Et utsøkt luksushotell i Mexicos tryggeste nabolag med kremutsikt og flott Executive Lounge.
Etter en behagelig flyvning i Lufthansas business class var jeg meget spent på å innta et av Mexico Citys mest fornemme hoteller. JW Marriott Hotel Mexico City befant seg nemlig i det eksklusive Polanco-området omgitt av luksusbutikker og velrenommerte spisesteder.
Reisefølget og jeg forespurte en Uber på flyplassen og satte avsted mot hotellet. Vi valgte dyreste Uber Black SUV og betalte snaue 270 kroner for den 17 kilometer lange bilturen. Det var rushtid og tok i underkant av en time før vi var fremme.
Elegant ankomst med flosshatt
Idet bilen svingte inn foran hovedinngangen kom en portier ikledd flosshatt og hansker løpende imot for å åpne døren og ta hånd om bagasjen. Han satte en pikkolo på bagasjejobben mens han selv geleidet oss inn til resepsjonen. Lobbyen var forøvrig storslått og elegant. Jeg fikk umiddelbart en følelse av Ritz-Carlton.
Vel fremme bli vi møtt av en svært imøtekommende resepsjonist som sa at vi var ventet. Hun takket for min lojalitet som platinummedlem og at jeg hadde benyttet appen til å sjekke inn, men trengte allikevel et par underskrifter. Mens jeg skrev så blekket sprutet fikk vi informasjon om fordelene med Executive-værelse. Vi var visstnok også blitt oppgradert til et værelse med hotellets beste utsikt. Jeg gledet meg stort.
Snakkesalig følge opp til 21. etasje
Etter at prosessen og småsnakkingen var unnagjort kom en ny pikkolo imot oss med bagasjen. Han ville følge oss helt opp til værelset. Snakketøyet gikk også i ett her, og vi fikk all informasjonen om hotellet vi trengte. Da vi sa at det var vårt første besøk i Mexico ble vi ønsket ekstra varmt velkommen.
Værelset befant seg i 21. etasje. I alt var det 26. etasjer krydret med 269 værelser og 43 suiter. Jeg hadde i det lengste håpet at vi var blitt skjenket en suite, men på grunn av valget om twin-senger spøkte det for en slik oppgradering. Det viste seg raskt at vi hadde fått et ordinært Executive-værelse. Intet å klage på når jeg i utgangspunktet hadde booket en standardværelse i lav etasje.
Ordinært Executive-værelse
Interiøret var noe gammelmodig, men det var både rent og romslig ellers. To twin-senger var plassert midt i værelset med fjernsyn og skrivebord foran. På skrivebordet sto det også en hyggelig velkomstgave bestående av to flasker Evian, mandler, makroner og en lokal suvenir. Et ferdigtrykt kort fulgte med. Hvor var vinen, spurte jeg, mens det slo meg at jeg trolig var noe for godt vant.
Flytende var det forøvrig rikelig av i minibaren. Her bugnet det også over av tørt. Dette var virkelig en femstjerners minibar, sa jeg, mens reisefølget repliserte at prisene også var femstjerners. Det lønnet seg trolig å legge turen innom en lokal liquor store i stedet for å kaste seg over denne.
Romslig og moderne bad
Badet var romslig og minnet unektelig om andre JW Marriott-hoteller jeg hadde besøkt. Det var tydelig en standard som gikk igjen. Du hadde kun en romslig dusj og et amerikansk toalett tilgjengelig i tillegg til servant. Hverken bidé eller badekar var å finne.
Trykket i dusjen var noe slapt, men det fungerte. Så lenge jeg fikk avtagbart dusjhode var jeg tilfreds. Det var forøvrig rikelig med håndklær, men et minimum av badeartikler tilgjengelig. Det gikk selvsagt an å etterspørre mer via appen, men det burde ligget fremme. Senere fant jeg barbersett, tannbørste og sysett i skuffen i gangen. Pussig plassering.
