Fire stjerner midt i smørøyet til 3 000 kroner natten. Var det verdt det?
New York City, byen som aldri sover og som priser sentrale hoteller til hinsides over det du får igjen. Av en eller annen grunn kommer jeg dog tilbake igjen og igjen. Ville Sheraton på Times Square bli min nye favoritt i mellomklassen?
Det er ingen hemmelighet at jeg foretrekker fem stjerner, men visse steder setter lommeboken en stopper for akkurat den gleden. Ettersom formålet mitt var shopping ble det til at jeg heller prioriterte de overskytende tusenlappene på tekstiler fremfor den ekstra stjernen.
Meget sentralt
Sheraton Times Square Hotel er en gammel traver som ligger et par hundre meter unna de ikoniske neonskiltene og heller ikke så veldig langt fra Central Park. Beliggenheten er med andre ord helt upåklagelig sett med en turists øyne. Her kan du gå til det meste av attraksjonene på Manhattan.
For min del stilte severdighetene i annen rekke. Jeg hadde sett det jeg skulle se og var i grunnen mest opptatt av å finne det beste og rimeligste hotellet i Marriott-porteføljen med tilgang til lounge. Det skal nevnes at det fantes flere rimeligere hoteller, men disse lå langt mindre sentralt til og hadde fått slakt på TripAdvisor. Sheraton hadde derimot fått greie tilbakemeldinger.
Marerittet med hoteller i New York er ikke bare at de er overprisede, men også at den prisen du ser langt fra er den faktiske prisen du betaler. For min del så 220 dollar veldig rimelig ut for Sheraton, men idet jeg klikket meg igjennom prosessen var beløpet økt til langt over 300. «Resort fee» og skatter ødela gleden. Nuvel. Jeg hadde ikke noe annet valg. Dette gjaldt jo alle uansett.
Ikke alene
Etter en enkel tur med SAS direkte fra Oslo var det på tide å hoppe inn i en Uber og sette kursen mot Manhattan. Prisen ble på litt i overkant av 70 dollar og tok drøye timen. Ankomsten var noe kaotisk slik det pleier å være ettersom drosjen måtte stoppe i veien utenfor hovedinngangen.
Bagasjen måtte jeg, ikke overraskende, ta hånd om selv. Det var ikke meg imot. Da slapp jeg elegant unna tipsen. Inne i lobbyen var det romslig og folksomt. Resepsjonen var stor med en egen skranke for platinummedlemmer. Her var jeg tydeligvis ikke alene om edelt metall. Det sto nemlig købånd utenfor og hele tre skranker var betjent under skiltet «Elite Reception». Jeg ble dog hurtig betjent.
Oppgradert til Club Room
Under innsjekksprosessen dristet jeg meg til å spørre om jeg var blitt oppgradert. Det var jeg, men ikke til noe mer enn et club-værelse i høy etasje. Å håpe på suite ville vært som å sende ønsker til julenissen. Jeg klaget dog ikke på å havne i 47. etasje.
Idet jeg skulle ta heisen innså jeg hvor genialt system det var. Her skrev du inn etasjen du skulle til på forhånd på en skjerm og ventet på heisen som skulle ta deg dit. Altså slapp jeg å stresse med kort og trykking inne i heisen. Den var nemlig helt uten paneler. Effektivt.
Vel oppe i 47. etasje var jeg spent på værelset. Suite var det definitivt ikke. Det var så vidt jeg fikk plass til kofferten min. Dette må være et av de minste hotellværelsene jeg hadde hatt, og at det attpåtil var på Club Floor overrasket meg.
Typisk New York-utsikt
Utsikten var det derimot ikke mye å utsette på. Jeg hadde skyskrapere og Central Park i perfekt øyesyn. Det var på ingen måte like spektakulært som The Ritz-Carlton Central Park som jeg bodde på tidligere i år, men ga meg god New York-følelse. Værelset i seg selv var dog ikke noe sted å oppholde seg på tatt størrelsen og fasilitetene i betraktning.
Det var knøttlite, men hadde en romslig kingsize, skrivebord og en liten sofa ved vinduet du kunne slå deg ned i. Sovekomforten var upåklagelig, og air condidion-systemet fungerte ypperlig til tross for den intense sommervarmen utenfor.
Værelset var forøvrig utstyrt med en fyldig minibar og kaffemaskin. Det skuffet meg at hverken badekåper eller tøfler lå i skapet. Her prøvde de åpenbart å spare penger. Heldigvis kunne jeg etterspørre dette og fikk det levert senere samme dag.
Knøttlite bad
Badet var i likhet med værelset av den mindre sorten. Toalett, dusj og servant sto så tett at en fyldigere amerikaner trolig kunne kjøre tre i én fra klosettet. Utvalget av badeartikler var helt grunnleggende, og jeg fikk ingen følelse av å befinne meg på et club-værelse. Men igjen, jeg sto fritt til å etterspørre tannbørster, barberingssett, munnskyllevann og lignende.
