Hjørnesuite, sentralt, utendørs basseng og Club Lounge i toppen. Hva mer trengte jeg?
I en pulserende storby som Buenos Aires skulle du tro det var tett mellom femstjernershotellene, men det overrasket meg at utvalget var heller skralt — ihvertfall blant kjedene. Jeg hadde vurdert Four Seasons, men måtte slå det fra meg da prisene nærmest lå på New York-nivå.
Med et Argentina i økonomisk krise og en hinsides lav valuta ble det meningsløst å betale rundt 5 000 kr natten for et standardværelse når du kunne få til suite til langt under halve prisen hos Sheraton. Dessuten vanket det fordeler for meg som platinummedlem. Eller gjorde det egentlig det?
Sjåførservice
Etter en særdeles behagelig tur med Lufthansa First Class fra Frankfurt var jeg nå mer enn klar for å utforske den argentinske hovedstaden. Jeg hadde bestilt sjåførservice via hotellet til snaue 700 kroner og ventet i grunnen at luksusen bare skulle fortsette.
Sjåføren vår sto med skilt i ankomsthallen og ønsket oss velkommen. Vi ble videre ført inn i en garasje hvor vi måtte vente på at han skulle hente bilen. I og for seg greit. Idet bilen var på plass fikk vi hverken kalde kluter eller vannflasker. Her var det kun transport som gjaldt.
Turen fra den internasjonale flyplassen tok snaue 40 minutter. Da vi ankom ble bagasjen vår automatisk tatt hånd om og vi kunne gå direkte til innsjekk. Her var det lagt ut Elite-teppe og gjort klart for å ta godt imot oss med edelt metall i kortet. Det skulle raskt vise seg at det var langt fra noen edel mottagelse som ventet.
Arrogant start
Resepsjonistene virket noe arrogante, men gjorde jobben sin helt etter boken. Jeg dristet meg til å spørre om vi var blitt oppgradert, men fikk til svar at vi kun hadde fått tilgang til loungen – en fordel vi forøvrig hadde krav på. Ettersom vi kom rundt klokken ni på morgenen var det også en utfordring å finne værelse.
Jeg sa tidlig at vi heller ventet på et fint værelse fremfor å ta det første de hadde ledig. Et handicapværelse over inngangen var ingen av oss interesserte i. Heldigvis hadde de et ledig med det samme i en høy etasje, men suiten måtte vi vente på til senere på dagen. Vi slo til. Det var greit å få slengt fra seg bagasjen.
Mens to i følget tok i bruk standardværelset ruslet jeg opp i loungen hvor de ennå serverte frokost. Denne var overraskende innbydende og innholdsrik, og utsikten upåklagelig. Jeg gledet meg til å teste denne ytterligere, men akkurat nå var jeg kun interessert i en matbit i påvente av suiten.
Hjørnesuite i 17. etasje
Like før ordinær innsjekkstid fikk jeg melding i Marriott-appen om at suiten var klar. Nå var jeg mer enn spent på å utforske den. Det ble ingen oppgradering, men jeg hadde heldigvis bestilt en ganske ok en i utgangspunktet. Jeg satte derfor kursen opp i 17. etasje for å utforske fasilitetene.
Heisen opp gikk overraskende fort og før jeg visste ordet av det var jeg i 17. etasje. Her var det bare å spasere inn mot 1730 helt innerst i korridoren. Og du verden for et syn som møtte meg idet jeg åpnet døren. Vi hadde nemlig fått en hjørnesuite med panoramautsikt mot klokketårnet og togstasjonen.
Like innenfor hadde du et bar- og bespisningsområde med minibar. Denne var nokså tynn med et begrenset utvalg av brus og alkoholholdig drikke. Tørrvarer var det heller ikke all verden av, men vi skulle ikke sulte.
Videre innover hadde du en fjernsynsstue med sofa. Det var utvilsomt romslig. Soveværelset lå like ved og bød på en deilig kingsize, rikelig med skapplass, nok et fjernsyn og en kontorpult. Her gikk det fint an å leve en uke, sa jeg til meg selv, mens jeg spaserte inn mot badet.
Romslig og innholdsrikt bad
Badet var kanskje suitens høydepunkt. Dette var åpent og lyst med alt av fasiliteter på plass. Du kunne velge mellom dusj og badekar, men måtte krangle med makkeren om vask. Det var nemlig bare én av denne. Toalettet var forøvrig adskilt og hadde en bidé like ved.