Spektakulær utsikt
Det kanskje mest spektakulære med værelset var utsikten. Her hadde du panoramautsikt over Mexico City. Det var by å se så langt øyet rakk. Vi så ellers mot en militær polobane og et konserthus. Ulempen med denne utsikten var at vi ufrivillig fikk ta del i festlighetene som her fant sted.
En kveld fikk vi for eksempel et skriv medfølende ørepropper levert til værelset. Det skulle visstnok pågå et arrangement utover i de små timer, og dette kunne påvirke nattesøvnen. Hyggelig gest av hotellet å varsle og prøve å løse problemet. Dette var jo egentlig utenfor deres kontroll.
Executive Lounge
Den utsøkte utsikten fikk vi forøvrig kjenne godt på både fra loungen i 19. etasje og det utendørs bassengområdet i 7. etasje. Her tilbrakte vi nemlig mesteparten av tiden. I loungen fikk vi servert en fullverdig frokost, lett snacks og hors d’oeuvre med vin til.
Du kan lese hele anmeldelsen av Executive Lounge her!
Bassengområdet lå i tilknytning til «Club Atletico», rettere sagt trim- og velværeavdelingen. Denne var velutstyrt med moderne apparater og strakk seg over et stort område.
Velutstyrt gym og varmt basseng
Mellom styrkerommet og kondisjonsområdet lå det en liten lounge som bød på smaksatt vann, kaffe, te, nøtter og frukt. Gid dette var min faste gym. Jeg fikk forøvrig testet apparatene behørig, men måtte roe noe ned på grunn av høyden. Det var ikke bare bare å trimme på 2 200 meters høyde uten forberedelse.
Bassenget strakk seg fra innsiden og ut. Du kunne hoppe uti og svømme igjennom en liten korridor under vann for å komme deg utendørs. Et genialt påfunn dersom været var i kjøligste laget. Vannet var forøvrig oppvarmet og egnet seg ikke til avkjøling da solen sto på for fullt.
Det var ellers ikke veldig mange solsenger, men det så ikke ut til at konferansegjestene og forretningsmennene var så opptatt av å sole seg uansett. Her var det gymmen eller boblebadet som gjaldt.
Ordinær room service
Når det gjaldt bespisning utover den vi fikk i loungen gikk det i room service og et besøk nede i den meksikanske restauranten Xanat Bistro. Maten var i og for seg som forventet. Pool-menyen bød på enkle retter som burger, clubsandwich, pizza, pasta og taco i tillegg til drinker som mojito og øl.
Jeg testet både tacoen og burgeren, og var tilfreds. Det var lett tilgjengelig vomfyll som gjorde susen midt på dagen. En frisk sitronsorbet til dessert fungerte også. Reisefølget nøyet seg derimot med en rekke Corona og drinker.
Meksikansk aften i Xanat Bistro
Nede i Xanat Bistro valgte jeg derimot mer tradisjonelt meksikansk: taco og småretter. Her var servicen upåklagelig, og vi fikk en rekke kulinariske fristelser servert. Det som kjennetegnet maten var at den var ganske mild, men at du kunne tilsette styrken selv i form av sauser og krydder. Ikke meg imot.
Reisefølget var derimot særdeles lysten på å sette sjøben. Det gikk i stram fiskesuppe og scampi-pasta. Sjeldent hadde lukten av hav nådd så høyt. Min milde «rib-eye taco» fristet langt mer. Til tross for en ganske banal rett fungerte det. Jeg ble mett.
JW Marriott hadde levert en ypperlig liten miniferie. Med gjennomgående høy service i alle ledd, elegante fasiliteter og utsøkt beliggenhet var det trist å skulle reise. Både reisefølget og jeg var skjønt enige om vi måtte tilbake. Her fikk vi virkelig valuta for pengene.
Konklusjon
Alt i alt et lekkert hotell som leverer på alle områder. Følelsen av Ritz-Carlton er påtagende. Fordelen er at du betaler en tredjedel av prisen. I retur får du service fjernt fra naboen i nord. Anbefales varmt!
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Ble hjemreisen like minnerik som hotellet? Klikk her for å lese videre!
