Sjåførservice til flyet, seng med dyne, kaviar og champagne. Var det femstjerners hotell eller fortsatt bare fly?
Omsider var dagen kommet hvor jeg skulle fly skikkelig førsteklasse for første gang. Tidligere hadde jeg testet British Airways First Class, men som de fleste vet klassifiseres denne som verdens beste business class fremfor førsteklasse. Så nå var forventningene skyhøye.
Reisefølget og jeg hadde slått til på et «to for én»-tilbud og reiste således ikke på bonusbillett. Det vil si at vi skulle få alle de inkluderte fordelene fra start til slutt. Ulempen var at jeg på forhånd ikke hadde fått noen informasjon om hva disse fordelene innebar og måtte ta det som det kom. Jeg håper derfor at dette innlegget kan være til hjelp for flere førstereisgutter.
Gjemt sjåførservice til flyplassen
Den store reisen startet i London. Uvitende om muligheten for å bestille sjåførservice til flyplassen tok reisefølget og jeg drosje fra hotellet. Først senere fant jeg ut at du ble fraktet fra døren, men dette måtte bestilles i god tid i forveien og gjaldt fra de fleste Lufthansa-destinasjonene i Europa. Reiste du for eksempel fra Oslo var turen fra sentrum og til Gardermoen inkludert, men dette måtte altså bookes.
Selv om vi gikk glipp av den bekvemmelige starten, ventet storslått service videre, men først måtte vi altså komme oss fra London til Frankfurt. Her fløy vi nemlig vanlig business class, men startet med en førsteklasses innsjekk.
Rød løper
Lufthansa har som kjent tredelt innsjekk ved alle sine destinasjoner. Selv om jeg ved flere anledninger tidligere hadde benyttet førsteklasseinnsjekken som gullmedlem, var det noe spesielt nå hvor vi faktisk skulle motta de glansede billettene i tillegg.
Jeg ruslet frem på den røde løperen og satte i gang innsjekken. Vertinnen sprudlet ikke over av entusiasme, men fikk jobben gjort. Det var en fryd å se de prioriterte HON-lappene bli klistret på bagasjen og billettene pakket inn i de sølvfarvede etuiene. Hun var kanskje i overkant ivrig da også reisefølget, som hadde booket business class hele veien ned, fikk First Class-etuier.
Lounge og fast track
Akkurat det tenkte vi ikke særlig mer over før vi senere skulle bli satt skikkelig på plass. Men først måtte vi igjennom fasttracken. Dette var den samme som SAS- og de øvrige Star Alliance-selskapene i terminalen benyttet, så her vanket det ingen ekstra service. Loungen var forøvrig også den samme, overfylte.
Les hele anmeldelsen av Lufthansa Senator Lounge på Heathrow her!
Selv med forgylte billetter måtte vi slå ihjel ventetiden inne i Senator-loungen. Denne var under oppussing, så alle ble samlet i den samme Business-loungen. Heldigvis var det ikke rushtid, så vi slapp å stå. Det vi derimot ikke helt hadde forventet var den bryske velkomsten.
Frekk service
Ettersom Lufthansa hadde glemt å legge inn EuroBonus-numrene våre ba vi resepsjonistene i loungen om hjelp. Her fikk to i følge en skyllebøtte av en annen verden for å komme med First Class-etui på billettene når de kun fløy business class. De ble beskyldt for selv å ha pyntet billettene med dette, noe som slett ikke var tilfellet. Skrankevertinnen hadde jo gitt oss det. Selv om dette ble presisert rikket ikke resepsjonisten seg. Ingen unnskyldning ble gitt.
Maken til start, sa reisefølget. Her reiste vi på de aller dyreste billettene og ble behandlet sånn. Nå måtte vi vente, fulgte jeg opp, og understreket at det først var i Frankfurt førsteklasseopplevelsen begynte.
Skral business class
Turen ned mot London gikk velkjent for seg i Lufthansas europeiske business class. Det vil si garantert blokkert midtsete fremst i kabinen og med noe bedre servering. Her var det i grunnen ikke mye å skrive hjem om.
