Hvordan stilte den seg i forhold til legendariske First Class Terminal? Jeg ble forbauset.
Det er lett å tenke at den dedikerte førsteklasseterminalen er det ypperste av det ypperste å oppholde seg i på Frankfurt lufthavn. Men det få vet er at du som oftest blir henvist til en av loungene i stedet. Hvordan var servicen og tilbudet så her?
Etter en særs behagelig, men altfor kort 13-timers tur fra Buenos Aires, var reisefølget og jeg mer enn klar for å friske oss litt opp i loungen. Det var i og for seg helt greit at Lufthansa ikke bød på dusj ombord når du kunne få det på bakken i stedet. Og ikke i hvilke som helst omgivelser heller.
På tide å teste noe nytt
I utgangspunktet hadde vi tenkt oss ut av bagasjehallen og inn i førsteklasseterminalen, men fant ut at det var vel så praktisk å spasere direkte til loungen i stedet. Dessuten fikk jeg testet noe nytt. Inngangspartiet hadde jeg forøvrig gått forbi en rekke ganger tidligere på mine mange mellomlandinger i Frankfurt, men nå var altså tiden kommet hvor jeg skulle inn i det aller helligste.
Det var ikke måte på hvor mange steder de hadde trykt «First Class»-logoen. Det var ingen tvil om hvor vi var på vei, selv om det var et stykke opp en trapp og inn igjennom en korridor. De fleste som gikk feil burde skjønt forlengst at de var på villspor. Heldigvis gjaldt ikke det oss der vi kom med sølvforgylte billetter.
Personlig service og betjent bar
I resepsjonen satt det to vertinner som spratt opp av stolene sine for å ta oss imot. Vi fikk igjen passene og billettene beslaglagt av den ene mens den andre fulgte oss inn i loungen og fortalte om tilbudet her.
Vi slo oss ned i sofagruppen like foran baren. Det var så å si ingen andre her enn oss, men det skulle komme noen flere etterhvert. Med umiddelbar nærhet til den betjente baren grep reisefølget muligheten til å fortsette festen fra luften. Nye høyder skulle nås. Jeg derimot slukket tørsten med Voss vann.
Mens resten av følget slarvet og drakk i godstolene benyttet jeg anledning til å utforske lokalet. Det slo meg hvor likt alt var førsteklasseterminalen. Det virket endog til å være flere fasiliteter her, blant annet en dedikert spaavdeling.
First Class Spa
På rundturen røsket jeg med meg en spabrosjyre. Her fikk du oversikt over alle behandlingene de tilbød i «First Class Spa», og det var slett ikke å så verst. Selv om det ikke var gratis var det langt fra avskrekkende priser. 90 euro for en 45-minutters tradisjonell thaimassasje var til å leve med, men jeg sto over. Jeg var mer interessert i å få meg en skikkelig dusj.
Jeg henvendte meg i spaavdelingen for å reservere dusjetid. Det var mildt sagt ikke kamp om plassene så jeg sto fritt til å bruke så lang tid som jeg ville. Jeg fikk tildelt værelse, men fikk ikke noen and. Jeg lot dog ikke muligheten gå fra meg og var så freidig at jeg ba om en. Jeg kunne jo ikke bade uten.
Privat badekar
I kontrast til førsteklasseterminalen hadde de her dusjrom med badekar. Badesalt var satt frem og alt lå til rette for et deilig og langt bad. Jeg innså dog at tiden ble noe knapp ettersom jeg skulle få med meg en middag også, så det endte med en kjapp dusj i stedet.
Men alt av fasiliteter var forøvrig på plass; badekåpe, tøfler, håndklær, såper og lotion. Tannbørste og barbersett kunne jeg be om fra vertinnen. Dette var som et fullverdig hotell. Det eneste jeg savnet var sengen.
Nå skal det sies at det også gikk an å reservere hvilerom, men disse var av den spartanske sorten med harde senger. Jeg hadde uansett ikke tid til en hvil. Her gjaldt det å holde seg gående for å oppleve mest mulig.
