En av de mer sparsomme variantene som balanserer på kanten av hva som forventes.
Jeg har til nå aldri bodd på et Ritz-Carlton-hotell uten adgang til Club Lounge. Det ble selvsagt ikke noe unntak da jeg besøkte Ritz-Carlton Pentagon City. Minsteprisen for adgang her var godt over 3 000 kroner per natt. Bodde du flere enn to på værelset måtte du ut med 100 dollar ekstra per person per natt.
Det hjalp fint lite at jeg var platinummedlem i Marriott. Alle som ønsket adgang til lounge måtte bla opp okke som. Her ble du hverken oppgradert eller slapp gratis inn. Med såpass høye barrièrer sier det seg selv at høye forventninger medfølger.
Ubetjent i toppetasjen
Loungen lå i hotellets toppetasje med direkte adkomst fra heisen. Her måtte du ikke låse deg inn en ekstra dør. Utenfor var det dog en resepsjonsdisk, men denne var aldri betjent under vårt opphold. Den var nok mest til pynt.
Det var herlig å kunne spasere rett fra værelset sitt og inn til buffeten. Her kunne jeg hente med meg en kanapé og en brus og tusle tilbake til værelset. Det var nemlig ikke forbudt å ta med seg hverken mat eller drikke ut slik det vanligvis er på Marriott-hoteller.
Fem serveringer
Når det gjaldt serveringer var det fem i antallet. Først ut frokost, deretter lunch, lett snacks, hors d’oeuvre og kaker. I og for seg helt etter boken. Det jeg nokså raskt oppdaget var at utvalget var langt mindre generøst enn det jeg var vant med.
Farverik frokost
Frokosten minnet i grunnen veldig om tilsvarende i San Francisco. Du hadde et begrenset utvalg av varmmat som bacon, pølser og eggerøre i tillegg til noe pålegg og en raus porsjon med frukt og bær. Og det er nettopp disse bærene jeg elsker med loungefrokosten hos Ritz-Carlton. Det løfter inntrykket med litt farver.
Av brød og bakst var det ytterst begrenset. Alt var lekkert presentert, men det endte med at jeg varmet meg noen toastskiver. Jeg er ingen stor tilhenger av en søt start på dagen. Et positivt tilskudd var dog en skuff med energibarer du kunne knabbe med deg og spise senere på dagen.
Av drikke hadde du melk og juice i tillegg til fri flyt fra kaffemaskinen. Det var trolig også mulig å be om champagne, men dette fristet ikke hverken hos meg eller reisefølget. Dessuten var vertinnene noe tilbakeholdne og vanskelig å få tak i.
For mange tomme hyller
Det jeg savnet, og som forøvrig skulle bli en gjenganger utover dagen, var bedre utnyttelse av buffetområdet. Det så ikke så innbydende ut med tomme hyller. Det slo meg raskt at det var gjort innsparende tiltak her som på hotellet ellers. Synd.
I informasjonsskrivet sto det at neste servering var «lunch», ikke «light lunch» som samtlige av de andre Ritz-Carlton-hotellene jeg har bodd på skrev. Selv om «light» nettopp her var mer gjeldende enn noen gang.
Lett lunch
Å haste inn til lunch virket raskt å være bortkastet. Her var det nemlig kun en liten grønnsaksåker, suppe og to påsmurte sandwicher/wraps tilgjengelig. I tillegg sto det noen mindre skåler med ferdigblandede salater til forlystelse. Skuffen med energibarer var nå byttet ut med cookies.
Jeg savnet noe pålegg og brød. Det ble litt vel mye grønt for min smak. Pussig var det også at du kunne blande din egen cæsarsalat, men uten kylling. Det hadde gjort seg med noe kjøtt i åkeren.
Noe av lunchen ble stående fremme til hors d’oeuvre gikk i gang. Her hadde du noe hjemmelaget chips og cookies du kunne knaske på også. Jeg sto over og ventet heller på appetittvekkerne.
