Fantastisk lunch og hors d’oeuvre, men en frokost selv ikke Marriott verdig trekker ned.
Det var helt uaktuelt for meg å booke meg inn på selveste Ritz-Carlton Central Park uten adgang til club-loungen. Selv om prisen for de ekstra godene er hinsides gjør det noe med hele opplevelsen å ha denne fredfulle og kulinariske oasen nærmest for seg selv.
Club-rom startet på 1 100 dollar per natt for to personer. Dersom du skulle ha med deg en gjest, eller bodde tre på samme værelse, kom 150 dollar i tillegg per gjest per døgn. Ikke akkurat noe røverkjøp. Forventningene mine var derfor skyhøye til både kvalitet og service.
Fem måltider
Som sedvanlig hos Ritz-Carlton har du inkludert fem kulinariske serveringer hver dag. Disse var: frokost, lunch, snacks eller afternoon tea, hors d’oeuvre og dessert. Afternoon tea ble kun tilbudt fredag og lørdag. Ellers sto det lett snacks fremme.
Av andre fordeler hadde du to gratis buksepress inkludert i prisen i tillegg til prioritert reservasjon i hotellets restaurant Auden Bistro. Denne var under oppussing da jeg var på besøk, og således ikke aktuell. Med andre ord var det ikke mye du fikk ekstra for de mange dollarene.
Tett på bakkeplan
I velkomstbrevet sto det også en linje om kleskode samt at det var forbudt å ta med seg mat og drikke ut. Sistnevnte var ganske ulikt Ritz-Carlton, og jeg kjente tidlig på følelsen av å være i en gnien Marriott-lounge. Og kleskoden? Vel, la meg si det sånn, vi befant oss i USA.
Loungens plassering var overraskende nok i annen etasje i tilknytning til spa- og velværeavdelingen. Du hadde utsikt mot Central Park, men på et såpass lavt nivå at hestekjerrene nærmest var i øyehøyde. Heldigvis luktet det ikke hest i lokalet, men heller av den mer velkjente Ritz-Carlton-parfymen.
Duft til side. Når det gjaldt maten var den som nevnt innledningsvis en blandet opplevelse. La oss derfor ta det fra begynnelsen med frokost, som forøvrig er et av mine favorittmåltider på Ritz-Carlton på grunn av det rike og innbydende utvalget.
Sørgelig dårlig frokost
Ved Central Park skulle det vise seg å bli skuffende affære. Ikke nok med at lokalet var rimelig fullt av gjester, buffeten var også tynn og ble sjelden etterfylt. Varmmat var fraværende med unntak av eggerøre, quiche og havregrøt. Bacon var ikke å oppdrive.
Det sjokkerte meg at bacon ikke sto fremme, men jeg antok at det bare var å spørre. Som kjent skal det jo ikke finnes et «nei» hos Ritz-Carlton. Det skulle derimot vise seg å endres her.
Jeg tok kontakt med en av vertene hvis første ord var «no» etterfulgt av «we don’t serve room service here». Jeg kunne derimot gå ned i restauranten og få bacon, sa han mumlende. Jeg var rystet. Var jeg virkelig på Ritz-Carlton?
Senere spurte jeg også om påfyll av sukker til havregrøten ettersom det kun sto en skål med inntørket bunnslam igjen, men det kom aldri noe nytt. Dette hørte ikke hjemme noe sted. Ikke engang på et ordinært Marriott-hotell ville denne typen service vært akseptabel.
Nuvel. Jeg måtte bare gyve løs på kaldmaten og ga opp å få i meg noe varmt. Men også her var det skuffende. Et par pålegg, litt røkt laks, kokte egg og en skål med bær var alt du hadde. Yogurten var utplukket og ble ikke etterfylt enda jeg var her to timer før stengetid.
Av bakevarer var det ytterst begrenset og det hele fremsto som en vits i forhold til overdådige Ritz-Carlton i Hong Kong eller eksepsjonelle Ritz-Carlton Doha som hadde egen kokk. Hele frokosten var rett og slett sørgelig dårlig. Det fine var dog at det gikk an å slukke sorgene med rikelige mengder mimosa, noe flere visste å benytte seg av.
Frokosten var såpass dårlig at jeg skyndte meg å spise for å unngå å være i omgivelsene. At verdens dyreste Ritz-Carlton kunne servere dette til sine mest betalende gjester var meg fullstendig uforståelig. Ingen i lokalet hadde betalt under 1 000 dollar per natt. De burde utvilsomt fått mer igjen.
Fristende lunch
Nuvel. Med frokosten unnagjort så jeg frem til lunchen. I velkomstbrevet sto det ikke noen «light» foran, så det tydet på at utvalget ville vært godt. Og det viste seg heldigvis å stemme også.
Buffeten bugnet over av så vel vegetariske som kjøttrike sandwicher og salater. Jeg fikk følelsen av å gå innom et bakeri hvor jeg kunne velge alt av det jeg ønsket meg uten å tenke på prisen. Kvaliteten var høy og smakene varierte og gode.
I tillegg til kaldrettene sto det også en suppe fremme samt hamburgere og varme sandwicher. Suppen varierte fra dag til dag og var aldeles nydelig alle gangene jeg smakte den. Hamburgerne minnet forøvrig om de jeg fikk på Ritz-Carlton i Doha. Utsøkt.