Ingen velkomstdrink eller varm klut til å begynne med. Kun et kaldt måltid i SAS Plus-stil med unntak av presentasjonen. Her var maten åpnet og presentert på et brett, men det var samme innholdet: noe kaldt kjøtt eller fisk i diverse sauser. Jeg må ærlig si at det bare blir verre og verre i den intraeuropeiske businessclassen. På hjemreisen skulle jeg stå over.
Forøvrig var fasilitetene de samme som for passasjerene bak forhenget. Toalettet helt fremst var dog forbeholdt oss i business class, selv om det her heller ikke var mye å skryte av. Helt ordinære og trange flytoaletter. Nei, jeg gledet meg stort til å komme meg til Frankfurt hvor moroen virkelig begynte.
Delt limousineservice til terminalen
Vel nede på bakken parkerte flyet på en avsidesliggende plass slik at buss ventet. Som førsteklassepassasjer var dette en stor fordel. Vi ble nemlig hentet av sjåfør med sort bil, noe du ikke ville blitt om flyet parkerte ved gate. «First Class Limousine Service» sto det på et gult skilt etterfulgt av «Berg» og et annet navn. Sånn skulle det være, sa jeg, og hoppet ombord.
Overraskende nok delte vi bil med et annet par som også skulle på langtur. Her skulle resten av følget sittet i stedet, sa jeg, uvitende om at de faktisk kunne delt bilen med oss. For det er greit å vite at du kan ha med én gjest på alle førsteklassefordelene under hele reisen såfremt dere sitter på samme fly.
Legendariske First Class Terminal
Etter en lengre kjøretur ble vi sluppet av i den ordinære terminalen og bedt om å gå til en First Class Lounge. Dette var vi ikke interessert i. Vi skulle besøke First Class Terminal, men da måtte vi spasere selv.
Les hele anmeldelsen av First Class Terminal her!
Etter et utsøkt, men altfor kort opphold i førsteklasseterminalen var det igjen dags for å sette seg i bilen og sette kursen mot flyvemaskinen. Denne gangen fikk vi heldigvis bilen for oss selv.
Velkommen til suite 1A
Den kvinnelige sjåføren var ikke særlig snakkesalig, men førte oss elegant opp heisen og direkte ombord i First Class-kabinen. Vi så ikke snurten av de andre passasjerene. Dette var nesten som å ta privatfly, utbrøt jeg, før jeg ruslet inn mot sete 1A — selve kremplassen i fremst i nedre dekk på 747-maskinen.
Setet var en såkalt åpen suite. Det vil si uten mulighet til å lukke noen dører og stenge seg ute fra sidemannen – med unntak av en elektrisk skillevegg. Reisefølget hadde plassert seg ved vinduet bak meg, så jeg fikk selskap av en fremmed i snuten. I og for seg ingen krise, men det var ergerlig å sitte så tett med en fremmed i denne klassen.
Nuvel. Kabinen skulle bli helt full på turen mot Buenos Aires, så mens de øvrige passasjerene surret omkring med bagasjen sin så jeg mitt snitt til å utforske setet. Det var utvilsomt romslig. Lengden passet kroppen min og bredden var god. Du hadde en flyttbar fotskammel foran som også fungerte som oppbevaringsboks. Praktisk. Det kunne selvsagt også legges helt flatt og stilles inn i alle mulige lenestolposisjoner.
Pysj og toalettmappe
En fersk rose sto helt i front sammen med toalettmappen. For anledningen var det ingen hardcase Rimowa, men en nokså ordinær fra Van Laack. Om ikke annet var den større enn de typiske business class-mappene. Innholdet var forøvrig også langt mer eksklusivt og besto av en rekke fuktighetskremer, kam, tannbørste, sovemaske, ørepropper og sokker.
I tillegg til toalettmappen fikk vi utdelt en pysj i valgfri størrelse samt noen særdeles fluffy tøfler. Pysjen var særs behagelig og hadde en elegant krave øverst slik at pysjfølelsen ikke ble altfor påtagende. Dessuten sto det «First Class» på en liten lapp på siden. Dette var en av de bedre pysjene jeg hadde fått.
Fyldig drikkemeny
Mens reisefølget skiftet med det samme drøyet jeg noe. Nå var det nemlig klart for utdeling av varm klut, velkomstdrink, nøtter, meny og Wi-Fi-voucher. Champagnen for anledningen var en 2004 Cuvée Louise Champagne Pommery. Nøttene var av den kalde sorten og minnet veldig om business class. Forskjellen var at du har fikk dem før take-off og ikke i luften. Forsåvidt en grei løsning.
