Spektakulært skue, men var det verdt åtte timer i buss?
Innimellom kan det være greit å få et avbrekk fra hotellet og bykjernen. Irland med sin spektakulære natur i tillegg gjorde det nærmest umulig å la være å ta turen til de berømte klippene.
Reisefølget og jeg booket billettene via Viator kvelden i forveien og satset på at det ville være plass i siste liten. Og det var visstnok ikke noe problem. Ettersom det var en nokså langdryg tur kunne du velge å dra grytidlig eller litt senere på morgenen. Vi gikk for sistnevnte med avreise rundt klokken 10.
Stor turbuss
I bekreftelsen sto det at vi skulle møte om 15 minutter før ettersom bussen skulle ha presis avreise 10. Vi møtte derfor opp i tide ved turistkontoret og så for oss å dele minibuss med et par andre. Overraskelsen var stor da vi ruslet mot en stor turbuss i stedet. Det var Gray Line som sto bak og stilte med guide i tillegg.
Vi hadde i utgangspunktet forventet oss en enkel transportetappe fra Dublin til Cliff of Moher, men fikk en rivende engasjert og dyktig guide med på kjøpet. Det var visstnok flere stopp inkludert også, men det ble foretatt en avstemning i bussen om hvor vi ville. Været var nemlig ikke med oss denne gangen.
Obama-stopp
Som nevnt var det en langdryg tur. Hele fire timer skulle det ta fra vi satte oss i bussen til vi var fremme ved klippene. På veien dit fikk vi kun ett stopp, og dette var visstnok et velkjent stoppested hvor endog Obama hadde vært eller hadde fjerne slektninger. Det så ikke ut til å bry hverken reisefølget eller meg nevneverdig. Vi var mest opptatt av å bunkre på med niste til resten av turen.
I kontrast til organiserte turer jeg tidligere hadde vært på var det her lagt opp til at du kunne få spist og drukket nok. Det var gledelig. Med ranselen full av niste var det nå bare å lene seg tilbake og vente på klippene.
Uvær ved klippene
Vel fremme hadde stormen tiltatt i styrke og det regnet fra alle kanter. Bussen slapp oss av et lite stykke unna besøkssenteret ved klippene. Du ble nemlig ikke bare kastet av i ødemarken for å klare deg selv. Cliffs of Moher er ikke Irlands største turistattraksjon uten grunn. Her var det velutbyggede gåruter og muligheter for både bespisning og å kjøpe suvenirer.
For min del var det klippene som var det store høydepunktet. Selv om været ødela mye av gleden var det utvilsomt et spektakulært syn. De mest utfordrende og frie løypene var stengt på grunn av vinden, så vi måtte nøye oss med de inngjerdede. Det var i og for seg greit. Det var nemlig begrenset hvor mye du kunne gå ute.
Museum og kafeteria
Vi holdt dessverre ikke ut altfor lenge i det piskende regnet, og måtte raskt gi oss over og sette kursen inn i besøkssenteret igjen. Ettersom det kun var satt av en snau til til å iaktta hovedattraksjonen fikk vi akkurat ikke tid til å nyte et måltid. De hadde nemlig en kafeteria tilgjengelig, men køen av folk som rømte fra uværet var for lang.
Innendørs var det forøvrig også et billedmuseum med geologisk faktainformasjon og bilder av klippene i strålende solskinn. Gid vi kunne truffet bedre på været. Akk, ja. Det var i det minste autentisk. Som guiden sa: det er sånn 95 % av året.
Et øyeblikk føltes det ganske meningsløst å ha kjørt buss i fire timer for å komme frem til klippene i storm, men samtidig var det et vakkert og ekte skue som var verdt å få med seg. Tilbake i bussen satte vi nå kursen mot en mindre landsby hvor vi skulle innta et skikkelig pubmåltid.
Lokalt pubmåltid i landsby
I programmet sto det at vi skulle til Galway City, men dette ble nedstemt av bussen, eller rettere sagt endret av guiden. I stedet satte vi kursen mot den knøttlille byen Doolin.
Bussen stoppet midt i hovedgaten og slapp oss av ved en lokal pub. Det var kun to puber i hele landsbyen og det yret av liv innenfor mens vinden herjet utenfor. Hvor lurt det var å bøtte nedpå med øl nå som vi hadde fire timer i buss hjemover var uvisst, men jeg var mest interessert i å få i meg et skikkelig måltid. Å knaske Pringles en hel dag var ikke akkurat mettende.
Det var meget mulig valget av Doolin fremfor Galway var et sjakktrekk. Stemningen her var autentisk og det krydde av lokale rundt oss. Det var endog et brudefølge som spiste middag her, så det var tydelig at det ikke var så mange andre alternativer for de i nærområdet.
Menyen på puben var tradisjonell og bød på et utvalg av enkle retter. Jeg gikk for Bangers & Mash eller pølse og potetmos på norsk. Et enkelt og helt greit måltid. Reisefølget valgte på den annen side en vegetarisk gryterett. Ikke noe kulinarisk høydepunkt, men det døyvet sulten.
Ølen skulle ut igjen…
Mens de øvrige i bussfølget bøttet nedpå med øl ruslet reisefølget og jeg ut for å iaktta den lille landsbyen. Det var ikke mye å se, men de hadde en liten ull- og sjokoladebutikk som var verdt et besøk. Reisefølget kjøpte med noen hjemmelagede sjokoladebiter som suvenir.
Pussig nok fikk vi mest tid i Doolin, men etterhvert var det tid for å sette kursen hjemover igjen. Jeg var spent på hvor lenge ølhundene klarte å holde blæren før de måtte be om tissepause. 15 minutter tok det før bussen måtte svinge av veien. Det kunne bli en betydelig lengre tur hjemover enn til, sukket jeg.
Heldigvis tok jeg feil. Sjåføren var effektiv og vi var hjemme i god tid før leggetid. En lang reise var over.
Konklusjon
Alt i alt et fantastisk naturopplevelse, men en noe langdryg bussreise. God og informativ guide og praktiske stopp underveis kortet turen ned og gjorde den til en fornøyelse. Absolutt å anbefale dersom du har rundet Dublin.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
PS! Hjalp dette innlegget deg? Hjelp meg litt her!
Flere bilder
