Fikk jeg den premium opplevelsen jeg hadde krav på med høyeste status i OneWorld?
Jeg må være ærlig å si at jeg så veldig frem til de ekstra fordelene jeg hadde krav på som OneWorld Emerald-innehaver, selv om jeg skulle fly økonomiklasse. Dessverre virket erfaringene fra andre reisende lite lovende, og jeg hadde justert ned forventningene kraftig.
Etter en utsøkt uke på Ritz-Carlton Doha var det på tide å sette kursen mot Hamad International Airport. Jeg hadde vunnet gratis transport på lykkehjulet ved innsjekk og vi fikk en «standard limousine». Nærmere bestemt en Audi A6.
Ingen adgang
Idet vi nærmet oss flyplassen spurte sjåføren om han skulle slippe oss av ved premium-terminalen. Jeg var usikker på om vi hadde adgang, men hadde lest om noen som hadde fått kommet inn med gullkort. Vi forsøkte, men ble bryskt avvist og bedt om å kjøre til økonomiklasseterminalen.
Pinlig, sa en i følget. Verdt forsøket, repliserte jeg, og satte kursen inn i den folksomme terminalen. Det var tydelig at Qatar likte å gjøre forskjell på folk. For å benytte premium-terminalen måtte du nemlig enten fly business eller first class. Alt av statuskort var verdiløse. Kjekt å vite til neste gang.
Ordinær business class-innsjekk
Men fikk vi da lov til å bruke de hyggelige resepsjonsdiskene med stoler foran? Slett ikke. Qatar hadde linet opp vanlige business class-skranker ved siden av økonomiklasse med tepper foran for gullkortinnehavere. I og for seg greit det. Det var mindre kø og vi ble betjent øyeblikkelig.
Allikevel følte jeg ikke at det var særlig premium. Jeg ble dog positivt overrasket da skrankevertinnen klistret på en prioritert bagasjelapp pålydende «First Class». Dette var kanskje det nærmeste vi kom premium-følelse.
Delvis fast track
Mens business og first class-passasjerer har sin helt egne sikkerhetskontroll og passkontroll måtte gullkortinnehavere benytte den ordinære varianten.
Det var dog egen fast track-sluse og hurtig betjening i passkontrollen, men jeg savnet fortsatt premium-følelsen. Dette til tross for at denne prosessen er å regne som eksklusiv på de fleste andre flyplasser verden over. Det var noe med en egen terminal.
Ingen førsteklasses lounge…
Vi kom oss uansett igjennom. Nå var det bare å finne loungen. Vi hadde selvsagt ikke, selv om gullkortinnehavere egentlig har krav på det, tilgang på Al Safwa First Class Lounge. Slue som Qatar var hadde de bygget en egen first class-lounge for reisende med høyere status.
Les hele anmeldelsen av Qatars OneWorld First Class Lounge her!
Selv med mine ekstra lave forventninger skrev denne loungen seg inn i historien som en av de aller minst minneverdige. Dette er nesten som bulen på JFK, utbrøt reisefølget. Jeg repliserte med at det ikke var fullt så ille, men ganske langt unna førsteklasses.
Slutt på alle fordeler
Etter loungebesøket var det slutt på fordelene. Ved gate stilte vi oss på lik linje med statusløse reisende. Det var ikke snakk om noe prioritert ombordstigning annet enn for rullestolbrukere og reisende i business class. Vi havnet i gruppe 3 siden vi satt midt i flyvemaskinen.
Grunnet terrorhendelser noe lenger øst i Asia var flyet fylt av reisende som hadde ombooket turen sin på forsikringsselskapets penger. Dermed røk håpet om det ledige midtsetet. Håper vi får en spinkel inder i det minste, sa jeg idet vi spaserte ombord.
Smekkfullt
Vel inne noterte jeg meg at business class var smekkfull, og flere alenereisende var blitt oppgradert i siste liten. Hadde ikke reisefølget og jeg booket på samme billett kunne det vært oss. Akk, ja. Flaksen kan ikke alltid være med oss.
For anledningen hadde jeg valgt sete 19 A og C. Personen i B var alt satt seg, så alt håp om ledig midtsete var ute. Heldigvis var det en liten indisk bestemor, og dermed var det ikke så galt allikevel.
Romslige seter og meny
Setene var, som på turen nedover, romslige med god benplass. Pleddet og puten lå i setet mens de enkle hodetelefonene befant seg i setelommen foran. Velkomstservicen bød kun på en innpakket våtserviett. Dermed var det bare å vente på take-off og frokostserveringen.
