Det smaker ekstra godt når det er smekkfullt bak forhenget, eller?
Det er en kjensgjerning at business class innad Europa ikke akkurat er noe å trakte etter. Derfor lurer du også kanskje på hvordan jeg kunne finne på å bestille det til Roma? En i utgangspunktet kort tur på tre og en halv time med Norwegian, som attpåtil er direkte?
Først og fremst var det prisen. Det var kun dobbelt så dyrt som de billigste økonomiklassebillettene. I tillegg var det mye ekstra flying på pengene. Jeg fikk blant annet en tre timer lang mellomlanding i München på kjøpet i tillegg til to måltider ombord og flere poeng. Galskap, sier du? Smart komfort, sier jeg.
Det var en snefull og kald morgen i Holmenkollen da jeg satte kursen mot Gardermoen. Det skulle bli godt å kjenne solen på kroppen igjen. Men det var en stund før den tid.
Ikke gå i SAS-fellen
Først måtte jeg sjekke inn. Dette skjedde som sedvanlig i SAS’ business-innsjekk og gikk effektivt for seg. Av gammel vane vendte jeg nesen mot den blå fasttracken, men kom etterhvert på at Lufthansa ikke deler med SAS. De benytter en fellessluse.
Heldigvis var ikke køen lang og jeg kom meg raskt opp i gullstuen. Her var frokostserveringen i sin siste fase. Jeg sikret meg pålegg og noen baguetter før lunchen ble satt frem. Den kalde laksen skulle få ligge i fred for min del.
Ettersom det ventet rikelig med servering på turen nedover gjorde jeg rom i maven for påfyll og ruslet heller mot gate for å sikre meg å komme tidlig ombord. Lufthansa hadde nemlig parkert helt i enden av den nye terminalen.
Forheng og blokkert sete
Vel fremme stilte jeg meg fremst i køen og slapp således også først ombord. Her ble reglene om prioritert ombordstigning håndhevet slik de skulle. Herlig.
Lufthansas intra-europeiske business class er tilnærmet som SAS Plus eller KLM Business Class. Setene er prikk like de lenger bak. Forskjellen er at du får et garantert blokkert midtsete («ihr Freiraum») og en kabin adskilt med forheng. Selvsagt i tillegg til bedre mat, men det kommer jeg tilbake til.
Business class besto i dag kun av tre rader. I utgangspunktet var jeg blitt plassert på 1A, men ettersom jeg hater den fremste raden, flyttet jeg meg bak på 3A. Med andre ord rett foran forhenget. Det er mer privat samt at jeg får ha bagasjen nede ved meg.
Same old, same old
Lite hadde forandret seg siden jeg fløy intra-europeisk business class med Lufthansa sist for tre år siden. Dette til tross for at flyselskapet nå var blitt tildelt fem stjerner — som det første i Europa.
Nuvel. Jeg slo meg ned og ventet på at resten av passasjerene skulle strømme på. Lufthansa tilbyr hverken velkomstdrink eller jakkeservice slik Turkish Airlines gjør. Følelsen av SAS Plus var påtagende.
Turen ned til München skulle ta litt i underkant av to timer. Dermed var det rikelig med rom for servering. I alle fall ventet et matbrett med godsaker på.
Helgardering på tallerkenen
Vel oppe i luften gikk serveringen i gang. Først ut kom matbrettet. Her hadde du hverken meny eller valgmuligheter. Du måtte ta det du fikk servert. Lufthansa hadde forøvrig helgardert seg med både laks og kylling på samme fat.
Jeg fikk ingen informasjon om hva jeg var blitt servert og måtte bare smake meg frem. Selv om maten kom på brett var tallerken, glass og bestikk ekte vare. Dermed kunne jeg klirre litt slik at de bak forhenget kunne høre hva de gikk glipp av.
Det var visstnok en kald lunch jeg var blitt servert. Med andre ord ganske likt SAS Plus bare at de hadde dandert retten bedre og serverte den delvis ordentlig.
Underveis kom flyvertinnen bort til meg og tok drikkebestillingen. Her ble jeg titulert med etternavn. Endelig litt klasse, tenkte jeg, mens jeg nesten rakk å spise opp maten før jeg fikk noe å skylle ned med.
Kjedelig og enkelt
Smaksmessig var jeg ikke imponert. Dette var kjedelige greier. Det minnet om en grei hors d’oeuvre. Noen real lunch var det ikke. Her ville ikke laksen rukket å sprelle seg frem til mavesekken på en amerikaner før sulten meldte seg på ny.
Desserten var en underlig yogurtaktig blanding med browniesbiter og eplejuice ovenpå. Ikke noe særlig å skrive hjem om. Heldigvis hadde du to innpakkede konfektbiter i tillegg. Nå snakket vi. Eksklusiv sjokolade slår aldri feil.
Det ble med denne ene serveringen. Riktignok fikk vi spørsmål om påfyll av drikke, men mat var det ikke mer av. Jeg benyttet derfor anledningen til å utforske toalettene ettersom jeg hadde hele raden for meg selv og slapp å bry sidemannen.
