Til tross for noe rusk kom vi oss omsider i luften og til det samme vante.
Etter å ha tilbrakt natten på SAS’ regning hos First Hotel Arlanda, var jeg rimelig klar for å komme meg over dammen. Dessverre viste det seg at det ikke gikk helt som smurt denne Thanksgiving-formiddagen.
Bussen fra hotellet gikk hele tre timer før avreise. Dermed hadde jeg et par timer å slå ihjel i gullstuen. Fra dagen før hadde jeg en kupong på snaue 200 svenske kroner jeg kunne benytte til annen mat enn den som ble servert i loungen. Det skulle vise seg å bli gull verdt.
Medbrakt mat
Men først måtte jeg sjekke inn på ny. Jeg gikk selvsagt til business-skranken og leverte fra meg bagasjen. Deretter bar det rett igjennom fasttracken og opp i gullstuen.
Det var enda godt jeg hadde en matkupong. Her var den nemlig rene grønnsakshaven. Hverken laks eller kylling sto fremme, kun pasta og oppkuttet gress. Turen gikk dermed ned i terminalen igjen for å kjøpe meg noe skikkelig. Det ble en burgermeny fra Max.
Med posen under armen ruslet jeg opp i gullstuen igjen og slo meg ned i lenestolen helt innerst ved vinduet for å nyte matpakken i ro og fred. Tiden fløy av sted og jeg måtte etterhvert rusle av gårde til gate.
Forbi køen
Denne gangen gikk jeg ikke før det var høyst nødvendig. Heldigvis var det ingen kø i passkontrollen og jeg kom frem til gate mens det ennå slanget seg i Go-slusen. Dermed kunne jeg elegant rusle forbi og stille meg fremst i business. Men der stoppet også flaksen. Jeg var nemlig den heldige utvalgte til en ekstra sikkerhetssjekk.
Etter behørig å ha blitt befølt var det klart for ombordstigning. Jeg stilte meg som vanlig fremst og kom først ombord. Alt så ut til å gå etter boken denne gang og flyet var i rute.
Fare på ferde
Jeg slo meg ned i setet, fikk velkomstdrinken og jakken hengt opp. Etterhvert kom også menyen. Alt var klart til take-off. Men så begynte det å fly teknikere inn og ut av cockpit. Jeg ante at det var fare på ferde.
På høyttaleranlegget kunne kapteinen fortelle om ujevn vektfordeling og at de måtte flytte om på ting i lasterommet. Nuvel, tenkte jeg, det er sånt som skjer. Plutselig gikk strømmen i flyet. Nå var det på’n igjen. Teknisk svikt.
Stressede gulkledde menn fløy igjennom kabinen og prøvde å løse problemet. Jeg som nettopp hadde booket hotell på ny kjente på oppgittheten og forberedte meg på en ny kansellering. Etter en time på bakken kom derimot den gledelige nyheten: problemet var fikset og vi kunne ta av.
Innholdsrik meny
Jeg fant meg godt til rette i mitt favorittsete 4A, tok en ny titt i menyen og forberedte meg på serveringen. Først ut kom den varme kluten og deretter aperitiffen.
Jeg gikk for Ringi eplemost og knasket på de varme nøttene i påvente av forretten. Etter å ha spist disse en del ganger merket jeg at jeg var begynt å bli noe lei. Nuvel. Ned gikk det.
Forrett
For anledningen kunne du velge mellom skinke eller løyrom. Jeg satt såpass langt fremme i kabinen at jeg slapp å bekymre meg for om det gikk tomt for en av rettene på veien. Heldigvis.
Det virket som at kaviaren tiltrakk flest. Dermed fikk jeg skinken i fred. Og denne var aldeles nydelig. Harmonien med de karamelliserte valnøttene og den syrlige geitosten var utsøkt. Jeg ville simpelthen ha mer.
