En drøm ble virkelig i signatursuiten på et av verdens mest eksklusive hoteller. Jeg er stum fremdeles.
«Perfection just happens» er slagordet til Dorchester Collection – en samling av verdens ti mest fremragende femstjerners hoteller. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bo på et av disse så tidlig i karrieren, men så åpenbarte muligheten seg.
I månedsvis har jeg gledet meg til å krysse av førsteplassen på bucketlisten: et opphold på legendariske Hotel Bel-Air. Helt siden jeg bodde og studerte i Los Angeles har dette vært en fjern drøm, men nå skulle den altså gå i oppfyllelse.
Med skyhøye forventninger fryktet jeg at fallhøyden ville bli stor. For alt jeg visste kunne dette være et hotell som bare tok ekstreme priser fordi de hadde muligheten til det, og at servicen og fasilitetene forøvrig ville være ordinære. Men både reisefølget og jeg møtte med et åpent sinn.
Etter en avslappende natt på Marriott var vi nå uthvilte og klare for å sette kursen opp i verdens kanskje mest fasjonable boligstrøk. Her det ikke finnes gangfelt og hekkene er så høye at du tror du befinner deg i en urskog.
Fornem velkomst
Sjåføren tok en alternativ vei inn i Bel-Air og passerte derfor ikke den legendariske inngangsporten. Det gikk derimot ikke lenge før vi svingte av den smale veien og inn på en ganske anonym og tilbaketrukket parkeringsplass. Her ventet flere uniformerte menn for å ta oss imot
Det var uhørt at vi fikk åpne bildøren selv. Uber-sjåføren så nokså forfjamset ut idet pikkoloene omringet bilen. Vi ble ønsket varmt velkommen mens bagasjen ble tatt hånd om uten at vi trengte å løfte en finger. Jeg ble bare istukket en bagasjelapp og satte kursen inn mot resepsjonen.
Dette var langt fra noen prangende «se og bli sett»-entré. Her spaserte vi rett inn i buskaset over en bro, forbi en blomstrende have og inn til en elegant disk på innsiden. Vi ble møtt av en smilende resepsjonist som ønsket oss varmt velkommen.
Papirarbeidet ble unnagjort og resepsjonisten kunne glede oss med at vi var blitt oppgradert til en av hotellets ti signatursuiter. Jeg var stum av forbauselse. Dette var snakk om suiter til 3 000 dollar per natt.
Ingen dresskode
Før jeg mottok nøkkelkortet dristet reisefølget seg til å spørre om dresskode på hotellet. Resepsjonisten nærmest lo og sa at vi alle var «perfectly fine», selv i Hawaii-skjorter og slippers. Her skulle du føle deg som hjemme. Glem finstas og stiff upper lip. Herlig.
Med nøkkelkortet i hånden ble vi nå guidet til suiten av en butlerkledd herre. Vi fikk også en liten omvisning i nærområdet og ble fortalt hvor hotellets fasiliteter befant seg. Lettere i sjokk var det vanskelig å ta innover seg alle inntrykkene.
Hotellet var en blanding av et landsted med frodige haver og vanlige teppebelagte hotellkorridorer. Vår suite befant seg i sistnevnte, og jeg dro med en gang assosiasjoner til Raffles i Singapore. Det luktet gammelt treverk og knirket godt der vi gikk.
Hotellets nest beste suite
Utenfor var det lite som tydet på at det skjulte seg en suite bak døren, skjønt det var langt til neste rom. Vel inne ble reisefølget og undertegnede slått i bakken av det spektakulære synet. Vi hadde fått Patio Suite – hotellets unike i Hollywood-stil.
Ifølge hotellet selv har noen av underholdningsbransjens mest ikoniske personligheter satt sine føtter her. Jeg tør ikke engang tenke på hvem, men de lister opp Marilyn Monroe, Grace Kelly og Elizabeth Tylor. Jeg var uansett stum av begeistring over å ha fått en så generøs oppgradering.
Suiten var på 70 kvadratmeter og besto av separat soveværelse, stue med spisebord, utendørs terrasse med boblebad og et enormt bad med både dusj og badekar. Det føltes rett og slett ut som en leilighet i beste LA-stil. Her kunne jeg lett bodd.