Fellestoalettene var det forøvrig mange av og de minnet om Senator-loungen sett bort fra at de var en del mer privat og hadde små håndklær du tørket deg på fremfor papir. Særlig mye annet var det ikke å melde herfra.
Wienerschnitzel og buffet
Etter en deilig dusj ruslet jeg bort til restauranten. Her var det dekket med hvite duker med menyen pyntelig satt opp midt på. Jeg tok en titt og innså raskt at det ikke var noe annet å oppdrive her enn i førsteklasseterminalen.
Du hadde den tradisjonelle wienerschnitzelen på menyen i tillegg til at en rekke av maten fra buffeten var listet opp. Unødvendig, spør du meg. Det holdt lenge med skilt over rettene i buffeten. Å blande alt inn i menyen var bare uoversiktlig.
Nuvel. Buffeten bugnet over av kantinemat. Lite i presentasjonen ga inntrykk av at vi reiste på billetter til godt over 50 000 kr per snute. Det føltes som en oppgradert Senator-buffet med varierte gryteretter, blandede salater, ost og pålegg. Skinkeskjæreren sto også her fremme, og kokken kom hyppig ut og skar.
Det var kanskje litt kresent å nedgradere buffeten på denne måten, men det hadde gjort seg mye bedre om alt var à la carte som i Concorde Room. Ikke minst ville det redusert matsvinnet betraktelig. Jeg var nemlig rimelig sikker på at maten her ble kastet etter at de stengte.
Nydelige desserter
Det positive på buffeten var dog dessertbordet. Her bugnet det over av frukt, bær, kaker og søtsaker. Å holde litt igjen på det andre for å hente seg inn her var virkelig verdt det. Nå var ikke wienerschnitzelen min all verdens stor, så jeg fikk god plass til dessert. Ulempen var at tiden begynte å løpe.
Før vi måtte spasere mot gate måtte jeg utforske resten av loungen. Den tradisjonelle cigarloungen var selvfølgelig på plass. Her var det selvskjenk av både brunt brennevin og cigarer. Det var hyggelige sofagrupper med god utsikt mot flyene også.
Videre inn mot baren igjen sto det et tårn av smågodt. Det ene reisefølget kastet seg over godsakene mens jeg var mer interessert i å signere gjesteboken som så mange andre hadde gjort før meg. Å settet navnet sitt på trykk her var stas.
Alt av fasiliteter
Loungen bød ellers på flere små kontorlokaler som det var mulig å trekke seg tilbake i og jobbe. Wi-Fi fungerte greit, men dersom du var av den analoge sorten var magasin- og avishyllen særdeles rikholdig – ihvertfall for den tyskkyndige.
Det var i grunnen svært lite å utsette på loungen sammenlignet med den i førsteklasseterminalen. Alt av de samme fasilitetene var til stede og mer til. Servicen likeså. Elegant og tilbaketrukket slik reisende på dette nivået foretrekker.
Det var synd å skulle forlate paradis og sette kursen mot London igjen i business class med kald laks. Ikke fikk vi følge eller sjåfør til gate heller, ettersom den var like nedenfor oss. Akk, ja. Bena hadde godt av å røre seg litt igjen etter en enestående luksustur.
Konklusjon
Alt i alt en særs eksklusiv og elegant lounge med alt av fasiliteter på plass. Slett ingen nedgradering fra førsteklasseterminalen. Tvert imot. Jeg savnet dog mer og bedre à la carte og mindre buffet som sist, men overlevde. Fyldig bar, flott spaavdeling og lite folk løftet opplevelsen til det aller øverste nivået.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
PS! Sjekk hva det koster å fly førsteklasse her!
Video
Flere bilder
Ikke helt slutt ennå…
Den ekstravagante reisen endte ikke her. I London skulle jeg nemlig sjekke inn i British Airways’ First-avdeling med direkte adkomst til loungen. Klikk her for å lese fortsettelsen!
