Behagelig, presist og helt i henhold til tidligere opplevelser. Men hvor var den femte stjernen?
Det var gått hele tre år siden min forrige langdistansetur i Lufthansas business class. Tiden var mer enn moden for å gjøre et nytt forsøk. Hadde noe endret seg siden sist? Lite tydet på det, annet enn at jeg nå skulle teste en annen flyvemaskin.
Men hvorfor Mexico City? For det første hadde jeg ikke tidligere vært i Mexico. For det andre var tilgjengeligheten av bonusbilletter generøs på kort varsel. Dermed besluttet både reisefølget og jeg oss for å ta en langweekend hit.
Uvanlig weekendtur
Selv om mange hevet øyenbrynene over beslutningen om weekendtur til Mexico City, satte jeg forventningsfullt kursen mot Gardermoen. Her sjekket jeg som sedvanlig inn ved Lufthansas skranker. Det var intet teppe lagt ut ved førsteklasseinnsjekken, men heller ingen kø. Dermed gikk det effektivt for seg. Jeg fikk prioritet på bagasjen, takket for meg og ruslet mot fasttracken.
Det var ikke mye kø i felles-fasttracken, men jeg måtte som alltid snike meg forbi de ordinære passasjerene. Heldigvis gikk dette fint uten at noen lurte på hvorfor jeg «snek». Dermed bar det opp i gullstuen for frokost før turen videre gikk mot Frankfurt. Gaten lå like under loungen, så her var det ingen vits å stresse.
Mye ledig på grunn av streik
Ombordstigningen gikk i gang på tiden, og jeg var selvsagt fremst i køen og først ombord. Det var ikke all verdens opplevelse som ventet de neste to timene mot Frankfurt, men jeg kunne ihvertfall se frem til et garantert ledig nabosete i motsetning til SAS Plus.
For anledningen var det streik blant kabinpersonalet, men vår flyvning var gudskjelov ikke berørt. Allikevel var det tydelig at forretningsreisende hadde fått booket om billettene sine. Det som i utgangspunktet skulle være en overfylt kabin var nærmest tom i business class. Jeg klaget ikke, og satte meg godt til rette mens jeg tittet på beskjeden på nabosetet: «Ihr Freiraum». Wunderbar.
Lite ekstraservice
Det vanket ingen velkomstservice i form av drinker, varme kluter eller aviser. Dette måtte vi pent vente på til langdistanseflyvningen. Dermed var det bare å titte ut på av-isningen som pågikk og smøre seg med tålmodighet.
Idet vi var kommet i marsjhøyde begynte ting å skje. Serveringstrallene trillet ut. Bak forhenget fikk de en tørr sandwich med fri drikke til mens vi foran fikk frokost servert på brett med porselen og ekte bestikk. Innholdet var dog ikke så mye å skryte av.
Enkel frokost
På tallerkenene lå pålegg i form av skinke, salami, røkt laks og en eller annen krem. Syltetøy, smør og druer fulgte også med. Varme rundstykker og bakevarer ble senere servert. Jeg tok en kanelbolle i tillegg til rundstykke og følte nesten at jeg var på hotell. Ikke helt femstjerners, men det fungerte.
Med frokosten innenbords var det bare å lene seg tilbake og vente på landing. Noe mer service ventet nemlig ikke med unntak av forespørsler om å etterfylle drikken. Vi hadde knappe timen til rådighet i Frankfurt før flyet gikk videre mot Mexico, så det gjaldt å skyndte seg til loungen.
Overraskende loungebesøk
I utgangspunktet trodde vi ikke at det ville bli tid til lounge ettersom spaserturen mellom terminalene ble så langdryg, men jommen fant jeg ikke en Air Canada-lounge i nærheten av gaten. Denne hadde jeg ikke testet før, og jeg fikk overtalt reisefølget til å bli med og ta en titt. Vi ble begge svært overrasket.
Les hele anmeldelsen av Air Canada Maple Leaf Lounge her!
Etter et kort, men innholdsrik visitt innom Air Canada bar det videre avgårde til gate. Jeg var usikker på om de skulle sjekke passet og stemple billettene på forhånd ettersom det køet seg skikkelig foran dokumentsjekkbodene. Det var også uklart hvor business class-køen begynte.
Kaotisk ombordstigning
Jeg forsøkte å stille meg så nærme gaten som mulig og håpe at de etterhvert ropte opp den prioriterte ombordstigningen. Det skjedde heldigvis og jeg fikk skviset meg imellom de utålmodige økonomiklassepassasjerene som sto tett overalt.
Det var en Boeing 747 som skulle ta oss til Mexico City. Jeg hadde fløyet denne maskinen tidligere i år til Los Angeles, men da på første dekk i Premium Economy. Nå hadde jeg derimot sikret meg plass på øvre dekk i Business Class og var mer enn spent på å rusle opp trappen.
På øvre dekk
Vel inne i flyvemaskinen tittet jeg lengselsfullt inn i First Class før jeg spaserte igjennom business-kabinen på nedre dekk på vei mot trappen. Det var utvilsomt mange business class-seter, og jeg følte nærmest at hele flyet besto av dette. Dette ble særlig synlig da jeg kom opp på andre dekk.
