Var toppscore i Dagbladet nok til å begeistre meg?
Det er ikke ofte hotellrestauranter bemerker seg på den kulinariske stjernehimmelen, men 34th på toppen av Radisson Blu Plaza Hotel i Oslo hadde klart kunststykket, ifølge anmelderne i Dagbladet. Jeg var mer enn klar for å teste.
Det var en torsdag kveld jeg satte kursen mot Oslos høyeste bygning for å innta et måltid med kremutsikt over hovedstaden. Om ikke maten skulle innfri ville ihvertfall utsikten gjøre det, tenkte jeg.
Spisefølget hadde tidligere på dagen tatt inn på Plaza, og jeg foreslo at restauranten måtte testes på bakgrunn av anmeldelsen jeg hadde lest. Dermed inviterte jeg meg selv til en middag.
I stjernehimmelen
Allerede idet jeg entret heisen fikk jeg Dagblad-anmeldelsen i fleisen. Hotellet nølte ikke med å skryte resultatet, og hadde hengt opp dobbeltsiden på veggen. Ettersom det var noen etasjer opp rakk jeg å lese den på ny, og stusset noe ved at Robinson og Fredag hadde gitt miljøet såpass svak score. Var det ikke det som skulle være trekkplasteret?
Jeg forsto nokså raskt hvorfor Dagbladet hadde holdt igjen på stjernene når det gjaldt miljø. Idet heisen var kommet opp i 33. etasje måtte vi spasere en trang trapp opp til baren og videre innover til restauranten.
Baren var utvilsomt spektakulær og minnet på mange måter om Summit på Radisson Blu Scandinavia. Men hvor i huleste var restauranten? Jeg så en liten tarm med et par bord og noen stoler. Det måtte da vitterlig være chambre séparée til baren, tenkte jeg, og så meg videre rundt.
Chambre séparée?
Etterhvert kom en velkomstvertinne oss i møte og lurte på om vi hadde booket bord. Det hadde vi, og hun søkte oss opp i systemet. Var det nå vi skulle bli tatt med inn en bakdør og til et storslått lokale?
Til min store overraskelse var det chambre séparéet som var restauranten. Jøss, dette blir intimt, sa jeg til spisefølget. Det virket nesten som en togkupé med ett bord på hver side.
Mens jeg iakttok omgivelsene og den storslåtte utsikten kom servitrisen mot oss med menyene. Hun hadde ikke navneskilt, men bar tittelen «trainee». Vel, vi får se hvordan dette går, tenkte jeg stille, og skummet over utvalget i menyen.
Få retter å velge i
Du kunne velge mellom tre forretter, fire hovedretter og tre desserter. Selvsagt kunne du velge kokkens sammensetning med vinpakke til, men spisefølget og jeg «shoppet» heller enkeltretter for anledningen.
Servitrisen var særs oppmerksom og imøtekommende, men surret litt med språket. Det var visst ikke ofte det var nordmenn her oppe, fikk vi forklart. For det sa nemlig sitt når en etnisk norsk automatisk slo om til engelsk hver gang hun stakk bortom, skjønt det var innlysende at vi alle snakket samme språk. Fiffig.
Jeg sto over forretten og gikk rett på hovedretten. For anledningen lot jeg meg friste av svinet. Spisefølget gikk derimot for kongekrabbe til forrett og torsk til hovedrett.
Det ble mumlet noe om hummer, men den oppmerksomme servitrisen kom oss raskt i møte og informerte om at det trolig kom på den nye menyen som skulle vært lansert denne uken, men som var blitt utsatt på grunn av råvaremangel. «Får inderlig håpe det ikke blir restemat på oss, da», sa jeg tørt og klappet igjen menyen.
Det går an(d)
I påvente av maten iakttok jeg Oslo i kveldsmørket. Jeg kunne skimte Holmenkollen i det fjerne, men fikk dog ikke den samme nærheten til byen og høydeskrekkfornemmelsen jeg gjorde på toppen av verdens høyeste hotell i Hong Kong. Trolig var det på grunn av konstruksjonen.
Nuvel. I påvente av hovedrettene kom det en liten appetittvekker på bordet. Dette var røkt and med en liten frisk dert på toppen. Spisefølget gomlet den i seg og kunne informere om at det var en aldeles nydelig start. Det gikk altså an(d), sa jeg tørt.
Tapas?
Vi hadde forøvrig bedt om å få alle rettene samtidig. Dermed ble det rene tapasaftenen på oss. Og det var neimen ikke langt unna tatt størrelsen på porsjonene i betraktning.
Svinet mitt minnet mer om en liten forrett enn en hovedrett til 365 norske kroner. Presentasjonen var lekker, og sennepssausen ga assosiasjoner til kaviar der den rammet inn de små svinestykkene. Smaken var forøvrig helt grei. Dette var som en noe tørr svineribbe.
Spisefølget, som hadde valgt kongekrabbe og torsk, hadde derimot noe mer å fortære, skjønt det fortsatt ville blitt kategorisert som snack av en amerikaner. Presentasjonen var lekker, men igjen var det ikke noe ekstraordinært over smakene.
Det tredje spisefølget hadde bestilt gnocchi. Her var porsjonen langt rausere, men igjen var det noe med smaken. Kokken hadde visstnok vært altfor raus med sitronen, og hele retten smakte surt. Det var vel neppe hensikten.
Sursøt dessert
Med «tapasen» innenbords var jeg mer enn klar for dessert. Jeg skulle selvsagt ha sjokoladen. Dette var en sammensatt rett med fast og myk sjokolade, kirsebærtsorbet og marshmallows.
Igjen var presentasjonen lekker og kreativ, men smaken helt ordinær. Jeg fikk ikke helt taket på hva marshamallowsen gjorde oppi det hele. Dessuten var den hard og ikke myk som den burde.
Spisefølget nøyet seg derimot med en Irish coffee og hadde alt dratt konklusjonen: «Det beste med hele måltidet var potetbåtene».
Jeg var ikke uenig, men måtte legge til at det som løftet opplevelsen var den utsøkte servicen. Traineen utviste en genuin interesse for oss som gjester og hadde fremragende kunnskaper om det vi fikk servert. Det er sjeldent jeg har følt meg så velkommen som akkurat her.
Konklusjon
Alt i alt en brukbar hotellrestaurant i et intimt og enkelt lokale med storslått utsikt. Maten kunne vært mer spennende, men servicen var i toppklasse. Hit drar du for å føle deg vel – og titte på Oslo.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
PS! Aldri gå glipp av nye anmeldelser – følg meg her!
Flere bilder
