Var dette noe mer enn et ordinært amerikansk flyplasshotell?
Etter en 12 timers flytur med ankomst på ettermiddagen så jeg ingen grunn til å kaste tusenlapper ut av vinduet for et eksklusivt hotell. Det ville jeg nyte til det fulle uthvilt og opplagt. Dermed endte jeg opp med å velge et firestjerners flyplasshotell.
Med gullkort i Marriott Rewards sto valget i grunnen kun mellom Renaissance eller Airport Marriott – begge anseelige firestjernersalternativer som gir gullkortfordeler som gratis lounge og oppgradert rom. Ettersom sistnevnte var nyoppusset ble det det.
Shuttle-flaks
Reisefølget og jeg ruslet vi ut av Tom Bradley-terminalen i håp om å finne shuttlebussene. Hotellet tilbød nemlig gratis transport til og fra flyplassen. Vi hadde maks flaks idet bussen svingte forbi oss med det samme vi var fremme. Dermed slapp jeg å ringe hotellet og vente en halvtime. Herlig.
Forventningene til hotellet var lave. Ved forrige tur til LA bodde jeg nemlig også på et flyplasshotell, nærmere bestemt Sheraton. Dette var en blandet opplevelse av flere årsaker, men utsikten mot rullebanen var uforglemmelig. Jeg håpet på tilsvarende hos Marriott.
Sjåføren slapp oss elegant av og vi spaserte inn i den nyoppussede lobbyen. Jeg fikk umiddelbart en Hilton-følelse. Alt var åpent og polert. Både restaurant og bar lå i direkte tilknytning til lobbyen. I tillegg hadde du en Starbucks på hjørnet. Den kjøpesenteraktige Hilton-følelsen var til å ta og føle på.
Elite-innsjekking
Ved resepsjonen var det satt opp kø-bånd. Heldigvis slapp vi å stille oss her ettersom det var en egen skranke forbeholdt Elite-medlemmer. Vi ble hurtig og høflig ekspedert. Dessverre gikk alt på samlebånd og vi var ikke blitt foræret noen oppgradering.
Av Marriott-appen å lese kunne jeg også sjekket inn på forhånd og fått et digitalt nøkkelkort til å låse meg inn med. Jeg sto over i håp om at den fysiske innsjekken ville sørge for ekstra fordeler. Det gjorde den altså ikke. Nå var det bare å låse seg inn på standardrommet i niende etasje.
Standardrom
Her var det i grunnen ikke mye spennende å rapportere om. Værelset besto av to queensize-senger, skrivebord, stol, kjøleskap og kaffemaskin i tillegg til et nyoppusset og forholdsvis trangt bad.
Av gammel vane åpnet jeg skapene for å finne frem morgenkåpen og slippersene, men kom kjapt på at dette var standardrom uten slike luksusgoder. Heldigvis var det ikke forbudt å ringe ned og be om dette, noe jeg også gjorde. 10 minutter senere var det på plass. Fabelaktig.
Overraskende moderne bad
Det som overrasket meg mest med værelset var det moderne badet. Her var det fastlåste amerikanske dusjhodet og svømmebassenget av et toalett erstattet med moderne europeiske varianter. Fantastisk. Trykket i dusjen var også upåklagelig.
Utvalget av toalettartikler var derimot meget tynt. Nå er det lenge siden jeg har bodd på standardrom, men såpass små flasker av det aller nødvendigste kan da umulig være normalt? Nuvel. Vi skulle ikke bli her lenger enn én natt uansett.
Utsikten var heller ikke noe å skryte av: rett mot parkeringsplassen. Hvis du hadde lang nok hals kunne du så vidt se rullebanen på LAX, men det langt fra noe storslått skue.
Sengen var forøvrig ifølge reisefølget i overkant intim. Her innførte vi et nytt begrep som skulle preget fortsettelsen av turen: queensize-romantikk. Det var derimot ikke noe å si på komforten. Jeg sov som en sten.
Spektakulær ny lounge
Av fasiliteter ellers bød hotellet på en splitter ny lounge i toppetasjen i tillegg til et stort utendørs bassengområde og trimrom. Jeg fikk behørig testet loungen.
Loungen hadde endret navn fra Concierge til M Club og var flaggskipet for Marriotts nye lounge-konsept. Men holdt fornyelsen vann? Les hele anmeldelsen her!
Utendørs bassengområde
Bassengområdet ble også testet noen timer før utsjekk. Dette var overraskende stort til flyplasshotell å være. Jeg sa tørt til reisefølget at vi kunne spart pengene på de dyre hotellene vi hadde i vente ved å bo her. For det var rikelig med plasser og gratis håndklær til utlån.
Alt lå skjermet til midt inne i bygningen. Selv om det fortsatt foregikk oppussing av værelsene med direkte utgang til bassengområdet, gikk det fint an å ligge her. Boblebadet var dog i ustand og sprutet i alle retninger. Det var i grunnen mye som var på halv tolv. Kanskje ikke så rart ettersom hele Mexico var samlet rundt sirkelsagen denne dagen.
Pent innpakket mat
Av bespisning foregikk denne utelukkende i loungen. Her ble det servert frokost og hors d’oeuvre. Vi fikk også bestilt opp room service. Denne kom særdeles lekkert innpakket i en pose med masse eksklusivt preget emballasje. Miljøsvineri, utbrøt reisefølget. Lekkert, sa jeg.
Maten oppi var i og for seg nokså ordinær på smak, men utseendet var det lite å utsette på. Jeg bestilte en slags pizza som selvsagt bare smakte ost og pepperoni. Reisefølget gikk for en tradisjonell club sandwich. Helt greit vomfyll.
Det ble ikke mange timene på Airport Marriott, men jeg rakk å få et overblikk. Dette var et av de bedre amerikanske flyplasshotellene jeg hadde bodd på. Men nå gledet jeg meg aller mest til å sette kursen opp i Bel-Air og til et legendarisk hotell få forunt å oppleve.
Konklusjon
Alt i alt et flott flyplasshotell som leverer der det skal. Moderne fasiliteter, imøtekommende personale og en storslått lounge. Her er jeg ikke fremmed for en layover igjen.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Flere bilder
Bli med til paradis
Det er sjelden jeg mister munn og mæle, men denne hotellopplevelsen gjorde meg stum. Klikk her for å lese mer!
