Forsinkelse til tross, jeg skulle gjerne ønske at turen varte lenger.
Etter en avslappende layover på Marriott Doha Hotel var det på tide å sette kursen mot flyplassen igjen. Fordelen med å bevege seg utenfor for så å sjekke inn igjen er at du får opplevd hele premium-prosessen.
Drosjen slapp oss nemlig av ved First og Business-terminalen. Her hadde du et eget innsjekksområde spesielt for oss med de litt dyrere billettene. Med behagelige sitteplasser til venting og fullstendig køfri atmosfære var det hele en usedvanlig behagelig prosess. Sikkerhetskontrollen lå like bak og jeg merket så vidt at vi var igjennom.
Tre timer ekstra i loungen
Turen gikk videre opp i loungen hvor vi fikk vite at flyet var hele tre timer forsinket. Jeg fant fort ut at dette var unødvendig ettersom det hverken var soveplasser eller mye spenstig å foreta seg her midt på natten.
Les hele anmeldelsen av loungen her!
Qatar beklaget forsinkelsen ved alle anledninger uten at det hjalp meg noe særlig. Vel nede ved gate var boardinggruppene tydelig delt inn og plassert på nummererte benker. For oss i business class hadde vi endog seter merket med «priority seating» rett i nærheten av inngangen.
Ryddig ombordstigning
Dette må ha vært den ryddigste ombordstigningen jeg hadde vært med på. I tur og orden løftet gruppene på baken etterhvert som de ble lest opp. Det at business class fikk lov til å gå ombord sammen med rullestolene var noe jeg ikke hadde opplevd før. Herlig.
I likhet med flyvningen fra Oslo til Doha skulle vi nå reise med en Dreamliner konfigurert med to klasser ombord. Til tross for at Qatar opererer med flere klasser, så skulle vi igjen sitte fremst i flykroppen. Mye tydet dog denne gangen på at det ble langt færre passasjerer i business.
Velkomstservicen gikk således ganske kjapt i gang. Flyvertinnen kom bort til setet, bøyet seg ned og beklaget forsinkelsen så meget. Deretter fikk jeg vite navnet og ble oppfordret til å ta kontakt hvis jeg lurte på noe. Videre ble jeg spurt om jeg ønsket en varm eller kald klut og hvilken velkomstdrikk jeg foretrakk.
Enkel meny
Jeg gikk, tradisjonen tro, for en varm klut med Qatars signaturlimonade til. Mens jeg rengjorde både meg selv og seteoverflaten kom menyen. Denne var nokså enkel og basert på à la carte-prinsippet. Her kunne du velge mellom noen lette småretter før leggetid samt en treretters frokost før landing.
Med en flytid på litt i overkant av seks timer blir servicen naturlig nok noe begrenset. Jeg hadde selvsagt planer om å teste mest mulig og ba om en grilled chicken satay like etter take-off. Noe måtte jeg jo ha i maven før jeg reiste inn i drømmeland.
Pysj og slippers
Idet jeg trodde velkomstservicen var slutt kom flyvertinnen med en pose med pysj og slippers. Du store alpakka, sa jeg, og så forskrekket bort på reisefølget. Dette er da forbeholdt first class, utbrøt jeg, og iakttok reisefølget som alt var i gang med å ikle seg de myke fillene.
Qatar er så vidt jeg vet ett av få flyselskaper som tilbyr denne servicen i business class. Følelsen av å fly første klasse var nærmere enn noen gang. Både reisefølget og jeg slo fast at British Airways First Class var peanuts i forhold til dette. Og apropos nøtter, vel oppe i luften kom nok en drink ifølge med nøtteskålen.
Chicken satay
Ute var nå solen i ferd med å stå opp og synet av Doha i morgensol var upåklagelig. Jeg nippet til drinken og knasket på nøttene i påvente av kyllingsatayen. Det var uvant kun å få denne ene retten før leggetid. Vanligvis er det jo en full middag som står for døren, ihvertfall hos Singapore Airlines.
Nuvel. Bordet ble etterhvert dekket og kyllingen kom. Dette var slett ingen rett å bli mett på, da størrelsen mer minnet om en lett forrett. På smak var den helt grei. Noe tørt, men en herlig nøttesaus reddet den inn. Jeg dristet meg derfor til å be om den dessert.
«Chocolate lava cake with salted caramel» ble simpelthen for fristende. Den både så ut som og smakte som Olivias. I og for seg greit. Jeg ønsket meg bare en søt avslutning på det tynne måltidet.
Leggetid og frokost
Med kveldsmaten innenbords var det bare å re opp setet til seng. Nok en gang var dette altfor tynt og følelsen av first class og pysj fikk brått en kalddusj. Ett teppe og én pute var alt du fikk, og ingen kom til for å hjelpe deg å re opp sengen. Nuvel. Jeg var ikke helt handicappet selv heller.
Etter fire og en halv times blund ble jeg vekket av flyvertinnen til frokost. Jeg merket raskt at jeg hadde mer lyst på søvn enn mat, og bestilte derfor en nokså begrenset frokost bestående av fersk frukt til forrett og cornflakes til hovedrett. Reisefølget valgte derimot en suppe.
Ute var det nå solfylt og frodig. Vi nærmet oss Penang. Med cornflakesen skvulpende maven gikk vi nå inn for landing. Jeg skulle gjerne ønske at turen var noe lenger, men med tanke på den seige forsinkelsen var jeg nå mer enn klar for å innta Penangs mest eksklusive resort. Men først ventet sjåføren vår.
Konklusjon
Alt i alt en kort, men behagelig reise med Qatar. Pysj i business class var uventet, men høyt verdsatt. Jeg skulle gjerne hatt noen timer ekstra i luften fremfor på bakken, men slik ble det altså ikke.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
Flere bilder
Penangs mest eksklusive resort
Når kun det beste er godt nok. Klikk her for å lese en fyldig anmeldelse fra paradis.