Menyen var stor av størrelse, men ikke fullt så fyldig innvendig. Vinlisten var upåklagelig, men utvalget av mat var heller tynt, og jeg fikk umiddelbart business class-følelse. Her kunne vi kun velge mellom tre forretter, fem hovedretter og tre desserter. Som appetittvekker ventet kaviar.
I tillegg til hovedmåltidet sto frokost på programmet, og det var det. Skulle sulten melde seg underveis i flyvningen sto det «variation of tapas» i menyen. Jeg satset på å sove over dette. Det var forøvrig ingen snackbar eller lignende buffet ombord.
Kaviar som appetittvekker
Ikke lenge etter take-off ble bordet dekket og klargjort for middag. Først ut var kaviartrallen. Jeg som for min del ikke var særlig begeistret for havets delikatesser slo meg ned ved reisefølget for å iaktta prosessen. Det gikk nemlig an å sitte sammen og spise hvis den ene benyttet fotskammelen som stol.
Men før kaviaren ventet nok en drink og appetittvekker. Jeg sto elegant over mens reisefølget hev innpå. Det var noe ost og oliven på en seng av korn som åpenbart falt i smak sammen med GT-en. Hver sin smak, tenkte jeg, og så kaviaren trille imot oss.
Flyverten la de eksklusive eggene på en tallerken rett foran oss og spurte om hvilket tilbehør vi ønsket oss. Her hadde du selvsagt rå løk, lime og toastbrød til å svelge godsakene ned med. Forøvrig var det uvisst om reisefølgets smaksløker var i stand til å ta innover seg opplevelsen, men jeg koset meg ihvertfall med synet. «Det beste jeg har smakt», ble det sagt, mens jeg var noe i tvil.
Valgfrie, kalde forretter
Med kaviaren innenbords var det klart for forrettene. Her var det åpenbart meningen at du skulle velge alle og således komponere en seksretter, men jeg var mer selektiv. Jeg valgte kalv og tunfisken i ansjonsmajones. I og for seg en nokså kjedelig start som minnet om business class-måltidet jeg var blitt servert på turen fra London.
Til hovedrett kunne du velge mellom biff, skrei, kylling, gnocchi eller gryterett. Jeg gikk for biffen mens reisefølget slo til på gnocchien, overraskende nok. Forøvrig et noe merkelig valg som skulle vise seg å ende i fadese.
Blodig biff til hovedrett
Biffen min var av den tradisjonelle sorten. Sort og godt stekt utenpå, men blodrød inni. Ikke helt min smak, så jeg måtte spise meg rundt. Presentasjonen med poteter og brun saus var forøvrig nokså ordinær. Dette kunne like gjerne vært business class om tallerkenen hadde vært noe mindre.
Bak meg hørte jeg nå bare stønning. «Dette spiser jeg ikke», utbrøt reisefølget og så med forferdelse ned mot den sorte gnocchien foran seg. Flyverten hadde trolig lurt reisefølget med å si at det var pasta, og da var det lett å slå til. Resultatet var mildt sagt ikke særlig appetittvekkende, og jeg forsto reaksjonen. Det lignet kattemat.
I sjokoladehimmelen
Med hovedretten i maven var det tid for dessert. Reisefølget hadde kapitulert, så det ble ikke noe ostefat der. Jeg var derimot mer enn klar for søtsaker og slo til på sjokolade-crème brûléen.
Denne var himmelsk til tross for en særdeles kjedelig presentasjon. Jeg dristet meg endog til å spørre om en til. Dessverre var de fri for desserter. Jøss, selv i førsteklasse, tenkte jeg stille for meg selv. Vi skulle heldigvis få noe konfekt etterpå slik at sjokoladesuget dempet seg.
Romslige toaletter
Med middagen unnagjort var det bare å tusle til toalettet for å ikle seg pysjen og be om turndown-service. Toalettene var romslige og innbydende med et rikt utvalg av toalettsaker. Her hadde du barbersaker, munnskyllevann, våtservietter, kam, ansiktsspray og fuktighetskrem. Dette i tillegg til alt i egen toalettmappe.
