En lang tur med to mellomlandinger, mye varmmat og godt med drikke.
Etter en utsøkt reise fra Stockholm til Beijing sist og en mindre minnerik en fra Beijing til Ho Chi Minh City var jeg spent på hvordan hjemreisen skulle bli. Jeg hadde ikke all verdens forventninger utover å få meg en skikkelig hvil.
Air China var kanskje ikke det optimale flyselskapet for å komme seg til Vietnam. Det ville vært mye enklere å velge for eksempel Qatar Airways via Doha. To forholdsvis korte turer i skikkelig business class. Men nå er det en gang slik at jeg liker å teste nye flyselskaper og ikke er fremmed for en omvei.
Reisefølget og jeg satte kursen mot flyplassen midt på natten etter noen korte timer med søvn på Renaissance Riverside Saigon. Med en nistepakke i lanken var vi klare for første del av reisen opp mot Beijing.
Køfri entré
Air China hadde sørget for en ryddig og oversiktlig innsjekk på en ellers nokså kaotisk flyplass. Det sto forøvrig sikkerhetsvakter utenfor terminalen som holdt alle andre enn passasjerer med gyldige billetter unna. Det hjalp på. Det fiffige var at vi ikke ble sjekket, men alle med et asiatisk utseende ble utsatt for kontroll.
Nuvel. Innsjekken var en drøm for oss med business class. Det virket som at den nettopp hadde åpnet, og det sto således en haug med passasjerer og sneglet seg frem i økonomiklassekøen. Vi spankulerte over løperen og rett frem til skranken i business. Her ser vi grunnen til at vi betaler for business, sa jeg, og pekte mot køen på motsatt side. Reisefølget smilte lurt og fisket frem passet.
Ubrukelig fast track
Mens bagasjen ble sjekket inn spurte jeg om vi hadde fast track i sikkerhetskontrollen. Alt tydet på det. Vi fikk forøvrig utdelt vouchers for adgang til lounge. Billettene våre var også tydelig merket med business class, så her var det ingen tvil.
Idet vi kom frem til sikkerhetskontrollen innså vi at verdien av fast track var marginal. Det var nemlig kun priority-køen som var oppe. Kanskje ikke så overraskende, men dog. Reisefølget begynte å sippe og jeg måtte berolige med at vi hadde all verdens tid.
Passkontrollen lå like foran sikkerhetskontrollen, så her gikk alt i ett. De var slepphendte med kontrollen og jeg fikk igjennom både fast og flytende. Hele nistepakken fra hotellet slapp urørt igjennom. Er det ikke herlig med andre regler innad Asia?
Lounge for oss selv
Vel igjennom satte vi kursen mot loungen. Denne befant seg i en egen del sammen med resten av loungene. Her slapp vi ikke inn i Vietnam Airlines’ Lotus Lounge, men måtte ta til takke med en kontraktsvariant som slapp inn litt av hvert. Men jeg fikk raskt kjenne at jeg ikke skulle skue hunden på hårene.
Les hele anmeldelsen av Le Saigonnais Business Lounge her!
Etter et fredfullt og stille opphold i loungen var det bare å begi seg hen mot gate. Vi ville nødig gå glipp av den prioriterte ombordstigningen. Dessverre var vi for sent ut og de hadde gått i gang. Heldigvis slapp vi å stille oss bakerst i økonomiklasse, men kunne gå direkte frem til vertinnen.
Kabin med kun åtte seter
Vel ombord var det bare å slå seg ned og vente på take-off. Kabinen var akkurat som på turen nedover. Her var det kun åtte seter i business class, og vi opptok halvparten. Setene var de samme gamle. Litt bredere med litt bedre benplass, men ikke mulig å legge flate. De neste fem timene skulle bli harde.
Velkomstservicen gikk etterhvert så smått i gang. Her fikk vi som sedvanlig utdelt aviser, varm klut og en frisk velkomstdrink. At klokken var fem var intet hinder for at reisefølget hev innpå med champagne. Jeg nøyet meg derimot med en appelsinjuice.
