Å rygge til Seoul var ikke akkurat optimalt, men god mat og service reddet opplevelsen.
Etter en kort tur med SAS Ireland og en enkel natts søvn på Renaissance Heathrow Hotel var det på tide å sette kursen østover. Forhåpentlig ventet en noe mer luksuriøs opplevelse. Jeg turte dog ikke å håpe på for meget.
Med den nokså ordinære turen i British Airways First friskt i minne visste jeg at det ikke ville bli noe særlig løft hverken i bakkeservice eller servering i luften. Det store spørsmålet var derfor om jeg ville merke forskjellen på Club World og First. Prisdifferansen var jo hinsides.
Flyvemaskinen på vei mot Seoul var en moderne Dreamliner med kun tre klasser ombord: World Traveller, World Traveller Plus og Club World. Om ikke annet skulle det bli deilig å sitte fremst uten å tenke på at noen andre i samme fly fløy bedre.
«The home of British Airways»
Men før jeg tok turen opp i luften måtte jeg sjekke inn. Terminal 5 er British Airways «home» på Heathrow. Her har de en rekke skranker tilpasset de ulike reiseklassene. Jeg tittet med lange øyne bort på førsteklasseinnsjekken.
«Neste gang står vi der», sa jeg håpefullt til reisefølget og spaserte bort til business-innsjekken. Denne var åpen og minnet i grunnen om en helt vanlig innsjekk. Den eneste forskjellen var at det sto en rekke vertinner her som nærmest kranglet om å få vise å oss veien til skranken. «Dette var noe annet enn SAS, ja», sa jeg videre og plasserte bagasjen på båndet.
Servicen hittil var upåklagelig. Samtlige vi møtte var vennlige og imøtekommende. Nå var det bare å begi seg hen mot fasttracken. Denne var dedikert og effektiv. Dermed var det bare å fortsette mot loungen.
Galleries Club Lounge
Med kun sølvkort i British og business class-billett ventet ingen stor loungeopplevelse. Vi måtte gå forbi både Concorde Room og Galleries First på vei mot Galleries Club Lounge.
Jeg merket fort at jeg gledet meg til gullkortet var i boks. Loungen var nemlig sprengt av folk og det var vanskelig å finne plass.
Les hele anmeldelsen av Galleries Club Lounge her!
Etter et snau time i den overfylte loungen bar det avgårde til gate. Her stilte vi oss først i i køen for gruppe 2 og slapp ganske raskt inn. Det skulle vise seg å være til liten nytte ettersom en busstur ventet.
Svak bakkeservice
Pussig var det også at vi med business class var i gruppe 2 når det ikke var førsteklasse ombord. Dermed var det kun én person med gullkort som slapp inn før oss i gruppe 1. Også han måtte sitte og vente i bussen til den ble full.
Bakkeservice har aldri vært British’ sterke side, ei heller i førsteklasse. Håpet var at de ville levere idet vi kom ombord. Kabinen foran skulle nemlig vise seg å være nokså tom mot Seoul, og dermed lå alt til rette for en behagelig tur. Eller?
Trangt i bakvendtland
Jeg var først inne og hadde valgt sete 1A helt fremst. Det viste seg raskt at jeg skulle rygge i 12 timer til Seoul. Setet var nemlig vendt bakover i en 2-3-2 konfigurasjon. Kabinen var usedvanlig trang og nærmest blottet for privatliv. Enda godt det ikke skulle bli fullt.
Du satt nærmest ansikt til ansikt med sidemannen. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært med en fremmed som makker. Da ville det vært fullstendig umulig og tildels uhøflig ikke å tørrprate. Og 12 timer tørrprat klarer ikke engang den mest drevne mingler.
Nuvel. Nå kjente heldigvis reisefølget og jeg hverandre såpass godt at det gikk. Om ikke annet kunne vi bare heise opp skilleveggen. Setet i seg selv var forøvrig smalt og trangt, men i bakvendtland gikk all ting an.
Dårlig lagringsplass
Mens økonomiklassepassasjerene strømmet på utforsket jeg setet ytterligere. Det var i grunnen ikke stort å finne. Jeg lette blant annet etter et sted å legge fra meg ting, men alt jeg fant var en liten hylle helt nederst som knapt kunne romme noen loafers. Lagringsplass var med andre ord fraværende utover hattehyllen. Forøvrig lå det pute, tepper og hodetelefoner i setet.
Etterhvert som ombordstigningen nærmet seg fullført gikk serveringen av velkomstdrink i gang. Her kunne du slukke tørsten med enten vann eller champagne. Reisefølget drakk sistnevnte som vann og lurte på om det var mulig å få mer. Videre fulgte utdeling av toalettmappe og meny.
Toalettmappen var forsåvidt liten og lekker, men innholdet var ikke revolusjonerende. Her hadde du sovemaske, tannbørste, tannkrem, sokker og håndkrem.
Nytt matkonsept
Ifølge flyvertinnen skulle vi få teste det nye matkonseptet til British. Det var nylig blitt lansert på Seoul-ruten. Ettersom jeg ikke hadde testet det gamle ble dette uansett nytt for meg, og jeg var spent.
Før gildet braket løs ventet dog aperitiffen. Her fikk du en valgfri drink i tillegg til noen varme, glaserte nøtter. Disse var overraskende gode, og danket ut både SAS og Singapore Airlines‘ tradisjonelle nøtteskåler.