Personlig velkomstgave
På benken under fjernsynet i stuen sto det en særdeles hyggelig velkomstgave til ære for undertegnede. Her hadde hotellet bakt kaker med bilder fra min Instagram-konto, skrevet et hyggelig kort signert direktøren og lagt ved fersk frukt og kaker til forlystelse. Ganske lik velkomst som hos Ritz-Carlton i Jakarta.
Stuen var forøvrig ganske romslig og bød på en særdeles velfylt minibar. Her hadde du endog en egen skuff med de dyreste brennevin. Champagnen sto på kjøl og du hadde rikelig med eksklusiv snacks å vekke tørsten med. Dette kunne nytes i den romslige sittegruppen til en god film på Bang & Olufsen-fjernsynet.
Soveværelset besto av en bred kingsize-seng pakket inn i sengetøy av egyptisk bomull. Sovekomforten var upåklagelig. Her hadde du utgang til terrassen og direkte adgang til badet. I tillegg hang tilsvarende B&O-fjernsyn på veggen her som i stuen. Det kunne nesten ikke bli bedre.
En drøm av et bad
Badet var kanskje det som overrasket meg mest. Det opptok nesten halve suiten og var belagt med lekker marmor og alt tenkelig av utstyr. Toalettet var i ekte Japan-stil med et fyldig panel på siden. Rammen var ferdig oppvarmet og lokket åpnet seg idet du gikk inn døren.
Visse i reisefølget nøyet seg med det analoge toalettet under hele oppholdet. Trolig på grunn av en iboende teknologifrykt. Jeg åpnet derimot alle sluser og testet som om det var en ny iPhone jeg hadde fått. Interessant. Jeg dristet meg til å slå et slag for Japan-toalett hjemme også.
Dusjen var ellers ren magi. Her var det regnskogvarianten med et trykk som trolig tømte hele LAs vannkilde på én dusj. Badeartiklene av Anne Semonin hadde i tillegg en balansert duft og fungerte utmerket. Her var det bare å la toalettmappen ligge.
Det som kanskje overrasket meg litt var at det var nokså tynt med badeartikler utover det åpenbare som såper, shampoo, badehette og sminkefjerningsutstyr. Du hadde hverken tannbørster eller barberingssett. Det manglet også badesalt. Dette er Ritz-Carlton flinke til å dele ut, og et hotell i denne klassen burde ikke vært dårligere.
Skjermet terrasse
Foruten badet var kanskje den private og skjermede terrassen rosinen i pølsen. Du hadde både utgang fra stuen og soveværelset hit. Den var utstyrt med to myke solsenger og to stoler. I tillegg hadde du et lite spisebord og et boblebad.
Til tross for mye buskas rundt var solen fremme så å si hele dagen. Det fristet faktisk ikke å legge seg ut på fellesområdet med denne terrassen rett utenfor døren. Det eneste som kanskje manglet var noe å kjøle seg ned i, for boblebadet var kokende varmt.
Ikonisk bassengområde
Hele hensikten med tilværelsen på Hotel Bel-Air er at du skal kunne trekke deg tilbake og nyte livet i fredelige omgivelser. Dette er så langt fra et charterhotell som det er mulig å komme. Allikevel er hotellet utstyrt med et felles bassengområde til forlystelse. Dette fikk jeg testet ved én anledning.
Det ikoniske bassenget var oppvarmet og kunne brukes året rundt. Det var mange palmer og trær rundt, men rikelig med solsenger. Området var dessuten betjent av en vertinne som bisto med solkrem, vann og håndklær. Det var også mulig å bestille mat fra restauranten. Med andre ord rom for kos.
Hotellet hadde også et spa og trimrom, men dette fikk jeg ikke anledning til å teste denne gangen.
Begrenset bespisning
Når det gjaldt bespisning forøvrig benyttet vi samtlige av hotellets spisesteder: baren, restauranten og roomservicen. Årsaken var enkel: det var ingen andre alternativer i umiddelbar nærhet. Lunchen spiste vi både i baren og i suiten mens middagen og frokosten ble fortært i Wolfgang Puck.
Les anmeldelsen av full middag i ekstravagante Wolfgang Puck her!
Hotel Bel-Air byr ikke på frokostbuffet. Her bestiller du det du vil ha og betaler det det koster. Og prisene er stive. Syv dollar for to skiver ristet brød, ni dollar for fire skiver bacon og 24 dollar for et fat med frukt. Men du betaler for så mye mer enn maten.