Jeg skal være ærlig å si at jeg hadde trodd toalettene var romsligere. Dette minnet veldig om SAS’ på business class. Vel å merke da et par hakk mer eksklusive. Men det gikk fint an å skifte. Det var også flott med vindu og utsikt.
Utsøkt seng
Tilbake i setet var sengen nå redd opp. Og da snakket vi seng. For her hadde du skikkelig dyne og en tynn madrass i tillegg til en fyldig pute. På avstand så setet nå ut som en likkiste med roser, men det fikk gå. Jeg gledet meg til å legge meg. Jeg kunne fint sovnet for godt i disse omgivelsene.
Sovekomforten var aldeles upåklagelig. Dette var uten tvil det beste setet jeg hadde sovet i ombord i et fly. Ingen business class kommer i nærheten. Jeg som hadde tenkt å teste både underholdningssystem og Wi-Fi måtte bare innse at tiden ikke strakk til. Jeg sovnet og ble borte i åtte timer før flyverten vekket oss for frokost.
Hotellfrokost, Wi-Fi og underholdning
Jeg følte på mange måter at jeg befant meg på et hotell og skulle ned i frokostsalen. Og det var neimen ikke langt ifra når jeg kjente baconlukten strømme inn igjennom kabinen. De stekte nemlig dette og egg ombord.
Mens bordet ble dekket og klargjort for nok et herremåltid koblet jeg meg opp på Wi-Fi-en. Jeg innså raskt at jeg ikke hadde gått glipp av noe. Det var nemlig særdeles tregt og fungerte knapt nok til å sende meldinger. Litt som SAS’ på deres langdistanse. Det fine var dog at vi fikk gratis adgang under hele turen. Dette var nemlig en fordel forbeholdt First Class alene. Alle andre måtte betale.
Underholdningssystemet fikk jeg ikke testet særlig mye, men både utvalg og filmer var det samme som i alle andre klasser. Forskjellen var at skjermen var noe større. Veldig moderne var det dog ikke. Støydempende hodetelefoner fra Bose av den eldre sorten fulgte forøvrig med.
Innholdsrik frokost
Frokosten nærmet seg og jeg gjorde meg klar. Ettersom jeg satt i setet mitt fikk ikke flyverten mulighet til å re opp sengen. Det var i og for seg greit siden jeg da fikk følelsen av å spise i sengen.
Jeg hadde bedt om müsli, frukt, brød, croissant, bacon, Nutella og smoothie. Det så unektelig innbydende ut. Reisefølget bak meg gikk for eggerøre og bacon. Også dette fristende presentert. En artig detalj var First Class-logoen trykt i smøret.
Selv om frokosten var enkel nøt jeg hvert tygg. Det var litt som å være på buffet. Du valgte det du hadde lyst på og dette ble satt foran deg. Og før jeg visste ordet av det var det på tide å feste setebeltet og gjøre seg klar for landing. 13 timer hadde gått altfor fort.
Prioritert bagasjeservice
Men reisen sluttet ikke idet vi traff bakken. Ved utgangen av flyet ble vi møtt av en vertinne med First Class-skilt som fortalte oss at hun ventet utenfor med bagasjen. Vi ble dog ikke fulgt igjennom passkontrollen og fikk ingen prioritet her. Vi måtte pent stille oss i en fyldig kø med resten. Fordelen var at vi kom nokså tidlig. Her savnet jeg ekstra service.
Idet vi var ute av passkontrollen fikk vi øye på den samme damen som sto utenfor flyet. Hun sto nå klar med all bagasjen vår på en tralle. Det var bare å ta over og rusle ut til sjåføren som skulle ta oss til hotellet. En førsteklasses reise var dermed slutt idet en ny begynte.
Konklusjon
Alt i alt unektelig en ekstravagant måte å reise på. Det lugger litt i servicen som kunne gjort hele reisen sømløs, men du verden for en komfort og oppvartning underveis. Om det er verdt fullpris er jeg neimen ikke sikker på, men er du stinn av gryn er dette den beste måten å ta seg til Argentina på. Uten tvil.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Sjekk hva First Class med Lufthansa koster her!
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Fra fem stjerner i luften til like mange på bakken. Klikk her for en fyldig hotellanmeldelse!