Løksuppe til forrett
Videre fulgte forretten. Her kunne du velge mellom røkt and, burrata, løksuppe eller en enkel salat. Jeg valgte løksuppen med salat til mens reisefølget selvsagt valgte anden. «Det går and», sa jeg tørt.
Løksuppen var usedvanlig kremete og fyldig. Overraskende smakfull. Og heldigvis slapp jeg å se termosen som TAP viste frem under turen til New York. Alt ble tilberedt på bakrommet og enkelt presentert. Salaten til var i tillegg frisk.
Biff til hovedrett
Etter den lette starten bar det over på hovedretten. Her kunne du velge mellom laks, biff eller gnocchi. Jeg gikk for biffen mens reisefølget sprellet etter laksen. Det var ikke lenge før flymatfølelsen dukket opp.
Selv om presentasjonen var forholdsvis flott på servise bar maten preg av oppvarmingen både i utseende og på smak. Biffen hadde en asiatisk touch og jeg fikk assosiasjoner til kinarestauranten på hjørnet. Enkelt og greit vomfyll.
Søte fristelser
Til dessert kunne du velge mellom sjokoladeterte, sitronkake, nøttekake, friske bær eller ostefat. Jeg dristet meg til å be om flere desserter, og fikk servert sjokoladeterte, nøttekake og bær i tur og orden. Reisefølget nøyet seg derimot med ostefatet.
Til tross for enkle desserter var de smakfulle og gikk ned på høykant. Jeg forsøkte meg å be om flere, men det viste seg at det var tomt. Rettere sagt forsøkte flyvertinnene å spare på godsakene til hjemreisen. Forståelig nok.
Med treretteren innenbords, og åtte timer igjen til landing, var det bare å rigge sengen og gjør seg klar for en liten blund. Men først måtte jeg finne en passe kjedelig film å sovne til.
Gammelt underholdningssystem
Det var ikke Wi-Fi ombord og du var derfor prisgitt underholdningssystemet for å få tiden til å fly. Dette var langt fra det mest moderne jeg hadde vært borti. Trykkskjermen var tungvint og treg. Utvalget av filmer var heller ikke til å hoppe i taket av, men noe relevant fant jeg dog. Jeg slo til med en dårlig amerikansk komedie som sovemedisin.
Det tok ikke langt tid før øyelokkene falt og jeg fikk testet sengen. Det lodne reisefølget fant seg meget godt til rette og så ut til å ha det fortreffelig. Men for en kropp på noen meter mer var setet langt fra noen optimal seng.
Det var trangt og intimt, men heldigvis privat der jeg lå i bakvendtland. Skilleveggen var firet opp og jeg kunne et øyeblikk få følelsen av å ligge i en lukket suite. Selv om det var trangt lå jeg i det minste flatt og fikk meg en liten blund.
Lett snackbar
Etter et par timer i halvsøvne våknet jeg for å sjekke snackbaren. I likhet med SAS byr nemlig British på en snackbar mellom måltidene. Denne var dog ikke fullt så innbydende som SAS’, men bød på et variert utvalg.
Det sto noen flasker vin, vann og brus fremme, men ingen glass til å forsyne seg med. Nøtter, popcorn, chips og sjokolade lå fremme i en skål mens kjøleskapet ved siden av rommet sandwicher og frukt. Jeg holdt meg til det tørre.
Full frokost før landing
Utover snackbaren gjensto det kun ett måltid før vi var på bakken, nemlig frokost. Her fikk du tilbudet om en toretter med frukt, smoothie og granola til å begynne med, hvorpå en hovedrett av enten English breakfast, omelett eller pannekaker fulgte.
Jeg gikk all in med forrett og smakte på alt. I og for seg ganske enkelt og ikke noe annerledes enn andre flyselskaper i business class. Jeg er vanligvis ikke veldig sulten til frokost ombord i fly, og dermed fristet det ikke med hovedrett, men jeg måtte jo teste. Valget falt på pannekakene.
Serveringen var ikke akkurat det jeg vil kalle appetittvekkende. Pannekakene var runde og tykke, og minnet i grunnen mer om pai. De var dynket i en syrlig sirup og overvarmet. Jeg smakte så vidt, men sendte det meste i retur.
Med frokosten i maven begynte solen utenfor å stå opp. Jeg skimtet konturene av land. Vi nærmet oss Korea. De 11 timene ombord hadde fløyet avsted.
Høflig service
Mens ryddearbeidet i kabinen pågikk kom den høflige flyvertinnen som hadde servert oss hele turen bort for en liten småprat. Usedvanlig hyggelig. Servicen og vennligheten fra de ombord var det intet å utsette på.
Reisefølget var derimot noe mer lunken ettersom det altfor sjelden ble spurt om påfyll av flytende. Til gjengjeld kom de jo på sekundet idet du plinget.
Konklusjon
Alt i alt en vennlig, presis og fin flytur som dessverre preges litt for mye av dårlig setekonfigurasjon. Trange seter uten lagringsplass og privatliv gjør at dette vil føles som premium økonomiklasse ved full kabin. Maten var dog mer enn godkjent og servicen likeså.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
PS! Sjekk hva det koster å fly British Airways her!
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Kun det beste er godt nok når jeg sjekker inn på femstjerners hotell sentralt i Seoul. Klikk her for min fyldige anmeldelse av luksusen!
