Behagelig flyvemaskin, kabin like under trappen og romslige seter. Men hva med servering og service?
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å oppgradere til business class, men ettersom jeg hadde testet denne behørig fra annet dekk i tilsvarende flyvemaskin tidligere, var det på sin plass å prøve noe nytt. Dermed forble jeg sittende i Premium Economy. Jeg hadde jo også sikret meg vindussete denne gangen, så 12 timer til München skulle gå tålelig greit.
Innsjekk gikk som vanlig greit for seg i den ellers så kaotiske Tom Bradley-terminalen. Lufthansa hadde som alltid tydelig delt inn etter klasse, og jeg, med gullkortet i baklommen, gikk naturlig nok bort til First Class ettersom Star Alliance Gold-logoen var klistret på her.
Førsteklasses innsjekk
Det røde teppet var lagt ut, rosen sto på disken og det var ikke en sjel foran meg i køen. Nå manglet det bare en godstol og en vertinne som tok seg av resten, dagdrømte jeg, mens jeg fisket frem passet og kastet et blikk bort på den overfylte økonomiklassekøen.
Velkomsten var usedvanlig vennlig, og jeg fikk nesten følelsen av å fly første klasse allerede. Kontrasten skulle dog bli stor ombord idet jeg skulle sove i 90-grader. Nuvel. Jeg fikk sjekket effektivt inn og satte kursen mot sikkerhetskontrollen.
Det er forøvrig verdt å merke seg at ordinære Premium Economy-passasjerer er nødt til å stå i samme innsjekkskø som Economy dersom du ikke innehar et Star Alliance Gold-kort.
Ingen fast track, men flott lounge
Fast track finnes dessverre ikke på LAX med mindre du har TSA PreCheck. Dermed måtte jeg belage meg på å stå i den vanlige sikkerhetskontrollen. Det gikk ikke unna, men jeg hadde heldigvis nok av tid. For en gangs skyld var TSA-betjentene av det hyggelige slaget.
Videre satte jeg kursen opp i Star Alliance Gold Lounge hvor jeg har vært utallige ganger tidligere. Matutvalget er blitt tynnere og kjedeligere med årene, men det var rikelig med drikkevarer.
Du kan lese hele anmeldelsen av loungen her!
Prioritert ombordstigning
Etter en snau time i loungen satte jeg kursen mot gate. Jeg skulle nemlig ikke risikere å gå glipp av den prioriterte ombordstigningen. Det er også her verdt å nevne at Premium Economy ikke har prioritet med mindre du innehar et gullkort, så det kan være fint å komme tidlig i økonomiklassekøen.
Som seg hør og bør var jeg først ombord. Det ga meg muligheten til å ta noen gode bilder av premium-kabinen før det fyltes opp. Det skulle nemlig bli så å si fullt ifølge min siste kabinsjekk.
På nedre dekk
Litt synd var det dog at jeg ikke fikk tuslet forbi hverken business eller førsteklasse. Så stor som A380 er så finnes det jo flere innganger både på øvre og nedre dekk. Jeg gikk inn på nedre og havnet rett i premium-kabinen. Denne befant seg nemlig rett under trappen opp til andre dekk.
Av en eller annen grunn følte jeg at kabinen var mye romsligere og lysere enn på langt eldre B747. Setene så dog ut til å være de samme i 2-4-2-konfigurasjon. Denne gangen skulle jeg heldigvis sitte ved vinduet og ikke på utstilling på første rad.
Vrient å velge sete
I motsetning til hos SAS er det vanskelig å si hvilke seter som best. På første rad er det åpent og trangt til benene og på bakerste er det for nærme toalettene. Dermed sitter du igjen med toerradene ved vinduet som de beste alternativene. Selv sikret jeg meg vindussetet på nest bakerste rad, og håpet at nabosetet ville være ledig.
