Er det verdt å bruke pengene på business class for en direkterute på kun 9 timer?
Det var spørsmålet jeg stilte meg før jeg skulle sette kursen hjemover fra Miami. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å oppgradere fra SAS Plus av den enkle årsak at turen var for kort. Dessuten er komforten på SAS Plus faktisk mer enn bra nok for ni timer.
Like før avreise fikk jeg derimot en meget hyggelig beskjed fra SAS om at jeg var blitt oppgradert allikevel. For en som nesten tilbringer mer tid ombord på SAS enn hjemme var det utvilsomt en oppløftende gest.
Det var blitt tidlig ettermiddag og det var på tide å sette kursen mot flyplassen. I vente hadde vi en nattflyvning med ankomst rundt klokken syv på morgenen lokal tid. Nå kjente jeg at jeg var litt glad for at jeg hadde fått business class allikevel.
Rotete innsjekk og sikkerhetskontroll
Vel fremme på flyplassen spaserte vi rett mot businessinnsjekken. Denne var fri for kø. Til tross for en noe rotete og uprofesjonell innsjekk, gikk det raskt. Det var bare å sette kursen mot TSA PreCheck (USAs svar på fast track) og videre inn i loungen. Dette var lettere sagt enn gjort.
Sikkerhetskontrollen var uryddig og dårlig merket. Vi spurte flere ansatte om hvor vi skulle gå for å komme til fasttracken. Svarene var utydelige og vi ble til slutt sendt i den normale køen. Ikke at det var noen stor krise, men at vi da måtte ta av oss sko og belter og ut med PC og flytende var unødvendig når vi kunne slippe med TSA PreCheck.
Vanskelig å finne frem til loungen
Etter et ublidt møte med TSA-agentene bar det av gårde på en skikkelig spasertur for å finne loungen. Denne var nemlig ikke merket.
Vi forlot loungen noe før vi trengte for heller å komme tidlig ombord i flyet. Her var det ihvertfall roligere omgivelser. Vel fremme ved gate stilte vi oss først i businessclasskøen, og boardingen gikk i gang.
Smilende kjent fjes
Reisefølget og jeg gikk aller først ombord, og idet vi kom til flykroppen dukket et kjent ansikt opp. Sannelig var det ikke den samme usedvanlig hyggelige flyvertinnen fra turen bortover som skulle være med denne gangen også. Du verden, hva er sannsynligheten?
Blide og tilfredse med forhåpninger om en like fremragende tur som sist ruslet vi bort til setene våre. Jeg hadde fått 2F mens reisefølget satt på 8. Ettersom det var noe utfordrende å konversere fra hver vår ende av kabinen tillot jeg meg å spørre om det var fullt eller om det gikk an å flytte seg. Dessverre var det helt fullt i business class denne gang.
Generøs gest
Helt ut av det blå tilbød den svenske damen i setet foran reisefølget seg å bytte plass. Det ville jeg ikke bry henne med, sa jeg, men hun insisterte. Usedvanlig hyggelig. Da fikk jeg altså sitte med reisefølget allikevel.
Boarding nærmet seg fullført og jeg satt meget godt i mitt nye sete 7F. Nå var det klart for velkomstdrink før utdelingen av menyen og take-off.
Spent på serveringen
Jeg bladde lett i menyen for å se om det var noe å glede seg til. Av erfaring vet jeg at hjemreisen ofte byr på et annet og noe tynnere utvalg enn på turen over. Det så derimot helt greit ut denne gang.
Idet vi var kommet i luften begynte serveringen så smått. Først med de varme klutene. Jeg tok som sedvanlig en rundvask av bordplaten og setekonsollene. Renholdet denne gangen var nemlig ikke akkurat av det beste.
Mine favoritter
Like etter var det klart for aperitiff. Jeg hadde håpet å få favorittdrinken min fra forrige tur, men det var dessverre en annen som skulle servere på min rad. Jeg spurte om han ikke kunne mikse min gamle favoritt CranApple Fizz, som forøvrig er tatt ut av menyen, og jammen hadde han ikke hukommelsen i orden. Fantastisk service.