Idet vi var oppe i marsjhøyde og måltidet skulle forberedes snek jeg meg innom toalettet. Dette var ved cockpit og kun forbeholdt oss åtte i business class. Det var utstyrt med en duft, lotion og en bedre såpe i tillegg til en kunstig blomst. Ellers var størrelsen som på en Trondheim-Oslo-fly.
Varmmat midt på natten
Tilbake i setet gikk serveringen i gang. Først aperitiffen med selvvalgt drink og en pose nøtter samt nok en varm klut. Deretter fulgte matbrettet. For anledningen kunne du kun velge mellom to varmretter. Disse var et eller annet med kylling og noe annet med biff. Ingen meny ble delt ut.
Jeg gikk for biffen, selv om jeg måtte innrømme at det fristet lite med varmmat før klokken seks om morgenen. Reisefølget var skjønt enig, men vi måtte bare ta det vi fikk.
Porsjonen var som en raus langdistansehovedrett. Det var rikelig med nudler og store klumper med biff. Smaken var overraskende god, og jeg fikk ihvertfall spist litt. Som sideretter hadde du ellers oppskåret frukt og en lett salat. Du fikk også varmt brød til om det fristet.
Ikke optimal sovekomfort
Dette måltidet var det eneste vi fikk på den fem timer lange turen mot Beijing. Flyvertinnene trakk seg etterhvert tilbake, skrudde av lyset i kabinen og tok seg en pause. Jeg satte på meg nakkeputen, lenet setet så langt tilbake som jeg kunne og tok en blund.
Før vi visste ordet av det var vi nede i Beijing. Jeg hadde ikke sovet all verdens godt og så nå frem til å få legge meg flatt. Det var ennå fire timer til neste flyvning, og loungen i Beijing bød ikke på noen liggeseter. Det skulle bli tungt.
Ekstraordinær service
Idet vi ruslet ut av flyet og satte kursen mot loungen kom en av flyvertinnene løpende etter oss. De høye hælene slo i gulvet og hun klarte så vidt å få budskapet frem før pusten tok henne. Reisefølget hadde nemlig glemt en genser ombord, og flyvertinnen hadde løpt etter for å levere det.
Det første som slo meg var: ville SAS gjort dette? «Neej, vi levererar det till lost and found istället». Vi humret avsted mot loungen, og tenkte over den ekstraordinære servicen. Dette er det lille ekstra, tenkte jeg.
Air China Business Class Lounge
Idet vi var kommet helskinnet igjennom den bryske transfersikkerhetskontrollen og opp i loungen kunne vi senke skuldrene og vente på neste flyvning.
Les hele anmeldelsen av Air China Business Class Lounge her!
Utålmodige som vi var ruslet vi noe før til gate for ikke å miste den prioriterte ombordstigningen igjen. Her var det tydelig inndelt i økonomi og business class, og det var allerede noen foran oss i business-køen. Akk, ja. Det kunne være de bare hadde gullkort, beroliget jeg meg selv.
Luftig kabin
Det var heldigvis ikke buss og vi kunne spasere direkte ombord i flyet. Det viste seg etterhvert at kabinen ikke skulle bli mer enn halvfull og at det dermed ble en luftig tur over til Stockholm.
Setekonfigurasjonen var som sist 2x2x2 i velkjent Lufthansa-stil. Setene var dog nesten identiske med Turkish Airlines. Det var enda godt vi reiste sammen, hvis ikke ville det blitt nokså intimt med sidemannen.
Jeg slo meg ned og gikk i gang med utforskningen av fasilitetene. Det overrasket meg at det ikke lå noen toalettmappe fremme. Hadde de bestemt seg for å spare penger, undret jeg. Heldigvis kom den like før take-off etter at varm klut, meny og velkomstdrink var delt ut.
Inndragning av meny
Menyen var av det fyldige slaget som sist. Vi hadde en middag og en lett servering før landing i vente. Jeg hadde så vidt rukket å titte i blekken før flyvertinnen kom ut og skulle ta bestillingen. Jeg måtte bestemme meg i all hast før hun tok menyen fra meg.
Jøss, skulle vi virkelig ikke få se mer i den resten av turen? Tydeligvis ikke. De var nok redde for at folk ødela den eller tok den med hjem. Her var det nemlig gjenbruk som gjaldt. Ja, ja.