Etterhvert informerte de over høyttaleranlegget at ombordstigningen var fullført. Yes, tenkte jeg, det eneste ledige setet i Premium var ved meg. Fantastisk. Lykken ble kortvarig da en forvirret tysker ba om å få bytte sete fra forreste rad. Flyverten avslo høflig ved å si at det ikke var sikkert at det var ledig. Gudskjelov, tenkte jeg. Han var den siste jeg ville ha som nabo.
Noen minutter senere ramlet plutselig en tysk middelaldrende kvinne ned i setet. Hun åpnet toalettmappen, tok pleddet rundt seg og så ut til å slukne. Plutselig kom flyverten tilbake og fikk henne fjernet. Hun hadde lurt seg inn fra Economy. Toalettmappen var borte og kvinnen likeså, men jeg satt igjen med et ledig nabosete resten av turen. Herlig.
Velkomstservice
Etterhvert som ting normaliserte seg gikk velkomstservicen i gang. Jeg tok imot menyen med spenning mens jeg nippet til appelsinjuicen. Mange muligheter var det ikke, men jeg kunne velge mellom en BBQ-biffgryte eller vegetarisk pasta til varmmat. Resten av måltidet var satt.
Vel oppe i luften gikk serveringen så smått i gang. Først ut var en appetittvekker bestående av valgfri drikke og en pose med kalde nøtter. Ikke veldig spennende, men en ålreit start. Like etterpå fulgte den varme servietten og det nærmet seg hovedmåltidet.
Alt på ett brett
På grunn av det tynne utvalget i loungen var jeg skrubbsulten. Dermed ble det slett ikke noe vegetarisk pasta på meg, men snarere biffgryten. Som fra turen over ble alt servert på samme brett med en enkel salat til forrett og en aprikosostekake til dessert.
Dette var og ble flymat. Biffgryten kunne like gjerne kommet i plast og blitt servert lengre bak i kabinen. Forretten var rett og slett bare grønnsaker og desserten søtsyrlig industriell. Når jeg i tillegg visste at det var syv timer til neste måltid hadde jeg ikke noe annet valg enn å få det i meg.
Toaletter og underholdning
Etter å ha fortært det lite minneverdige flymåltidet satte jeg kursen mot toalettene. Disse var rike i antallet, plassert like bak premium-kabinen og var delt med økonomiklasse. Det var ingen ekstra fasiliteter å spore. Rett og slett helt ordinære flytoaletter.
Vel tilbake i setet fyrte jeg i gang underholdningssystemet i seteryggen. I kontrast til den skjeve og lille skjermen på første rad på forrige flyvning var dette en drøm. Utvalget var det samme, men tittekomforten langt høyere.
Et par filmer og en blund senere var det plutselig klart for frokost. Jeg hadde visstnok sovet over kjeksen og vannglasset vi fikk som mellommat. Ikke verdens undergang akkurat det, men nå skulle det sannelig smake med frokost.
Enkel frokost
Lyset kom på og trallen trillet igjennom kabinen. Frokostmenyen var satt, så her måtte jeg bare ta det brettet jeg fikk. En skål med oppskåret frukt, rundstykke, syltetøy og pai med fritert potet til var alt du fikk. Nok engang ikke særlig appetittvekkende. Mitt eneste håp nå var at loungen i München hadde noe skikkelig mat å by på.
Flyvningen gikk etterhvert mot slutten. Nå ventet en snau time i München før jeg satte kursen i vanlig europeisk økonomiklasse opp mot Oslo. Til min store glede var jeg blitt plassert rett bak forhenget til business og hadde fått midtsetet blokkert. En grei avslutning på en lang reise.
Konklusjon
Alt i alt en behagelig flytur. I en romslig A380 med vindussete uten nabo fløy de tolv timene avsted. Dessverre var ikke maven like tilfreds. Lite og altfor enkel mat hører ikke hjemme i Premium Economy hos et femstjerners flyselskap. Her må Lufthansa skjerpe seg.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