Her var det kun business class med konfigurasjon på 2×2. Det skulle bli helt fullt. Setene var forøvrig de gode, gamle og intime. Reisefølget og jeg satt på nest bakerste rad. Dette skulle vise seg å være et lite lurt valg med tanke på serveringen. Vi fikk nemlig servert alt til slutt, og førstevalget av hovedrett måtte vike.
Alternativ toalettmappe
I setet hadde du pledd, madrassteppe, pute, toalettmappe, vannflaske og hodetelefoner. Toalettmappen var av det alternative slaget, men vekket ihvertfall interessen. Her hadde du ansiktskrem, leppepomade, sovemaske, ørepropper og sokker. Med andre ord et helt ordinært utvalg som de fleste business class-produkter byr på.
Mens jeg iakttok fasilitetene gikk velkomstservicen i gang. Først kom champagnen. Deretter fulgte dagens meny. Jeg tok en smugtitt på utvalget og ble ikke videre begeistret. Dette kunne like gjerne vært SAS. Nuvel. Vi skulle ikke sulte. Nå måtte jeg bare håpe at mitt valg var igjen til trallen ankom mitt sete.
Små toaletter
Vel oppe i marsjhøyde tok jeg meg en tur til toalettet for å sjekke ut dette. Det var to i antallet på øverste dekk, og det var ikke ønskelig at passasjerene her skulle gå trappen ned til de resterende i business class. Dermed måtte vi slåss om disse to.
Størrelsesmessig var det nokså trangt. Det var ingen vinduer og det kunne like gjerne vært et ordinært SAS-toalett innad Europa. Det eneste som pimpet opp fasilitetene var skålen med toalettsaker og håndkremen. Her var det barbersett, munnskyllevann, kam og våtservietter.
Aperitiff og forrett
Tilbake i setet var den varme kluten blitt delt ut og aperitiffen i gang. Du fikk en skål med varme nøtter og en valgfri drink. I grunnen ganske så likt SAS Business.
Etter aperitiffen ventet forretten. Her kunne du velge mellom fritert kalv, røkt laks eller gorgonzola. Jeg gikk for kalven mens reisefølget valgte osten. Det ble kastet lange blikk mot min elegant presenterte kalv idet suppen av oster kom. Smaken var derimot helt ordinær. «Smakløst», påpekte reisefølget.
Vegetarisk hovedrett
Til hovedrett kunne du velge mellom gås, kveite eller vegetarisk lasagne. Jeg gikk for sistnevnte mens reisefølget valgte gåsen. Lasagnen besto av rikelig med spinat og hadde en mild og god smak. En vegetarrett som faktisk fungerte.
Gåsen var på den annen side typisk tysk. Her var det rødkål, poteter og brun saus med noe kjøtt til. At det var gås var vanskelig å se. Det kunne vært hvilket som helst kjøtt, noe reisefølget også bekreftet. Smaken var det derimot intet å utsette på.
Enkel dessert
Til å runde av måltidet kunne du velge mellom ostefat, stollenmousse eller fruktfat. Jeg valgte frukten mens reisefølget sto helt over desserten og gikk for noe flytende i stedet. Frukten var grei, men jeg savnet noe sjokolade. Det ble delt ut noe konfekt helt til slutt, så jeg fikk tilfredsstilt behovet.
Med treretteren innenbords var det bare å rigge setet for leggetid. Jeg hadde planlagt å se et par filmer før jeg tok meg en blund. Det lodne reisefølget fant seg godt til rette i det myke pleddet. For noen var setet både langt og bredt nok.
Ingen snackbar
Lufthansas underholdningssystem bød på en rekke nyere filmer, og utvalget var mer enn greit nok. Mens jeg var revet med i filmene gikk flyvertinnene rundt og serverte snacks og drikke. God service til oss som valgte å være våkne. Det var nemlig ingen snackbar ombord, og du var prisgitt denne serveringen dersom sulten skulle melde seg.
Etter to filmer og en kort blund gikk lysene på i kabinen og det var klart for nok en middag. Nå kunne du velge mellom kjøttboller eller ravioli fylt med sopp. Til forrett fikk du en gresskarsalat med andebryst.
Bleke kjøttboller
Jeg gikk for kjøttbollene som var av det noe spesielle slaget. De så ikke særlig appetittvekkende ut med sin bleke og vasne konsistens. Smaken var også noe besk. Andebrystet var derimot helt etter boken, bortsett fra at det manglet smak. Trolig var vi begge lei av Lufthansa-mat og så frem til landing.
Ute begynte jeg nå å se et hav av lys. Vi nærmet oss Mexico City. Mens turen gikk inn i sin siste faste begynte jeg å reflektere over servicen. At Lufthansa er fem stjerner var vanskelig å forstå. Både service og servering opplevdes som SAS, som kun er klassifisert med tre stjerner. Her var det noe muffens.
Konklusjon
Alt i alt en fin tur med Lufthansa helt i henhold til tidligere opplevelser. Foreldede business class-seter samt ordinær mat og service gjør at jeg lurer på hvor den femte stjerner ble av. Dette er en hverdags-business class som er priset altfor høyt.
Min stjernevurderinger: 4 av 6.
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Bli med når jeg tar inn på et av de mest fornemme hotellene i Mexico City. Klikk her for å lese videre!