Dusjen var forøvrig typisk amerikansk med hodet festet i veggen. Trykket var så som så. Det innbød med andre ord ikke til å tilbringe flere timer her. Sikkert nok også det gjort helt bevisst av kostnadshensyn.
Få fasiliteter
For en kort visitt fungerte værelset helt greit for min del. Dette var et sted å sove og intet annet. Hotellet i seg selv var heller ikke så altfor rikt på fasiliteter. Du hadde selvsagt en gym i kjelleren som var forholdsvis velutstyrt, men intet basseng eller spa. Nå er ikke dette altfor utbredt i New York, og heller ikke noe jeg forventet.
Enkel Club Lounge
Det jeg derimot var mest opptatt av var club-loungen. Denne befant seg til min store forbauselse like ved hovedinngangen i lobbyen. Tenk hvor mye de kunne gjort ut av loungen ved å ha den i toppetasjen. Ja, ja. Jeg fikk nøye meg med å titte på gjestene som gikk inn og ut av hotellet.
Når det gjaldt serveringer var det kun frokost og hors d’oeuvre som sto på planen. Ellers på dagen sto det noe frukt fremme i tillegg til et lite kjøleskap med vannflasker og brus. Lokalet var forøvrig romslig og det gikk an å slå seg ned her for å planlegge dagens gjøremål. Det var også noen datamaskiner og en skriver tilgjengelig.
Kamp om plassen til frokost
Det var åpenbart ikke bare jeg som hadde booket Sheraton på grunn av loungen. Til frokost var det nemlig et evig kaos. Det var kamp om bordene, og flere måtte stå mens de kastet i seg noen croissanter. Heldigvis sikret jeg meg et skittent bord ved vinduet like etter at et par hadde gått. Men her gjaldt det å tviholde på stolen. Ikke før jeg hadde rukket å sette meg ned kom en stresset amerikaner bort og lurte på om jeg skulle gå.
Buffeten var i grunnen ikke all verden å trakte etter, men når frokost ikke er inkludert i værelset så er det lite som smaker så godt som det som er gratis for et platinummedlem.
Det elementære av bakst, pålegg og frukter var på plass i tillegg til at Sheraton hadde slått på stortrommen og bød på eggerøre, bacon og havregrøt. Med andre ord fant jeg det jeg trengte. Men å nå frem til buffeten var en helt annen utfordring. Kaffemaskinen fra Starbucks var forøvrig upåklagelig.
Ordinær hors d’oeuvre
Det var ikke fullt like kaotisk til hors d’oeuvre, selv om det også da var rimelig fullt. Buffeten ble da forandret til det noe enklere slaget med oster, kjeks, druer og grønnsaker. Av varmmat kunne du velge mellom noen fyldige kyllinglår eller en vegetarisk quiche.
Når det kom til det flytende ble kjøleskapet med brus stengt og en bartender satt inn for å ta seg av alle bestillingene. Det er en kjensgjerning at alkoholholdige drikkevarer ikke tilbys gratis i USA, og du måtte derfor betale barpriser for det du fikk servert i loungen. Jeg nøyet meg derimot med Diet Coke kostnadsfritt.
Sheraton Times Squares Club Lounge var i grunnen ganske så elementær. Det var tydelig at de sparte der de kunne og ga ikke noe utover det grunnleggende. Servicen var tilbaketrukken og atmosfæren noe stressende. Jeg ville ikke kjøpt tilgang hit dersom jeg ikke var platinummedlem og hadde gratis inngang.
Lobbybar og resort fee
Når det gjaldt bespisning ellers fikk jeg kun testet lobbybaren. Årsaken til dette var resortfeen som ga meg 30 dollar i avslag på mat kjøpt på hotellet. Det kunne jeg ikke la gå fra meg og bestilte like så greit en burger her for å kompensere for hors d’eouvren.
Servicen var upåklagelig og burgeren helt grei. Det ble en del mer enn 30 dollar, men jeg fikk i det minste noe igjen for den påtvungne avgiften. Når det er sagt ville det nok vært mer minnerikt og noe rimeligere å finne et hipt burgersted på gaten.
Det korte oppholdet gikk etterhvert mot slutten, og det slo meg at Sheraton Times Square slett ikke var så ille tatt prisen og beliggenheten i betraktning. Det var jo vanlig amerikansk firestjerners service midt i en av de mest besøkte byene i verden. Dyrt, uten tvil, men som platinummedlem følte jeg at jeg fikk en del igjen. Tross alt.
Konklusjon
Alt i alt et flott opphold på et sentralt beliggende firestjerners hotell i New York. Små værelser og enkel Club Lounge til tross, her vil jeg nok bo igjen dersom jeg vil spare noen tusenlapper i forhold til femstjernershotellene.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