Appetittvekkende hors d’oeuvre
Og appetittvekker var det i ordets rette forstand. Klokken 17 skulle hors d’oeuvre åpne, men det gikk nesten en halvtime den første dagen før de hadde satt frem alt. Dermed ble det en halvtime kortere bespisning enn planlagt. Det gikk i og for seg greit med det tynne utvalget.
Tidligere har jeg erfart nærmest å få en fullverdig middag, men her hadde de spart inn og vært tro mot begrepet. Du hadde småretter lekkert dandert på enda mindre fat. Det var også spekemat og små salater satt frem.
Av varmmat var det to alternativer som varierte fra dag til dag. Den første kunne du kose seg med soppterte eller sweet and sour chicken og den andre noen innbakte greier som ikke engang vertinnene visste hva inneholdt. Selv om de hadde med seg en lapp gikk det i surr hver gang gjestene spurte.
Jeg følte med allergikerne et øyeblikk da jeg spurte om det var kjøtt eller fisk i de innbakte greiene, og fikk et ullent svar. Hvorfor kunne de ikke bare be kokken skrive en lapp og sette foran skålen?
De kalde rekecocktailene falt i smak hos reisefølget som bøttet nedpå og sendte rekene på en boblende svømmetur i spiserøret. Dernest kom en dose med blåmuggost og rødvin.
Fri flyt av rimelig drikke
Og drikke var det rikelig av. Her var det nemlig ingen begrensninger. Du kunne starte dagen med champagne, fortsette med hvitvin til lunch og runde av med rødvin og whiskey. Foruten rødt og hvitt, som kunne skjenkes fra en kran, måtte du be vertinnene om påfyll av sterkere saker.
Merkene var visstnok lokale og det var ikke all verdens eksklusivitet over det hele. Men det funket. Det viktigste var at det var fri flyt, sa reisefølget. Ulempen var at det lå en jobb bak i å få tak i vertinnene for påfyll. Det var på langt nær like enkelt som i Hong Kong.
Brus og vann var forøvrig fritt tilgjengelig i flasker i kjøleskapene. Enkelt og praktisk å ta med seg. Det filtrerte Ritz-Carlton-vannet er slett ikke så dumt. Jeg skulle bare ønske flasken var noe større.
Kjeks og kaker
Etter hors d’oeuvre kom dessertene frem. Igjen merket jeg hvor tomt det så ut med de få kakene i de store hyllene. Utvalget var det dog ikke noe å si på. Her hadde du både søtt og syrlig. Flere krukker med godteri og kjeks ble også satt frem.
Ritz-Carltons signaturkake var også å finne i buffeten. Denne kostet 12 dollar ++ på room service. Her kunne du spise så mange du ville. Skjønt den ikke var min favoritt gikk den ned. Et forsøk på fondue var også gjort, men sjokoladen var ikke varm. Jeg nøyet meg derfor med rene marshmallows og jordbær.
Tilbaketrukket service
Maten var helt grei, men langt fra oppsiktsvekkende. Dette Ritz-Carlton-hotellet balanserer hårfint på grensen mot å ligne et JW Marriott. Hadde de tatt betaling for drikken og kuttet ut lunchen ville jeg knapt merket forskjell.
Servicen var heller ikke ekstraordinær, selv om en av vertinnene begynte å løsne litt mot slutten av oppholdet. Det er utrolig hvor stor forskjell det er fra hotell til hotell. I USA er det dog jevnt over slapt i forhold til Asia. Jeg savnet forøvrig å kunne sjekke inn og ut her. Hvor var den eksklusive atmosfæren?
Konklusjon
Alt i alt en helt grei lounge som leverer jevnt over god mat, dog i et begrenset utvalg. Om den er verdt å betale nesten dobbelt pris for er jeg usikker på, men hva hadde hotellet vært uten?
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Les hele anmeldelsen av hotellet her!
Video
Flere bilder