Av toalettartikler var det rikt utvalg. Du hadde barbersett, tannbørster, svamp, kam, munnskyllevann og de tradisjonelle såpene. Ved badekaret sto endog en skål med badesalt. Slik skulle det være. Håndklær var det forøvrig mer enn nok av, og badekåpen med tilhørende tøfler befant seg i skapet på soveværelset.
Selv om det meste av fasiliteter var på plass i suiten bar den preg av tidens tann. Det var ikke verdens mest moderne bad eller interiør. Det at dusjhodet i tillegg var låst i veggen var ikke helt optimalt for en europeer. Heldigvis var trykket ekstremt godt.
Utsøkt Club Lounge
Utover suiten bød Sheraton Buenos Aires på en rekke fasiliteter. Blant annet en lekker og innholdsrik Club Lounge i 22. etasje. Her ble det servert frokost, lunch og hors d’oeuvre i beste Ritz-Carlton-stil. Endog fri flyt av vin fulgte med på kveldstid.
Les hele anmeldelsen av Sheraton Buenos Aires Club Lounge her!
Selv om loungen nærmest kunne fungere som «all inclusive», testet både reisefølget og jeg roomservicemenyen, poolbaren og den italienske hotellrestauranten Bueno. Førstnevnte av mildt sagt ingen stor suksess.
Vassen room service
Ettersom hotellet hadde en italiensk restaurant i underetasjen var det rimelig å tro at pizzaen på roomservicemenyen var alt annet enn frossen, men den gang ei.
Opp kom en vassen ferdigbunn dynket i ost og påslengt en haug med skinkeskiver. Og det hele smakte mikrobølgeovn. Reisefølget var rystet. Dette skulle vi aldri bestille igjen. Heldigvis var det ikke det store økonomiske tapet ettersom kursen var så lav, trøstet jeg.
Restauranten på lobbynivå leverte til gjengjeld en god matopplevelse. Her fikk du solid italiensk mat med god service og en hyggelig atmosfære på kjøpet. Jeg testet blant annet flatbread-pizzaen og en bolognese, mens reisefølget smakte seg igjennom alt fra blekksprut til carbonara. Intet å utsette på noe. Rimelig var det også.
Flott bassengområde med poolbar
Poolbaren var derimot av den enklere sorten. Utvalget var begrenset til sandwicher, burgere, pølser og salater, og ble tilberedt i en liten bod som minnet mer om en food truck. Men det smakte godt og fungerte fint som vomfyll midt på dagen. Min favoritt ble den tyske pølsen med bacon.
Bassengområdet var derimot ettertraktet midt i storbyen. Her kom ikke bare hotellets gjester mens også utenforstående for å nyte noen avslappende timer i solen. Det var ikke all verden med plasser, men nok til at det aldri ble kø.
Bassenget var romslig og veltemperert. Det var dusjer rundt omkring til å kjøle seg ned, noe som kom godt med midt på sommeren i Argentina. Solstolene var noe harde, men de fungerte. Støyen fra motorveien utenfor var heller ikke altfor sjenerende.
Intim gym
Like ovenfor bassenget hadde du fitnessenteret. Dette var nokså intimt, men velutstyrt. Pågangen var stor uansett tid på døgnet, men jeg klarte å sikre meg en mølle i middagstiden.
Utstyret var forøvrig topp moderne og variert. Det eneste jeg savnet var vannflasker og kalde kluter til å kjøle seg ned med. Også gymmen virket å være populær for de lokale, da jeg noterte meg flere som kom innom med PT-en sin.
Sentralt strøk
Når det gjaldt området hotellet lå i var dette meget godt. Det var umiddelbar nærhet til finansdistriktet, men også til slumstrøket vi ble sterkt frarådet å bevege oss mot. Det var flere gode restauranter i umiddelbar nærhet. Det pulserende Palermo-strøket lå også kun en spasertur unna.
Sett bort fra den arrogante resepsjonen var servicen totalt sett meget imøtekommende og god. Selv om det skortet noe på engelskkunnskapene prøvde de så godt de kunne.
Konklusjon
Alt i alt et flott og sentralt hotell som lever solid valuta for pengene. Suite med adgang til utsøkt Club Lounge for rundt 2 000 kr er ikke hverdagskost. Her kunne jeg mer enn gjerne bodd igjen.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Sjekk hva det koster her nå!
Video
Flere bilder
Fortsettelse følger…
Turen til latinoland stoppet ikke her. Klikk her for å lese fortsettelsen i nabolandet Uruguay!