Ordinære fasiliteter
Toalettet fremme var forbeholdt business class, men ingen kontrollerte hvem som snek seg igjennom forhenget. Akkurat som jeg husket det fra mine tidligere turer. Det var uansett ikke noe å snike seg frem til. For her var det intet annet enn et tradisjonelt flytoalett. Ingen ekstra amenities.
Ut av vinduet så jeg nå grønne åkrer. Vi nærmet oss München. Nå ventet tre timer i Senator-loungen før turen gikk videre ned mot Roma.
Senator Lounge
Vel nede på bakken innså jeg at vi hadde parkert ved en annen terminal enn der Roma-flyet skulle gå fra. Dermed måtte jeg forsøke å finne en lounge som lå nærmere enn den jeg opprinnelig hadde sett meg ut. Det skulle ikke være noe problem. Det krydde jo av Senator-lounger.
Jeg fant omsider en ganske nært gate. Her var det også lunch på menyen. Det eneste som var å oppdrive av kjøtt var en slags svinepudding. Skuffende. Jeg hadde sett frem til wienerpølser.
Drikkeutvalget var det derimot lite å utsette på. Her var det lett så vel som sterkt å velge i. Brusen kom dessverre fra dispenser, men ølen var utrolig nok på flaske.
Loungen var forøvrig velutstyrt med en rekke varierte sitteplasser og fasiliteter. Wi-Fi-en var dog noe ustabil, men avishyllen til gjengjeld fyldig. Det skal også nevnes at du hadde en egen dusjansvarlig som passet på og klargjorde dusjen for deg hvis du skulle trenge det.
Siste etappe mot Roma
Timene suste av gårde, og etterhvert var det klart for boarding. Tyskerne hadde alt linet seg opp, men jeg stilte meg elegant på siden av køen ettersom jeg antok at disse befant seg i økonomiklasse. Og jommen sa jeg smør.
Det var langt færre som presset seg frem mot slusene da den prioriterte ombordstigningen gikk i gang. Herlig. Jeg var dermed en av de første ombord.
Kabinen denne gang var enda tommere enn sist. Nok engang fikk jeg en rad for meg selv, mens flyvertinnene på anlegget anmodet økonomipassasjerene om å legge bagasjen under setet foran seg ettersom det ville bli fullt. Deilig. Det er dette som gjør at business class faktisk er verdt pengene.
Ganske likt
På raden ved siden av meg satt det et ærverdig HON Circle-medlem som hadde fylt hattehyllen med Rimowa-kofferter. En meget bereist herremann som senere skulle vise seg å bli business class’ vokter.
Flyvemaskinen var forøvrig ganske lik som den foregående og prosedyrene likeså. Forskjellen denne gang var at det var middag som sto på menyen og ikke lunch. Jeg var meget spent på innholdet.
Med ett vi var oppe i luften gikk serveringen i gang. Jeg smugkikket litt på trallen som føk bakover til økonomi. Her var det sandwicher som sto på menyen. Forsåvidt ikke noe dumt alternativ. Det så innbydende ut. Så merk deg det neste gang du skal ut og fly økonomi, det kan lønne seg å velge Lufthansa fremfor SAS for matens skyld.
Kald middag
En sandwich hadde i grunnen holdt for min del, men jeg var allikevel spent på middagen. Jeg må innrømme at jeg ble noe skuffet da jeg innså at det var nok et kaldt måltid. Denne gangen en roastbiffsalat.
Råvarene var friske og smakfulle. Salaten var i grunnen upåklagelig, men det var noe som manglet. Jeg savnet et varmt måltid. Når Garuda Indonesia i sin innenriks økonomiklasse klarer å servere et varmt måltid, bør jammen meg Lufthansa klare det samme. Især nå som de har fått fem stjerner.
Desserten var om ikke annet et lyspunkt. En enkel sjokolademousse i tillegg til den gode konfekten fra den foregående turen. Jeg var solgt.
Service etter boken
Servicen var forøvrig den samme som tidligere. Jeg ble titulert med navn da drikkebestillingen ble tatt og vi fikk alle tilbud om påfyll underveis. Flyvertinnene var høflige og korrekte. Alt ble gjort etter boken uten at det lille ekstra stakk seg frem.
Lufthansa tilbyr ikke gratis Wi-Fi til noen av sine passasjerer. Derimot kan du velge å kjøpe det på visse flyvemaskiner. Jeg sto over da jeg tidligere har meget dårlig erfaring med nettopp dette.
Ut av vinduet så jeg nå et spektakulært skue av snedekkede fjell. En lang tur nærmet seg slutten. Jeg tok en aldri så liten blund på det siste strekket inn mot Roma.
Vel nede på bakken begynte folk å presse seg frem foran forhenget. HON Circle-medlemmet viste profesjonell irritasjon og ba folk roe ned mens han ordnet koffertene sine. De trakk seg forsiktig tilbake. Skal du ut først, må du kjøpe plass i business. Sånn er det bare.
Konklusjon
Alt i alt en profesjonell og fin opplevelse med Lufthansa. Jeg vil ikke kalle dette business class, men snarere et meget godt premiumprodukt. Bedre mat, service og plass. Om det er verdt å betale flerfoldige tusen ekstra for er jeg dog usikker på.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
