Et ufrivillig og spontant opphold som overrasket meg stort.
Det er ikke alltid ting går slik man planlegger. Det fikk jeg smertelig erfare etter at reisefølget og jeg hadde sjekket ut fra Raffles Le Royal og satt kursen mot flyplassen.
Ved innsjekk ante vi fred og ingen fare. Helt til skrankebetjenten bladde i passet of fant ut av visumet var utgått. Vi kunne bare glemme å reise til Vietnam. Dermed måtte vi bare søke nytt visum og sette kursen tilbake til Phnom Penh sentrum. Men hvor skulle vi bo nå?
Budsjettalternativ
Å ta inn på Raffles på ubestemt tid ble både i overkant dyrt og uforutsigbart. Men jeg fikk etterhvert en plan som virkelig skulle vise verdien av platinumkortet mitt i Marriott Bonvoy.
Marriott hadde nemlig åpnet sitt første hotell i Phnom Penh for ikke mange måneder siden. Dette var et Courtyard. Det vil si budsjettkjeden deres. Jeg var noe skeptisk til å begynne med, men reisefølget fikk overbevist meg etterhvert. Å rykke ned én stjerne kunne da ikke være så altfor ille, selv om jeg hadde de loslitte USA-courtyardene i bakhodet.
Det fine for min del med å booke Courtyard var dog at jeg fikk alle de vanlige Marriott Bonvoy-fordelene: sen utsjekk, tilgang på lounge, oppgradering og generelt mer goodwill hos hotellet. I tillegg var prisen fleksibel og vi kunne sjekke ut når vi ville uten å betale for hele oppholdet.
Reisefølget og jeg hadde booket samme morgen og satte kursen rett mot hotellet. Dersom de fortsatt hadde innkjøringsproblemer eller datasystemene var trege, var jeg forberedt på en langtekkelig innsjekksprosess. Eller kanskje gikk alt som smurt?
Skyskraper med service
Drosjen svingte inn foran den splitter nye skyskraperen midt i Phnom Penh sentrum. Klokken hadde så vidt passert seks om morgenen, men en serviceinnstilt pikkolo spratt ut og hjalp oss med bagasjen. Jøss, sa jeg, kunne man virkelig forvente slik service her? Tydeligvis.
I resepsjonen sto nattevaktene og slet med en vrien kineser. Han hadde visstnok innsigelser på prisen, og det tok en god stund før vi ble betjent. Heldigvis hadde han vett til å beklage til oss, som han så sto i kø like bak, men resepsjonistene hadde mistet all gnisten. Jeg fryktet det ville gå utover oss.
I begynnelsen stemte min antagelse nokså godt. De var utmattede etter den vanskelige kineseren og sjekket oss inn nærmest på autopilot. Det var selvsagt ikke noe værelse ledig med en gang siden vi ankom såpass tidlig, men de kunne ta hånd om bagasjen mens vi ruslet ut på sightseeing.
Javel, tenkte jeg. Sightseeing midt i morgenrushet i en kaotisk storby? Vi var ikke helt der. Dermed måtte jeg presisere at jeg var platinummedlem og ønsket å vente i loungen i stedet. Pipen fikk med ett en annen lyd. Datasystemet hadde tydeligvis ikke fått dette med seg.
Platinum for alle pengene
«Mr. Berg is a platinum member», hvisket de til hverandre mens de febrilsk tastet på datamaskinen og forsøkte å finne en løsning. De hadde plutselig et standardværelse ledig allikevel, men jeg sa at vi mer enn gjerne kunne vente dersom de hadde et oppgradert værelse til oss. Det skulle vise seg å være et sjakktrekk. De måtte bare vente til stuepikene kom på jobb, og det var først klokken åtte.
Reisefølget og jeg ble fulgt av pikkoloen opp i loungen. Her var frokostserveringen nylig gått i gang og vi sikret oss en matbit mens vi tok noen telefoner til nære og kjære om visumproblemene. Det tok knapt nok en time før pikkoloen nok engang kom oss i møte. Denne gangen med nøkkelkortene til værelset. Nå var jeg spent.
Vi var blitt tildelt et værelse to etasjer nedenfor loungen. I og for seg ikke dumt det når det kun var basseng, trimrom, bar og lounge i toppetasjen. Optimalt sett hadde jeg ønsket direkte adgang til loungen, men det fikk gå denne gangen når det uansett ikke var et alternativ.
Suite med panoramautsikt
Idet jeg låste meg inn på værelset ble jeg bergtatt av utsikten. Et øyeblikk ble jeg usikker på om dette var et veldig flott club-værelse eller en suite. Senere fant jeg ut at det var en suite. Men du verden. Vi hadde panoramautsikt til hele Phnom Penh. Her var faren stor for å bli sittende å se ut i luften. Bokstavelig talt.
Alt både så og luktet nytt. Møblene var av det minimalistiske, skandinaviske slaget og luktet nysaget tre. Det var elegant, men samtidig ulmet en svak budsjettfølelse i bakhodet. Det minnet veldig om da jeg bodde på splitter nye AC Hotel Venezia. Trolig var det kun fordi jeg visste at Courtyard ikke akkurat skrek luksus i resten av verden, for dette var jo egentlig storslått.
Alt på plass
Det var ingen begrensninger i hverken utforming eller service. Du hadde en fullverdig minibar samt døgnåpen room service tilgjengelig. Badekåpen hang i skapet og tøflene sto plassert like under. Det var ikke tegn til innsparing overhodet. Sengen var forøvrig romslig med særdeles god sovekomfort.