Til forretten fikk du også varmt brød og en blandet salat. Selv om menyen visstnok skulle være ny var dette gamle travere. Jeg sparte det til hovedretten.
Hovedrett
Av hovedretter kunne du velge mellom hyse, kalkunbryst, svin og en eller annen semulegrynsrett med grønnsaker. Jeg var i tvil om jeg skulle gå for kalkunen eller svinet. Det endte med svin.
Kjøttet var usedvanlig mørt og særdeles enkelt å skjære i. Det virket nesten ihjelkokt. Smaken var markert av svin, kanskje litt i overkant etter min gane. Jeg fikk assosiasjoner langt inni grisefjøset. Potene var derimot smakfulle og balanserte godt.
Av en eller annen grunn får jeg en sterk fornemmelse av flymat hos SAS. Den eneste forskjellen er at de serverer den i porselen fremfor plast. Dette i kontrast til både Turkish Airlines og Singapore Airlines som gir assosiasjoner til fullverdige restaurantmåltider.
Dessert
Nuvel. Det var klart for dessert, og jeg gledet meg. På menyen sto nemlig sjokoladefondant med rømme og behandlet frukt til. Du kunne selvsagt også få iskrem og ost med vin til. Dette sto jeg elegant over.
Sjokoladefondanten smakte derimot likt som den du får hos Olivia. Nokså industriell, men mer enn godkjent til å få servert ombord i et fly. Rømmen kunne derimot vært erstattet med krem etter min mening. Den kardemommebaserte frukten kunne jeg forøvrig fint klart meg foruten.
Leggetid og snackbar
Med desserten innenbords var det klart for å re opp sengen og få seg en hvil. Selv om dette var en dagflyvning var det sent og jeg hadde vært oppe tidlig. En par timers blund skulle gjøre seg.
Mens reisefølget slo seg ned og bredde dynen godt oppover pelsen sin ruslet jeg bort til snackbaren for å sjekke utvalget. Her var det overflod av klementiner, chips, kjeks og sjokolade. Jeg fikk julestemning bare av å se på det, og mett som jeg var sto jeg over.
Enkle toaletter
Jeg benyttet samtidig anledningen til å utforske toalettet. Dette var av den noe romsligere sorten med vindu, men fasilitetene var ellers nokså ordinære. Det eneste du hadde utover normalen var noen våtservietter i hyllen. Her savnet jeg velduftende såper og kremer. Dessuten var det kun to toaletter til en hel businesskabin.
Vel tilbake i setet sjekket jeg underholdningssystemet for å se om det var kommet ut noen nye, kjente filmer siden sist. Det viste seg å være tynt. Jeg gikk heller i seng for å få meg noen timers blund før lunch.
Lunch
Tiden fløy av sted og plutselig fikk jeg den varme kluten i fanget. Det var klart for lunch. For anledningen var det et kaldt måltid bestående av roastbiff, speltsalat, eplepai og fersk frukt. For meg holdt det lenge med roastbiffen og frukten.
Smaken var helt grei. Måltidet var lett og gled ned. Ute var det mørkt og jeg begynte å se konturene av Chicagos forsteder. Den drøye åtte timers turen var ved veis ende.
Full kabin og lite service
Servicen denne gang var forøvrig helt etter boken. Ingen personlig touch og lite interaksjon utover det absolutte minimum. Det kan ha noe med å gjøre at kabinen var smekkfull. Bak i Go var det visstnok tynt og folk lå langstrakte i firerradene.
Det er synd å si det, men det virker som at business class mer og mer blir normalen for nordmenn på langreise. Dette gjør at kapasiteten presses. Enten må SAS utvide kabinen eller skru opp prisene. Enn så lenge nyter ihvertfall jeg godt av å få plass.
Konklusjon
Til tross for en kronglete start med kansellering gikk turen ellers som forventet. Du fikk det du hadde betalt for uten det lille ekstra. Om ikke annet er det i det minste forutsigbart og trygt med behagelige seter.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
