Sjelden har jeg spist så mange frokoster på rad…
Etter noen praktfulle dager på Radisson Blu Rome var det nå på tide å sette kursen hjemover. Jeg tok en Uber til flyplassen og ruslet direkte bort til business class-innsjekken.
Pussig nok hadde du også valget om First Class-innsjekk selv om Lufthansa, så vidt jeg vet, ikke flyr førsteklasse herfra. Nuvel. Det var ingen kø og jeg ble tatt imot med det samme.
Innsjekk gikk effektivt for seg og jeg fikk forklart hvilken lounge jeg hadde adgang til og hvor fasttracken lå. Riktignok etter at jeg spurte. Dette var jo en ny flyplass for meg.
Ny og ukjent lounge
Jeg hadde knappe 45 minutter å slå ihjel før flyet gikk. Dermed var det rom for både frokost og avslapning. Og ikke minst muligheten til å teste en helt ny og ukjent lounge i en helt annen flyallianse.
Etter å ha plukket litt i frokosten hos Alitalia var jeg nå klar for å vende nesen hjemover for fullt. Første strekk var mot Frankfurt.
Kø og favorittsete
Ved gate virket det som at flyet fortsatt var i ferd med å klargjøres. Det var den første maskinen fra Roma mot Tyskland denne morgenen. Økonomiklassekøen var så tettpakket at den dekket over business class. Heldigvis klarte jeg å smyge meg frem.
Det ble nesten 20 minutter stående i kø, selv om jeg hadde timet det perfekt med planlagt ombordstigning. Nuvel. Jeg hadde godt av å stå. Det ventet jo tross alt en del sittende timer før flyet var fremme i Oslo.
For anledningen hadde jeg valgt mitt favorittsete 3A. Dette lå som sist rett foran forhenget. Herlig. Nå håpet jeg bare at hele raden var forbeholdt meg. Dette fikk jeg senere bekreftet idet boarding var fullført. Det var tynt i business class denne morgenen.
Ingen velkomstservice
Prosedyrene gikk sin vante gang. Det var ingen velkomstservice eller ekstra fordeler å spore før take-off. Snarere var det noen fra bakkroppen som så sitt snitt til å lure inn bagasjen sin i business class-hyllen ettersom det var så tynt. Ingen flyvertinner reagerte heller.
Vel oppe i luften fant jeg meg godt til rette på min egen rad og forberedte meg på en lett frokost. Det lodne reisefølget fant det selvsagt for godt å kapre yttersetet nå som det var ledig.
Brumming
Plutselig hørte jeg en markant brumming. Jeg undret meg et øyeblikk om det var reisefølget som prøvde å si meg noe, men fant fort ut at passasjeren i midtsetet bak forhenget hadde falt i dyp søvn. Hodet hans kom nærmest igjennom setene og lyden skar i ørene.
Nå kjente jeg på takknemligheten over å fly business class. Den smekkfulle og intime stemningen med påfølgende snorkekonsert bak i flykroppen fristet ikke akkurat nevneverdig.
I overkant enkel frokost
Etterhvert kom frokosten på bordet. I sin sedvanlige brettform ble jeg budt på skinke, ost, syltetøy, yogurt og varmt brød. Meget enkelt med andre ord. Men det fungerte.
Drikken kom som vanlig lenge etter at maten var blitt servert. Derfor måtte jeg gå i gang med å spise før jeg hadde fått noe å slukke tørsten med. Flyvertinnen titulerte meg dog med navn da serveringen ble tatt, så jeg overlevde.
Utover dette enkle måltidet var det ikke noe mer som skjedde i løpet av flyturen. Riktignok fikk jeg spørsmål om jeg ønsket mer påfyll, men det var det.
Kvaliteten på maten var vel heller ikke noe å rope hurra for. Det nærmeste vi kom business class var porselenet og bestikket som klirret mot hverandre. Mett ble jeg heller ikke, så jeg så frem til mer påfyll i loungen.
Vakkert skue
Morgenflyvninger er alltid et vakkert skue. Denne turen mot Frankfurt var intet unntak. Høydepunktet ble derfor å titte ut av vinduet i påvente av landing.
Vel nede på bakken begynte den sedvanlige kampen om å komme seg først ut. Økonomiklassepassasjerene presset seg uhemmet frem forbi forhenget. Jeg måtte derfor bli sittende. At flyvertinnene ikke tar dette mer på alvor og sørger for at vi i business class kommer først ut er meg en gåte.
Lufthansa Business Lounge
Flyet hadde heldigvis parkert ved samme terminal som den Oslo-flyet gikk fra. Dermed rakk jeg en kjapp tur innom loungen selv om det i utgangspunktet ikke var tid til det. Dessverre ble det bare Lufthansa Business Lounge og ikke Senator Lounge.
Etter den rekordkorte visitten i loungen bar det av gårde til gate. Det skulle vise seg at jeg fint kunne ha ventet noen minutter til ettersom flyet var forsinket på grunn av at det kom sent inn.
Full kabin
Jeg stilte meg uansett først i køen og ventet pent på at de trillende og skrikende prioriterte skulle komme seg ombord og at det etterhvert ble min tur. Noe sa meg at business-kabinen og flyet ellers ville bli fullt denne morgenen.
I utgangspunktet hadde jeg valgt sete 4A ettersom dette var det setet rett foran forhenget. Dessverre skulle det vise seg at det plutselig var tilkommet nok en rad og at jeg dermed ikke satt like privat og alene som jeg hadde gjort på turen hittil.
Håpet om egen rad svant hen da en forretningsmann slo seg ned på C, fyrte opp computeren og la bagasjen sin under det ledige midtsetet. Dette var en ringrev i gamet. Heldigvis var det bare to timer til jeg var hjemme igjen.
Min frokostfavoritt
Til tross for at jeg for første gang på denne turen ikke lenger hadde hele raden for meg selv skulle det vise seg at det gikk fint. Den fjerde frokosten denne morgenen skulle nemlig bli min Lufthansa-favoritt.
Matbrettet denne gangen kom noe senere ettersom kabinen var såpass full, men bød heldigvis på den søte frokostblandingen jeg hadde håpet på å smake igjen. Lufthansa hadde ikke endret hverken mat eller service på ihvertfall to år. Det var ikke meg imot.
Frokostblandingen bestående av en rekke korn og ferske bær skulle iblandes helmelk. Ved siden av fikk du ost, skinke og syltetøy i tillegg til varmt brød. Dette var altså en mye fyldigere frokost enn jeg hadde fått fra Roma mot Frankfurt. Nå gikk det an å fylle maven, om ikke annet.
I vinterdrakten
Riktignok smaker frokostblandingen mer som en milkshakeaktig dessert, men den funker. Muligens fordi det er lurt oppi noe sjokolade og kjeks. Jeg var ihvertfall tilfreds med avrundingen på mitt frokostmaraton. Nå var det bare å gjøre seg klar for landing.
Oslo var kledd i sin vakreste vinterprakt. Innflyvningen over Holmenkollen var magisk. Alle trær var dekket i hvitt og lyste opp. Det var nesten sånn at jeg gledet meg til å være hjemme igjen. Bare nesten.
Konklusjon
Alt i alt en tur som forventet med Lufthansa. Ikke noe ekstravagant, men rett og slett hverdagslig og pålitelig. Jeg ville nok ikke betalt så veldig mye mer for business class enn økonomiklasse tatt maten og servicen i betraktning, men det blokkerte midtsetet er nesten verdt det i seg selv.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
