest avis til underholdning. Dette var altså ikke noe sted å slå ihjel tid, skjønt jeg var usikker på hva som var best av værelset og loungen.
Nuvel. Etter en god natts søvn tuslet vi atter en gang ned i loungen for å teste frokosten. Til min store overraskelse var buffeten nesten tom. Var det kun kontinental frokost som ventet oss? Heldigvis kom en spansktalende vertinne bort til oss og informerte om at buffeten befant seg i restauranten.
Full frokostbuffet i restauranten
Vi var altså blitt skjenket adgang til den betalte frokostbuffeten uten å skulle betale. Herlig. Her ventet nemlig omelettstasjon, bacon, fersk frukt, pålegg, egg og diverse bakevarer.
Utvalget var helt greit og kvaliteten likeså. Ikke noe å rope hurra for, men heller ikke noe å klage på. Vi fikk alle dempet sulten før vi skulle sjekke ut og sette kursen mot Miami Beach.
Utendørs basseng
Av fasiliteter foruten loungen hadde du et utendørs bassengområde. Dette var ikke all verdens stort og kunne fungert hvis solen tittet frem. Dessverre var samtlige solstoler nedsittet med hull i og således ubrukelige.
Det virket også som om nabohotellene hadde adgang, og da ville det mildt sagt blitt ganske så overfylt her. Likeledes med trimrommet som lå ved Courtyard.
Nei, det var ikke stort mer hverken å foreta seg eller si. Airport Marriott var et helt ordinært hotell som fort skulle gå i glemselen. Nå gledet jeg meg heller til en storslått opplevelse i helt motsatt ende av skalaen på et av Marriott-kjedens lekreste boutiquehoteller.
Konklusjon
Alt i alt en helt grei mellomstasjon før ferden går videre. Jeg vil ikke anbefale mer enn maks to netter her, da det ikke mye å se eller oppleve hverken på hotellet eller rundt.
Min stjernevurdering: 4- av 6.
Flere bilder
Nå snakker vi
Følg med neste uke for en spektakulær anmeldelse av et av Miami Beachs mest eksklusive hoteller. Klikk her!