Frokost med celeber stemning
Stemningen når kjente og ukjente personligheter fra palassene i nabolaget svipper innom for en lett frokost er ubetalelig.
Kunstnersjeler i mosegrønne blazere med en kvinne på hver arm, solbrillekledde regissørtyper i slitte hettegensere og en drøss av fyldige grå manker i lyseblå skjorter med genseren hvilende på ryggen. For ikke å glemme de plastiske Hollywood-fruene som la seg som en pyntelig glasur over forsamlingen.
Maten kom utvilsomt i annen rekke. Her gjaldt det å beskue klientellet. Frokosten i seg selv var nokså ordinær. Jeg ba blant annet om å få havregrøten kokt på melk, men fikk beskjed om at det ikke gikk an. Pussig. Jeg trodde et hotell i denne klassen ikke hadde «nei» i vokabularet.
Lett lunch i private omgivelser
Lunchen i baren var også ordinær. Jeg bestilte blant annet en pasta bolognese og en burger – typiske hotellretter. Det var ingen kulinarisk sensasjon, men helt greit til å dempe sulten. Reisefølgets suppe falt derimot i smak.
I motsetning til «nei-et» i frokostsalen fikk jeg et rungende ja da jeg ba om pizza med pepperoni som room service. Dette sto ikke på menyen, men jeg fikk altså en skreddersydd rett. Det kunne da umulig være så vanskelig å slenge på et par salamiskiver på en Margarita.
Reisefølget bestilte en av de vegetariske signaturrettene og en tradisjonell fish and chips. Samtlige var tilfredse med det lette lunchmåltidet. Det å fortære det på spisebordet i sin egen suite var verdt opplevelsen i seg selv.
En tropisk oase
Hotel Bel-Air isolert sett er som en tropisk oase som kunne vært plassert hvor som helst det er varmt og frodig. Det som gjør det hele unikt er stemningen du omgis. De anerkjennende nikkene fra de øvrige gjestene, de brede og imøtekommende smilene fra alt fra resepsjonisten til vaktmesteren og stuepiken og den tilbaketrukne elegansen gjør at du føler at du befinner deg i en film.
Til å være et hotell i det absolutt øverste sjikt er det noe med stemningen som er så avslappet. Du kunne forventet det stivt og upersonlig, men alt var bare vennlig og tilbakelent. Kom som du er og vær den du er. Ikke skvis deg inn i den trange aftenskjolen, men slipp deg fri. Herlig.
Jeg fikk følelsen av å være på et fredelig landsted jeg har feriert i årevis. Vedkubbene, peisene, den frodige haven og svanesjøen i all sin prakt. Du fikk en slags virkelighetsflukt fra det travle og overfladiske LA som få er forunt å oppleve. Roen senket seg.
For en botaniker må dette også være paradis. Med massevis av sjeldne trær og planter var det lett å bli fengslet idet du ruslet deg en morgentur. Det fikk i alle fall reisefølget erfare. Jeg var derimot mest imponert over svanesjøen med ekte svaner. Selveste drømmerekvisitten til et bryllup.
Ikke farvel, men på gjensyn
Oppholdet gikk mot slutten og det var på tide å sette kursen ned mot havet og en ny eksklusiv hotellopplevelse. Jeg bestilte koffertassistanse på iPaden i suiten mens vi bedagelig ruslet ned mot resepsjonen.
Her ble vi vennlig betjent mens jeg fyrte opp iPhonen for å skaffe en Uber. Bagasjen vår sto alt utenfor i trygg forvaring hos de fem pikkoloene. Nå var det bare å iaktta de eksklusive bilene på parkeringsplassen en siste gang før dørene ble åpnet og vi ble ønsket på gjensyn. En drøm var over for nå.
Konklusjon
Alt i alt en ubeskrivelig opplevelse. Hotel Bel-Air er så mye mer enn bare et hotell. Det er en unik tilværelse og stemning du ikke finner noe annet sted i verden. Å bo her er som å leve i den beste Hollywood-film. Jeg ikke bare vil, men må tilbake.
Min stjernevurdering: 6 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å bo her!
Video
Flere bilder
Nytt hotell i vente
Turen til Los Angeles slutter ikke her. Nå skal jeg ned til havet for mer luksus. Klikk her for å lese fortsettelsen!
