Vennlig service, blokkert midtsete og brukbar mat. Hva mer kunne jeg be om?
Å være utro mot Star Alliance har hittil ikke bydd på andre utfordringer enn nye impulser. Nå skulle jeg legge ut på min siste reise før gullkortet i British Airways var i boks.
Jeg skal være ærlig. Det finnes enklere måter å komme seg til Lisboa på enn via London med British Airways. Jeg har tidligere testet TAP Portugals direkterute fra Oslo til Lisboa på business class. Denne er nok utvilsomt å foretrekke effektivitetsmessig.
Nuvel. Jeg skulle sanke poeng, og det var tross alt ikke så altfor ille å mellomlande på Heathrow. Det nemlig kun snakk om halvannen time til neste avgang, og det gjorde at vi knapt nok fikk tid til loungen. Men la oss ta det fra starten.
Det var tett snevær i Holmenkollen idet jeg satte kursen mot Gardermoen. En lørdag morgen var dog ikke trafikken altfor stor, og jeg kom meg frem. Spenningsmomentet var om flyet kom til å være i rute.
Surrete innsjekk
British Airways har sine skranker helt innerst i den nye Norwegian-delen av avgangshallen. Her er det tydelig inndelt i økonomi- og businessklasse. Eller World Traveller og Club Europe som British selv kaller klassene. Det var ingen kø noen steder, og det var således bare å sjekke inn.
Reisefølget var alt ankommet og hadde foretatt innsjekk. Det viste seg derimot ganske raskt at jeg var blitt sjekket inn ved en feiltagelse, og at min billett var utstedt reisefølget. Den unge, ikke helt erfarne jessheimsgutten bak skranken fikk noe å bryne seg på denne morgenen. Men det løste seg.
Håpløs fast track
Nå var det bare å sette kursen bort til felles-fasttracken. Denne er og blir en vits, og det er tragisk at Avinor i det hele tatt tilbyr dette til premiumpassasjerer som ikke flyr SAS eller Norwegian. Her blir vi nemlig sluset inn med allmuen og må krangle oss frem. Det er direkte ubehagelig, og fremover vil jeg heller velge den vanlige sikkerhetskontrollen fremfor denne.
Vi kom oss til slutt igjennom etter å ha havnet midt inni og splittet opp en tyrkisk familie. Nå var det bare å sette kursen mot OSL Lounge for en lett frokost.
Etterhvert er jeg blitt nokså godt kjent med denne alternative felles-loungen, og synes faktisk den representerer et friskt pust i forhold til SAS. Frokostutvalget er ihvertfall en smule bedre. Her måtte jeg bare passe på at jeg hadde plass igjen til maten ombord senere.
Foran forhenget
Reisefølget og jeg ruslet i god tid ned fra loungen og bort til gate for å få med oss den prioriterte ombordstigningen. Alt tydet på at det skulle bli nokså fullt ombord. Det var nemlig satt av hele syv rader til business class.
Som andremann ombord slo jeg meg ned i sete 6A. I midten var det plassert et brett slik at det skulle ligne skikkelig business class som hos Turkish Airlines. Setene var dog akkurat de samme som de lenger bak skulle kose seg i. Ikke en tomme mer benplass.
Sne og velkomstklut
Ute fortsatte sneværet i all sin prakt. Vinduene var så nedsnedde at det ikke gikk an å titte ut. Det luktet av-isning lang vei. Her var det bare å stålsette seg. Å rekke loungen på Heathrow kunne vi bare se langt etter.
Etter å ha sittet vel over en time inne i flyet var det omsider klart for take-off. På denne tiden hadde sikkerhetsdemonstrasjonen gått sin gang i tillegg til at vi hadde fått de varme klutene. Noen velkomstdrink fikk vi dog ikke.
Det var først i marsjhøyde serveringen gikk i gang. Her fikk du et brett med forrett, hovedrett og dessert av den kalde sorten rett i fanget. Deretter fulgte drikken. Ingen meny ble delt ut, men du fikk valget mellom en linse- eller kyllingsalat.
Tre retter på et brett
Jeg gikk for kyllingsalaten, og var i grunnen glad for at måltidet var såpass lett til tross for vi skulle slå ihjel hele to timer til London. Den lille rekesalaten til forrett sto jeg elegant over. Men reisefølget var ikke fremmed for en sprellende start, og jeg bød elegant på min. Dessverre mot et avslag.
Kyllingsalaten minnet i grunnen om en tynn cæsar med kald currysaus i bunnen. Salatbladene, parmesanen og kyllingen var i og for seg greie, men den kalde curryen kunne de holdt seg for gode til. Den føltes rett og slett malplassert. En indisk touch på en velkjent klassiker funket ikke helt.
Sjokolademousse og champagne
Desserten som var en enkel sjokolademousse var derimot innertier for min del. Den minnet om Lufthansas i Senator Lounge i London, og var mild og god på smak. Jeg hadde tenkt å spørre om jeg fikk reisefølgets også, i bytte mot rekesalaten, men rakk så vidt å snu meg før skålen var tom. Jeg var ikke alene om å preferere søtsaker, sa jeg, og gikk i gang med min egen.
Når det gjaldt drikke bød British på champagne, vin, brennevin, brus og vann. Her var det fri flyt. Reisefølget bøttet selvsagt nedpå med champagne mens jeg holdt meg til bobler uten effekt.
Ordinære toaletter
Etter at måltidet var fortært tok jeg meg en tur på toalettet for å sjekke fasilitetene. Her var det ikke stort å melde om bortsett fra at det var satt frem en noe mer luksuriøs såpe og håndkrem i tillegg til det vanlige skummet.