Ettersom vi tok et morgenfly utgikk den varme middagen og det var frokost som sto på menyen. Jeg ble positivt overrasket idet flyverten kom igjennom kabinen med en enkel, trykt meny. Jøss, dette fikk vi ikke nedover, sa jeg til meg selv, og scannet over innholdet.
Menyen var ikke all verdens fyldig, men det gledet meg at Qatar delte den ut. Du kunne blant annet velge mellom tre hovedretter til frokost: eggerøre med pølse, pannekaker eller paratha. Det sto også listet opp hvilken drikke du kunne få til. Her var det både vin og brennevin så det holdt. Raust!
Pannekaker til frokost
Bestillingen ble ikke tatt på forhånd, men idet trallen kom igjennom kabinen. Jeg gikk for pannekakene i likhet med reisefølget. Du verden hvor milde og smakfulle de var. Jeg fryktet nemlig at de skulle bade i sukker og smake kunstig, men dette var faktisk brukbare saker. Syltetøyet på toppen smakte nesten ikke søtt heller. Ypperlig.
Forøvrig ble maten servert på brett. Her hadde du en boks med juice, oppskårne eplebiter, yogurt, smør, syltetøy og croissant i tillegg til de varme pannekakene. Bestikket var som sist av ekte vare, men jeg måtte innrømme at jeg savnet porselenet.
Meningsløst Wi-Fi
Med frokosten innenbords bestemte jeg meg for å teste Wi-Fi-en ombord. Det var uklart om det var gratis eller ei, og det sto fint lite om hvordan jeg koblet meg til. Dermed var det bare å prøve seg frem. Sist gikk det ikke, men denne gangen klarte jeg jammen meg å komme et skritt videre.
På skjermen fikk jeg nå flere valgmuligheter. Det var et gratis alternativ myntet på å sende meldinger, men det hele var nærmest en vits. Grensen var 8 MB, og disse løp bare på å ta inn et par notifikasjoner. Nå skjønte jeg hvorfor Qatar ikke reklamerte særlig for tjenesten. Forøvrig gikk det an å kjøpe seg 200 MB for 20 dollar. Ikke akkurat noe røverkjøp.
Jeg lot Wi-Fi-en ligge og gikk heller løs på underholdningssystemet i seteryggen. Dette var innholdrikt og enkelt å navigere i. Dermed ble det en film og noe musikk etter at lyset i kabinen var dimmet. Tiden fløy, og jeg innså nok en gang at business class var unødvendig på en så kort tur – selv på fullt fly.
Innbakt pizza til lunch
Før jeg visste ordet av det var det klart for ny servering. Denne gangen en lett lunch i form av en innbakt pizza. Innpakningen minnet forøvrig om pizzaen du kjøper hos SAS. Smaken var derimot en helt annen. Dette var ordentlige greier. Du kunne velge mellom en med kylling eller kun ost.
Jeg valgte den med kylling i likhet med resten av flyet. Her var det jammen ikke mange vegetarianere, tenkte jeg, og kastet meg over pizzabiten. Det var fri flyt av drikke til, og reisefølget ba om champagne. Jeg nøyet meg med en cola.
Moderne toaletter
Med nok et måltid innenbords var det på tide å teste toalettet. Heldigvis kjente inderen i midten også på trangen, og vi ruslet samtidig bakover i flyvemaskinen. Fasilitetene var romslige og moderne, men det var i grunnen ikke mye annet å skrive hjem om.
Seks og en halv time fløy avsted, og før jeg visste ordet av det var vi på Gardermoen. Enten er jeg begynt å dra på årene og har mistet tidsfornemmelsen, eller så leverer Qatar en såpass god økonomiklasse at det fungerer for lengre turer.
Servicen var forøvrig tilbakeholden og profesjonell. Ingen personlig tilnærmelse eller anerkjennelse på grunn av statusen. Her ble alle rett og slett behandlet likt på en jevnt over grei måte.
Konklusjon
Alt i alt nok en behagelig tur med Qatar. Solid økonomiklasse med brukbar mat og drikke. Romslige seter i tillegg gjør dette til en av mine favoritter, og kan varmt anbefales for lengre turer. Men forvent ikke særlig av statusfordeler.
Min stjernevurdering: 5- av 6.
Flere bilder