Serveringen gikk i gang ikke lenge etter take-off. Vi hadde tross alt bare snaue åtte timer til rådighet. Og for å kunne skvise inn to måltider og søvn måtte det bare gå unna.
Flere forretter
Jeg ble i grunnen aldri helt klok på menyen. Her sto det nemlig at hele tre forretter ventet: dragefrukt inntullet i parmaskinke, reker i chilisaus og røkt laks- og krabberull. Jeg fikk kun førstnevnte og sistnevnte servert, om enn noe motvillig.
Dragefrukten smakte ikke mye, men ble reddet av parmaskinken. Jeg som trodde det var melon som hørte sammen med skinke fikk meg en overraskelse. Men ned gikk det.
Lakserullen så både innbydende og smakfull ut med rogn drysset på toppen, men jeg hverken er eller var noen sjøens mann, så jeg måtte be det mer sjøsterke reisefølget om hjelp. Og splitte mine bramseil, der var det hjelp å få. Nydelig, ble det uttalt.
Uspiselig hovedrett
Av hovedretter var ingen som umiddelbart fristet meg. Du kunne velge mellom asiatisk eller vestlig mat, men jeg hadde fått mer enn nok av nudler på turen hittil, så jeg måtte finne noe på den vestlige menyen. Det var kun to valg: steke grønnsaker med ris eller biff og hummer i en salig blanding. Jeg gikk for sistnevnte i håp om at det kunne være noe spiselig på tallerkenen.
Reisefølget var heller ingen vegetarianer og gikk for det samme. Her ble hummeren skrytt opp i skyene. Min var derimot så ihjelkokt at den minnet om suppe. Det stinket råttent hav og reisefølget var enig i at min var fullstendig uspiselig.
Den gyselige lukten hadde spredd seg til indrefileten som lå i den samme suppen. Jeg som i tillegg hadde spist biff til frokost måtte bare sende alt i retur. Det var rett og slett uspiselig. Hvem i huleste hadde tenkt tanken på å blande hummer og indrefilet?
Enkel dessert
Etter den skuffende hovedretten håpet jeg at dessertene ville løfte opplevelsen. På menyen sto to kaker, frukt, ostefat og iskrem. Reisefølget gikk selvsagt for osten mens jeg ba om å få både frukt og iskrem.
Det var dessert av den enkle sorten. Isen var så kald at den var umulig å spise. Jeg måtte vente på at den tinet. Flyvertinnen beklaget da hun så at jeg slet. På smak var isen derimot fortreffelig og frukten like så. En frisk avslutning på et nitrist måltid.
Flatt sete og enkle toaletter
Med middagen innenbords var det bare å legge setet flatt og få seg en skikkelig hvil. Det hadde jeg satt frem til helt siden vi satte oss ombord i flyet i Ho Chi Minh. Det ble noen få timer i drømmeland før jeg ble vekket til frokost.
Jeg snek meg inn på toalettet før serveringen gikk i gang for å sjekke fasilitetene. Her var det lite og trangt uten altfor mye ekstra. Den samme duften og lotionen var på plass som på kortdistanseflyet i tillegg til en innpakket blomst. Ikke særlig eksklusivt. Og hvor var tannbørstene?
Liten matlyst
Nuvel. Tilbake i setet ventet frokosten. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde særlig lyst på mer varmmat nå, og takket nei til hovedrett. Det fikk holde i massevis med en forrett. Denne besto nemlig av noen skiver med røkt and. Reisefølget var igjen i sitt ess. Jeg var derimot noe mer tilbakeholden.
Forøvrig lå det noe frukt på brettet som jeg fikk ned. Reisefølget hadde derimot en fyldig gryterett igjen som skulle fortæres. Jeg viste dyp medfølelse etter alle de varme måltidene hittil på turen.
Med serveringene unnagjort var det bare å vente på landing. Nå så jeg frem til å komme meg inn i gullstuen og videre hjem til Oslo med SAS. En i overkant lang reise var omsider ved veis ende.
Konklusjon
Alt i alt en grei tur med Air China. Vennlig service, men i overkant gjentagende og kjedelig mat. Ingen seter å rope hurra for, men et bedre alternativ enn økonomiklasse om ikke prisdifferansen er altfor stor.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