Jeg skjøt dog inn til min favorittflyvertinne, mens hun fartet forbi, at hun måtte fikse drinken sin — som nå hadde fått navnet «Miami Paradise» — til middag. Det var selvsagt problemfritt. Jeg gledet meg allerede.
Forrett
Da de varme nøttene og drinken var fortært var det klart for forrett. På menyen denne gang kunne du i tillegg til frisk salat velge mellom kjempereker og posjerte kamskjell. Ingen av delene var min favoritt, så jeg nøyet meg med salaten og noe brød med smør til.
Reisefølget kastet seg derimot over havets delikatesser med stor lyst. Begge kunne konstatere at det var smakfulle forretter. Det var utvilsomt eksklusivt og et hakk opp fra det SAS serverte i business class før.
Hovedrett
Til hovedrett hadde du fire valg: mandelskorpet kveite, epleglasert kyllingbryst, grillet biff eller vegetarisk ravioli. Ettersom jeg på turen over hadde valgt kyllingbrystet måtte jeg gå for biffen denne gang.
Biffen i seg selv hadde en balansert og løkaktig smak. Søtpotetpureen var noe spiss og syrlig i smaken mens de grillede auberginene var noe tamme. Dette er ikke et måltid du ville fått på en restaurant, da både smak og konsistens minnet for mye om flymat. Men ned gikk det.
Reisefølget valgte vegetarisk ravioli og kyllingbryst. De kunne melde om gode opplevelser, men jeg merket ikke noen ekstase her heller. Kanskje vi bare var blitt for kresne etter alle turene i business class og besøkene på fine restauranter i Miami? Hva vet jeg.
Dessert
Med hovedretten innenbords var det klart for dessert. Her var det for min del ikke stort å glede seg til. Du kunne velge mellom diverse oster med marmelade til, sitronterte i blåbærsaus, organisk iskrem eller fersk frukt. Jeg gikk for isen med noe frukt til.
Dessverre var frukten slapp og smakte av den samme suppen den lå i. Iskremen hadde en altfor skarp smak av kokos. Her var det forbedringspotensiale.
Snacks og hvile
Restene ble samlet inn og måltidet var over for denne gang. Nå åpnet snackbaren som var det eneste stedet for føde de neste fem timene. Jeg redde derimot opp sengen og var klar for en hvil.
Ettersom det fortsatt var tidlig på dagen Miami-tid, merket jeg ikke noe særlig til trettheten. Det ble bare en liten time blund for øyet. Da reiste jeg meg heller opp for å sette på en film.
Selv om utvalget i underholdningssystemet er begrenset, er det som ligger ute ganske nytt. Jeg hadde bestemt meg for å se Oscar-vinnende «La La Land». Dessverre var den så dørgende kjedelig at jeg sovnet.
Innimellom prøvde jeg også å koble meg til Wi-Fi-en. Det var som vanlig et håpløst prosjekt. Ustabilt og irriterende tregt. Jeg hentet meg heller et magasin fra bladhyllen ved toalettene og satte meg til å vente på frokost.
Frokost
Drøye timen før landing gikk frokostserveringen i gang. Her var utvalget som vanlig. Du kunne velge fra en buffet bestående av yogurt, müsli, ost, skinke, salami, grønnsaker, frukt og pølse. Med andre ord litt av hvert. Dette ble servert med varmt brød og iskaldt smør til.
Jeg var faktisk sulten og spiste rikelig av frokostbuffeten. Etter måltidet merket jeg også at trettheten kom sigende. Nå gledet jeg meg til å komme hjem i seng.
Både reisefølget og jeg takket hjertelig for turen og måtte slå fast at det ikke var noe som helst å utsette på servicen. Maken til hyggelige og genuin oppvarting har jeg ikke opplevd hos SAS tidligere.
Konklusjon
Alt i alt var dette som vanlig en utsøkt og behagelig reise. De ni timene fløy av sted, og det var utrolig deilig ikke å skulle fly videre fra Oslo. Miami har aldri vært nærmere.
Om du faktisk trenger å fly business class på denne korte ruten er et spørsmål jeg fortsatt er usikker på. Jeg tror SAS Plus hadde funket vel så bra.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Bilder av menyen
Flere bilder
