Spektakulær utsikt og suite, men det er noe som trekker ned.
Det var blitt sent etter den forsinkede flyvningen fra Lisboa. Vi var trette og klokken nærmet seg midnatt. Dessuten var drosjeturen fra JFK alt annet enn behagelig. Kunne Ritz-Carlton snu opp ned på den dårlige stemningen?
På forhånd må jeg innrømme at jeg bevisst hadde inntatt lavere forventninger til oppholdet for å unngå å bli skuffet. Vi vet alle hvordan hoteller i USA er. Derfor var det fint å være forberedt. Og det trengtes.
Lite prangende
Vel fremme kom portieren løpende mot bilen, åpnet døren og ønsket oss halvveis velkommen. Her ble ikke navn nevnt som ved de andre Ritz-Carlton-hotellene jeg har besøkt. Pussig nok var han fortsatt på vakt denne sene aftenen. Bagasjen ble videre tatt hånd om mens vi spaserte inn til resepsjonen.
Inngangspartiet var hverken prangende eller bemerkelsesverdig, og bygningen lignet en kontorblokk påtrykket Ritz-Carlton-løven. Resepsjonen var tilbaketrukket, men synlig. Det var én person på jobb denne kvelden og mottagelsen helt etter boken.
Vi ble sjekket inn og kjapt informert om fasilitetene. Jeg måtte spørre om vi var blitt oppgradert, noe jeg fikk bekreftet. Værelset for anledningen var visstnok en suite i toppetasjen med utsikt mot Frihetsgudinnen. Jeg gledet meg.
Manglende informasjon
Det jeg stusset ved var at vi ikke hadde fått noe informasjon om hva som var inkludert i Club-rom-pakken. Etterhvert er jeg dog blitt nokså kjent med konseptet og skjønte raskt hva vi fikk.
Vi ruslet mot heisen og satte kursen opp i 12. etasje. Dette er forholdsvis lavt til New York å være, men jeg fant ut at Ritz-Carlton hadde sine eksklusive residences over oss. Jeg tør ikke tenke på hva prisen på en slik leilighet er.
Nuvel. Heisen gikk opp og vi spaserte inn gjennom en ganske slitt og brunfarvet korridor. Dessverre måtte vi bare gå forbi kronjuvelen «The Ritz-Carlton Suite», men rommet helt i enden av korridoren skulle slett ikke vise seg å være så verst.
75 kvm. hjørnesuite
1233 sto det på døren. Vi hadde fått en hjørnesuite. Det første som møtte meg var «stjernekikkerten» som sto innstilt på Frihetsgudinnen. En lekker detalj i stuen. Dessverre var det mørkt ute og ikke så lett å se. Jeg gledet meg til lyset kom på neste morgen for å iaktta den storslåtte utsikten.
Suiten var på romslige 75 kvadratmeter med spektakulær utsikt fra så vel stue som soveværelse. Den ordinære prisen var på spinnville 1 200 dollar per natt. Mer enn det dobbelte av hva vi hadde betalt. Oppgraderingen var med andre ord meget generøs.
Interiøret var forøvrig noe gammelmodig. Jeg noterte meg også at minibaren var røsket ut av skapet av kostnadshensyn. Gardinene var tunge og velbrukte. Reisefølget sa det rett ut: slitt. Tidens tann hadde satt sitt preg.
Sengen på soveværelset var en drøm. Stor, myk og med utsøkt utsikt å våkne til. Sofaen var derimot en skandale når den ble gjort om til seng, noe den forøvrig heller ikke var da vi ankom. Her virket det som at det hadde ligget en over gjennomsnittet stor amerikaner i lang tid.
Skyttergrav
«Sengen» var krummet ned mot midten og du sov i praksis i en grop. Jeg følte jeg lå i en skyttergrav klar for å gå i krigen, for ja, jeg skulle selvsagt varsle hotellet om at dette ikke var akseptabelt.
Reisefølget hadde fått kofferten i vranglås og det rydde inn med både teknikere og vaskedamer om hverandre. Jeg har sjelden opplevd maken til trengsel klokken 12 om natten på et hotell. De var om ikke annet godt bemannet, selv om problemene ikke helt ble løst.
Enormt bad
Nuvel. Det var på tide krype ned i skyttergraven, men først måtte jeg innom badeværelset. Sjelden har jeg opplevd et så romslig bad. Her var det to servanter, badekar, dusj og adskilt toalett. Slitte fasiliteter, men drøssevis med håndklær og plass.