Størrelsesmessig var det helt likt. Det fine var dog at det fremre toalettet kun var forbeholdt business class. Dette så dog ikke ut til å bry noen tissetrengte medpassasjerer bak forhenget som i sin skamløshet tok turen frem. Heldigvis ble det stoppet i tide.
Utover det lille måltidet med påfølgende spørsmål om påfyll av drikke, var det ikke stort mer som skjedde før vi var på bakken i London. Solen skinte og det var nydelig vår her i stor kontrast til snestormen på Gardermoen.
Terminalbytte og Club Lounge
Kapteinen hadde klart å fly inn en god del av den tapte tiden, og det var dermed håp om en snartur innom loungen – såfremt denne lå i umiddelbar nærhet til gaten. Ikke overraskende ventet også et bytte av terminal med påfølgende sikkerhetskontroll.
Til tross for lang busstur og mye gåing skimtet vi British Airways’ Galleries Club Lounge i det fjerne. Denne lå i tilknytning til Galleries First som jeg besøkte på min reise over til Miami for en stund tilbake.
Nå er det en kjent sak at det er en drøss av British-lounger strødd over hele Heathrow, og de er alle i større eller mindre grad like, ihvertfall når det gjelder mat og drikke.
Les min fyldige anmeldelse av Galleries Club Lounge her!
Denne loungen var dog både overbefolket og hadde tynt med mat ettersom folk kjempet om å forsyne seg. Oppgitt sa jeg til reisefølget at jeg gledet meg til jeg fikk gullkortet. Da slapp vi om ikke annet de store folkemassene.
Nuvel. Jeg gomlet i meg noe chili con carne mens klokken tikket. Vi måtte komme oss avgårde til gate for å rekke den prioriterte ombordstigningen. Dette ble litt i travleste laget, måtte jeg innrømme.
Same old, same old
Med chili con carnen skvulpende i maven småløp vi bort til gate. Her var ombordstigningen så vidt gått i gang, men British hadde heldigvis vett til å ha adskilte sluser slik at vi enkelt kom oss forbi allmuen og frem til flyet. Herlig. Ikke noe venting her heller.
Vel ombord var det bare å vente seg samme service og servering på ny. Flyvemaskinen var tilnærmet lik, setene de samme og prosedyrene likeså. Den eneste forskjellen var at det var såpass mange business class-seter at de hadde fjernet bordet i det blokkerte midtsetet. I tillegg var det strømuttak under setet.
«Det er vel ikke noen som skal sitte her», spurte reisefølget oppriktig bekymret. Nei, sa jeg. Dette er det vi har betalt for. Vi har krav på blokkert midtsete, konstaterte jeg. Men vi var begge skjønt enige om at vi savnet bordet.
Utdeling av meny
Idet alle var ombord gikk velkomstservicen i gang. Etter den varme kluten var utdelt satte jeg meg til rette og ventet på take-off. Plutselig kom flyverten ut på ny, og denne gangen med en liten meny.
Du verden. Flytiden var jo knappe tre kvarter lenger enn Oslo-London, men allikevel var servicen annerledes? Den lille menyen bød på hele tre valgmuligheter av hovedretter, og var visstnok en del av det nye serveringskonseptet til British.
Sånn skal det være, sa jeg, og dro paralleller til Turkish Airlines. Menyen var ikke veldig omfattende, men det er utrolig hvor lite som skal til for å heve premiumfølelsen. Her har SAS virkelig noe å lære med sitt nitriste Plus-produkt.
Tre valg til hovedrett
Mens passasjerene bak forhenget måtte kjøpe all mat og drikke kunne vi foran nyte en lett treretter med fri drikke. Forrett og dessert var satt, men til hovedrett kunne du velge mellom pølser og potetmos, gnocchi eller roastbiffsalat. Jeg hentet frem femåringen i meg og gikk for pølsene.
Etterhvert kjente jeg duften av oppvarmede pølser og løk sive ut i kabinen. Jeg spurte reisefølget om ikke pølsene fristet, og jommen sa jeg smør. «Beste flymaten jeg har fått på lenge», ble det ytret ikke lenge etter at maten var servert. Det enkle er ofte det beste, sa jeg til lett humring.
Panna cotta og kakao
Pølsene var enkle, men det funket. Den lille råkostsalaten til forrett likeså. Desserten var jeg derimot ikke så begeistret for. Som kjent liker jeg det ikke syrlig, og ei heller er jeg glad i oster. Reisefølget var derimot av en helt annen oppfattelse og rensket fatet.
I stedet for pannacottaen valgte jeg å dempe søtsuget med en kakao. British hadde gjort som Turkish og begynt å tilby kakao ombord. Herlig! Her har både Lufthansa og SAS noe å lære.
Ute var nå solen i ferd med å gå ned. Ingen flere serveringer ventet, men vi fikk hyppige spørsmål om påfyll av flytende. Reisefølget var selvsagt ikke fremmed for å takke ja. Var det én ting det ikke var noe å utsette på så var det den vennlige servicen.
Konklusjon
Alt i alt en effektiv tur med variert og enkel servering underveis. Høflig og oppmerksom service i tillegg til brukbare seter og blokkert midtsete gjør at du koser deg på tur i Europa. British slår Lufthansa, men har fortsatt noe å strekke seg etter sammenlignet med Turkish.
Min stjernevurdering: 5- av 6.
Flere bilder
Hvor skal jeg bo?
Selvsagt ventet fem stjerner og et besøk i toppetasjen på Lisboas høyeste bygning. Klikk her for å lese den fyldige anmeldelsen!