Suiten var ikke av de største jeg har bodd i, men utformingen og plassutnyttelsen var god. Du hadde til og med en liten garderobekrok som minnet om et walk-in closet. Ulempen med alle vinduene var dog at det ble fryktelig varmt når solen sto på midt på dagen og tilsvarende kjølig om kvelden.
Åpent bad
Badet var åpent mot soveværelset. Heldigvis gikk det an å lukke dørene slik at det ble helt tett. Hverken reisefølget eller jeg har skjønt oss på arkitektene som på død og liv må tegne åpne bad. Men her kunne du altså velge. Takk og pris.
Badet var forøvrig dunkelt utformet med en moderne og særdeles romslig dusj. Trykket her var helt magisk. Flommen av vann ga meg et øyeblikk dårlig samvittighet av miljøhensyn, men du verden så behagelig.
Det var kun én servant og ett toalett ellers. Mer enn nok for min del. Utvalget av toalettsaker var derimot overraskende rikt. Jeg hadde forventet dispensersåpe på veggen, men her var det altså fullt utvalg. Kvaliteten var kanskje ikke femstjerners, men det at du fikk tannbørse, barbersaker, munnskyllevann og kam var oppløftende.
I det hele tatt var værelset en positiv opplevelse. Jeg følte at jeg kunne trivdes her lenge. Det hadde kanskje mye å si at alt var funklende nytt, men det var i grunnen noe med hele atmosfæren. Det føltes som et skikkelig hotell.
Innholdsrik toppetasje og lounge
Av fasiliteter utover suiten hadde du en innholdsrik toppetasje bestående av et lite bassengområde, poolbar, Executive Lounge og trimrom. Jeg testet samtlige inngående, og lot meg begeistre tatt i betraktning at jeg skulle befinne meg på et budsjetthotell.
Det var forøvrig i loungen at vi inntok frokosten og tilbrakte mest tid. Her ble det også servert lett snacks og drikke midt på dagen før de rundet av med en generøs hors d’oeuvre.
Les hele anmeldelsen av Executive Lounge her!
Utover loungen var bassenget et kjærkomment sted å la tiden fly i påvente av visumet. Dette var ikke veldig stort, men betød lite når andre gjester ikke benyttet seg av det. Mye kunne jo være på grunn av den intense temperaturen.
Basseng og bar på taket
Det var ellers kun et par cabanaer og solsenger ute i bassenget tilgjengelig. Altså var det ikke noe på land. Derimot var det noen stoler og bord i tilknytning til poolbaren. Men på et hotell med såpass mange værelser var jeg sjeleglad for at flertallet ikke hadde interesse av sol og bad. Det var kun et par kinesere som svømte badehetten av seg her oppe i tillegg til oss.
I likhet med værelset var utsikten på taket upåklagelig. Noe sjenerende var det kanskje at det foregikk bygging av en skyskraper like ved siden av. Det gjorde at arbeiderne fikk fritt innsyn til bassenget og vi fikk byggestøy i retur. Ikke helt optimalt.
Helt på toppen av taket hadde du en bar. Denne åpnet først på ettermiddagen og var et sted for høye drinker etter mørkets frembrudd. Atmosfæren var hyggelig og skybarfølelsen påtagende.
Intim budsjettgym
Dersom kaloriene skulle forbrennes og ikke inntas var gymmen stedet. Denne var overraskende liten, men hadde et grunnleggende utvalg av apparater. Så lenge jeg fikk tredemøllen min var jeg fornøyd. Utsikten var mildt sagt også svært motiverende.
Det jeg savnet var vannflasker og noen kalde kluter. Gymmen var kanskje stedet jeg merket mest at jeg befant meg på et budsjetthotell. Ihvertfall da den var fylt til randen med trimmende kinesere.
Rimelig room service
Når det gjaldt bespisning utover loungen var reisefølget og jeg hyppige kunder av room service. Utvalget her var rikt og helt i tråd med det du finner på gode hoteller ellers. Jeg bestilte blant annet pizza og pasta. Enkle smaker og flotte presentasjoner. Det aller hyggeligste var kanskje prisene.
Det er neimen ikke mange steder i verden hvor du får mineralvann til én dollar i minibaren og mat til rundt hundrelappen. Dermed så reisefølget og jeg liten vits i å teste hotellrestauranten. Det var jo tross alt mye mer behagelig å få maten servert på værelset.
Utsøkt service
Det var ingen tvil om at Courtyard Phnom Penh overrasket meg positivt. Ikke bare var fasilitetene på topp, men servicen var også usedvanlig vennlig. Hvor enn vi gikk ble vi møtt av et smil og en hyggelig hilsen. Beliggenheten var kanskje så som så, men sentral med tanke på ambassadestrøket.
Det er nesten synd å si det, men budsjetthotellet Courtyard klarte nesten å begeistre meg mer enn ultraluksuriøse Raffles. Det sier litt om hvor stor betydning forventninger har på opplevelsen.
Konklusjon
Alt i alt et utsøkt og moderne hotell med alt av fasiliteter til stede til en rimelig penge sentralt i Phnom Penh. Vennlig service og fantastisk mottagelse som platinummedlem gjør dette til sted jeg kommer til å velge igjen.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Med visumet på plass kunne vi fortsette reisen tilbake til Vietnam. Nå ventet skikkelig femstjernes ved stranden. Les fortsettelsen her!
