Et horribelt og virkelighetsnært innblikk i kommunismens umenneskelige grusomheter.
Det kan være både givende og behagelig å reise jorden rundt i business class og bo på femstjerners hoteller, men iblant er det viktig å realitetsorientere seg også. Det finnes en verden utenfor denne deilige komfortsonen. En brutal sådan.
Jeg lar meg ofte begeistre av hotellers historie. Raffles Le Royal i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh hadde en meget innholdsrik en – med sterk tilknytning til den utflukten jeg nå skal berette fra. Det var nemlig på dette hotellet journalistene som brakte historiene fra Røde Khmers folkemord bodde. Og jeg følte meg litt som dem akkurat nå.
Kontrastfylt med privatsjåfør
Reisefølget og jeg hadde nemlig booket en sjåfør fra hotellet som skulle kjøre oss mellom severdighetene. Først til Killing Fields og dernest S21-fengselet. En veltemperert, solid van ført av en elegant sjåfør ikledd hatt og hansker. Kontrasten kunne ikke blitt større til det vi skulle seg og oppleve på veien.
Kambodsja er fortsatt et fattig land som bærer preg av sin brutale historie. Levestandarden er lav og det mye synlig fattigdom. Det er kanskje ikke så rart når over to millioner intellektuelle ble myrdet og resten tvangsflyttet til landsbygden under Pol Pots terrorregime på 70-tallet.
Røde Khmer var en kommunistisk geriljabevegelse ledet av Pol Pot som oppsto i etterkrigstiden og tok over makten i Kambodsja i 1975. I løpet av fire år frem til 1979 ble en etnisk rensning og utryddelse uten sidestykke i verdenshistorien iverksatt. Det var dette vi nå skulle få se sporene av.
De brutale dødsmarkene
Det tok knappe timen ut av sentrum før vi var fremme ved dødsmarkene, eller rettere sagt Choeung Ek. Dette var åpne sletter hvor det meste av henrettelsene ble foretatt under Røde Khmer. I dag hadde de bygget minnesmerker og informasjonssenter her slik at vi aldri glemmer ondskapen som fant sted.
Reisefølget og jeg betalte et par dollar i inngangspenger, fikk utlevert audioguide og begynte den etterhvert horrible reisen tilbake til fortiden. Her gikk vi fra punkt til punkt og fikk fortalt hva som hadde skjedd akkurat på det stedet vi sto.
Det begynte med ankomsten der lastebilene stoppet for å lempe av fangene fra S21-fengselet. De ble fortalt at de skulle «omskoleres», men planen var selvsagt at de skulle tortureres og henrettes på verst tenkelige vis. Vi fikk videre se kjemikalier og våpen brukt i henrettelsene. Det var nærmest umulig å ta innover seg lidelsene de må ha opplevd.
«Killing tree»
Etter å ha passert massegrav på massegrav og vært innom besøkssenteret med detaljerte bilder og beskrivelser av hendelsene kom vi til treet som for alltid vil feste seg på netthinnen min: «Killing tree».
På grunn av at torturistene ville spare ammunisjon ble særdeles primitive metoder tatt i bruk for å ta livet av fangene. Bambusstokker, macheter, økser og spyd ble flittig brukt. Men hva så med treet? Jo, det ble benyttet til å slå ihjel barn. De ble løftet etter benene og slengt i treet til de døde. Begrunnelsen fra Røde Khmer var at de måtte drepes for å unngå hevn i fremtiden.
Den ufattelige reisen fortsatte. Neste post var et nytt tre hvor vi på audioguiden fikk høre noen kommunistiske salmer flankert av en dieselmotor. Denne kombinasjonen ble benyttet til å overdøve skrikene fra de døende. Jeg kommer aldri til å glemme den lyden.
Sterkt minnesmerke
Siste post på programmet før vi skulle kjøre vider var minnesmerket. Et buddhistisk tempel fylt med knokler og hodeskaller fra Røde Khmers ofre. Det ble rett og slett for meget. Flere trippet tårevåte ut av tempelet overveldet av det brutale synet. Det var nå vi virkelig forsto hvor mange mennesker det var snakk om.
Det var med en bismak i munnen vi hoppet inn i bilen igjen og satte kursen mot S21. Her satt vi trygt beskyttet inne i en flott bil med privatsjåfør mens vi kjørte på den samme veien som tusenvis tidligere var blitt transportert på i trange lastebiler, blendet og klar for henrettelse.
Ubegripelig tortur i S21
S21-fengselet lå midt inne i Phnom Penh omringet av dagliglivet. Dette var nå et museum til minne om grusomhetene som hadde funnet sted. Vi betalte nok engang noen dollar i inngangspenger og fikk rystende skildringer i retur.
Fengselet var i hovedsak et stort torturkammer hvor fangene skulle presses for tilståelser for så å bli transportert til dødsmarkene. Her fikk vi se brutale torturredskaper, vandre rundt i cellene der liv var blitt ødelagt og se bilder av de mange ofrene. Igjen ble det for meget.
Utflukten gikk etterhvert mot slutten, og jeg satt igjen med en ubeskrivelig tomhetsfølelse. Nå var det tid til ettertanke og verdsettelse av den friheten de fleste av oss nyter godt av i dag. Intet kan tas for gitt. Vi vet at historien gjentar seg. Derfor må vi aldri slutte å kjempe for friheten.
Konklusjon
Alt i alt en kontrastfylt og tankevekkende utflukt som er et must dersom du besøker Kambodsja. Dette er viktig historie som aldri må glemmes. Det finnes flere arrangerte turer, men det fungerer vel så godt med privatsjåfør.
PS! Likte du dette innlegget? Lik meg også her!
Flere bilder