Det som skuffet meg var at det manglet en rekke toalettartikler. Blant annet var tannbørsten og barbersettet utelatt. Trolig dette også av kostnadshensyn. Det så derimot ikke ut til å plage reisefølget nevneverdig som var mer enn klar for et bad.
Det skal nevnes at det var badeskrubb, kam, munnskyllevann og neglfil i tillegg til skopussesett og klesbørste tilgjengelig. Mye var altså på plass tross alt.
Det manglet derimot nok badekåper og slippers. Dette måtte jeg ringe ned etter. Suiten virket i grunnen å være klarert for kun to personer. Mulig det hadde gått litt kjapt med oppgraderingen. Ellers var suiten romslig med nok av sitteplasser, to fjernsyn og en hyggelig kontorkrok.
Få fasiliteter
Ritz-Carlton Battery Park virket å være et typisk forretningshotell. Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på nærheten til Wall Street. Utvalget av fasiliteter var derfor noe begrenset. Du hadde for eksempel ikke noe innendørs basseng eller utendørs terrasse.
Det du hadde var derimot et treningssenter, spa og en restaurant. Jeg fikk ikke anledning til å teste noe av dette, men det virket å være helt ordinært.
Det skal forøvrig nevnes at finansdistriktet, og Battery Park hvor hotellet ligger, er et meget rolig og hyggelig område av Manhattan. Du slipper mye av støyen og stresset som du finner lenger inn. Det er dessuten trygt og ordentlig.
Club Lounge
Det jeg fikk testet inngående var Club-loungen. Dette er det jeg elsker med Ritz-Carlton. Den tilbaketrukne atmosfæren med kulinariske overraskelser og utømmelige mengder drikke er avslappende etter en lang dags sightseeing. Dessverre viste det seg at loungen hadde litt å gå på når det kom til service.
Både reisefølget og jeg spiste alle måltider i loungen. Frokost, lunch og endog middag gikk ned på høykant her. Skjønt det var rom for forbedringer var det enkelt og uforpliktende etter en lang dag ute i kaotiske New York.
Skitten klut
Selv om helhetsopplevelsen av Ritz-Carlton Battery Park var grei, var det en del ting som skurret. Blant annet renholdet. Det at vi en dag kom opp til en skitten vaskeklut som var lagt igjen på en av koffertene var dråpen.
Jeg tok kontakt med hotellet og avtalte et møte med resepsjonssjefen angående opplevelsene. Jeg fikk en solid beklagelse og det ble lovet at tilbakemeldingene skulle tas til etterretning. Jeg sa jeg håpet det stemte og ville komme tilbake for å sjekke ved en senere anledning.
Beklagelse
Senere samme dag ble det satt opp en flaske sprudlende vin i tillegg til en enestående velkomstgave av sjokolade. Ved lå et håndskrevet kort med beklagelse. Det virket noe påtatt, men sjokoladefiguren av Frihetsgudinnen var det lite å utsette på. Reisefølget spiste seg kvalm og mmet så mye at hele New York kunne høre det.
Det tre dagers lange oppholdet gikk mot slutten og det var på tide å sjekke ut. Vi hadde fått en meget generøs sen utsjekk og fikk kjenne litt på den enestående servicen som Ritz-Carlton gjennom sitt konsept lover å levere.
Det at loungen ikke hadde noen resepsjon for inn- og utsjekk var pussig, men jeg fikk opplyst at dette også var et kostnadsbesparende tiltak iverksatt av kjeden. Jeg var skuffet. Av alle hoteller så skulle Ritz-Carlton også til slutt kaste seg på den kostnadseffektive bølgen. Sukk.
Ute regnet så mye at flom var nært forestående. Vi sjekket ut, fikk hjelp til bagasjen og ventet på drosjen til JFK. Alt gikk helt etter boken, men jeg følte allikevel at noe manglet.
Konklusjon
Alt i alt en helt grei opplevelse. Storslått suite, spektakulær utsikt og fin lounge. Dette til tross var det for mange ujevnheter i serviceleveransen. Et bra hotell til å være i USA, men det har en vei å gå mot de beste i klassen.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
Få med deg hjemreisen også
Ikke gå glipp av turen hjem med TAP Portugal Business Class. Klikk her for å lese!