Det fine med lunchen var at det også var andre verter i lokalet som var langt hyggeligere og mer imøtekommende. Vi ble tilbudt rikelig med påfyll av drikke og enhver servering ble etterfulgt av frasen «is there anything else I can do for you». Det hele var som natt og dag sammenlignet med frokosten.
Lett afternoon tea
Etter den fullverdige lunchen var det en liten halvtimes pause før afternoon tea ble satt frem. Ettersom jeg var her helgen igjennom fikk jeg nytt afternoon tea til det fulle. Hadde jeg vært her i ukedagene ville det trolig kun stått noe chips og øvrig snack fremme.
Ettermiddagsteen overgikk dessverre ikke lunchen. Denne ble nemlig ikke servert på sølvfat som i Doha og Hong Kong, men sto fremme som en enkel buffet. Utvalget var heller ikke all verden, selv om du hadde en blanding av både søtt og salt.
I likhet med frokosten var det sløvt med etterfylling. Jeg var inne en halvtime før stengetid og håpet således på å være i god tid. Det var jeg ikke. Det var tomt for scones og vertinnen unnskyldte med at det tok en halvtime å bake nye, og da var afternoon tea uansett slutt. Dermed ble det noen sjokoladekaker og cookies på meg som trøst.
Utsøkt hors d’oeuvre
Hittil i serveringen var det gått som en berg-og-dal-bane. Fra dårlig til fantastisk og nå til middelmådig. Jeg visste derfor ikke helt hva jeg kunne forvente til hors d’oeuvre. Jeg håpet selvsagt på et fantastisk måltid.
Og jommen sa jeg smør. Hors d’oeuvre bød på en fyldig buffet av kanapeer, salater, oster, snacks og varmmat. Dette akkompagnert av cocktails og drinker i rikt monn. Dessverre fikk vi ikke noen meny eller liste over drikkeutvalget, og måtte bare spørre oss frem.
Varmmaten varierte fra dag til dag mellom kjøttboller, laks, risotto og pasta. Alt var særdeles innbydende presentert i små kasseroller. Smaken var utsøkt, og det var tydelig at maten var hjemmelaget. Her var det ingen frosne vårruller som var blitt kastet oppi en frityrgryte og servert lunkne.
Kaviar og cocktails
Lørdag ettermiddag ble det endog servert sort kaviar med tilbehør. Her var det klasse. Jeg holdt nesten på å glemme den nitriste frokosten. Dessverre var det ikke mange timene til jeg skulle få teste denne igjen.
Med såpass mange fristelser til hors d’oeuvre var faren stor for å spise seg mett, noe jeg må innrømme at jeg gjorde en av dagene. For å skylle ned godsakene kunne du gå løs på selvskjenkmaskinen med rød og hvit vin eller huke tak i en av vertene som bød på champagne og andre cocktails.
Når det gjaldt servicen var denne igjen blandet. Noen verter svarte kontant nei på forespørsler om cocktails mens andre løp ned i baren for å hente til deg helt gratis. Her var altså tilbudet svært personavhengig. Dermed gjaldt det å finne de rette vertene.
Desserthimmelen
Etterhvert som smårettene var begynt å synke ned i maven ble det klart for dagens siste servering: dessert. Det ble satt frem et utvalg kaker, mousser og terter i tillegg til en skål med makroner og sjokoladefundue med ferske jordbær.
Nok engang var kvaliteten på det som ble servert utsøkt. Presentasjonen var upåklagelig og smakene himmelske. Faren for å spise seg ihjel var påfallende. Det at det var så mange søte fristelser av sjokolade overrasket meg. Vanligvis pleier de kun å servere syrlige desserter som ofte blir stående en stund.
Inkonsekvent service
Med desserten innenbords var fem måltider i loungen unnagjort. Det var synd at det skulle være såpass stor kontrast på de ulike serveringene at det ødela for helhetsopplevelsen. Det at du i tillegg måtte finne riktig vert å henvende deg til for å få ønskene oppfylt tydet på inkonsekvens.
Teamet i loungen virket ikke særlig sammensveiset, og det gikk utover oss gjester. Her kunne Central Park-gjengen med fordel tatt seg en studietur til Jakarta for inspirasjon og opplæring i teambygging. Det var dessverre for mange gråstener blant gullet her.
Godis og god stemning
Avslutningsvis må det nevnes at loungen ikke bød på noen datakrok og var kun utstyrt med ett toalett inne ved kjøkkenet. The Wall Street Journal var den eneste avisen tilgjengelig, og denne lå sammen med godteskålene ved inngangen. Godterier var det forøvrig rikelig av.
Når det gjaldt underholdning ellers kunne du invitere reisefølget med på et slag Scrabble eller Monopol (luxury edition, må vite). Mang en familiefeide hadde nok utspilt seg her ved Central Park, og da ikke kun med Monopol-penger.
Og det var i det hele tatt noe med stemningen. Med en såpass høy inngangspris var det ikke hvem som helst som kunne slappe av en ettermiddag i disse omgivelsene. Jeg vanket i alt fra bortskjemte spirrevipper til pensjonerte redere og oppblåste Hollywood-fruer. Forøvrig et interessant sosiologisk skue.
Konklusjon
Alt i alt en variabel lounge som tidvis leverer eksepsjonelt god mat og service, men som samtidig skuffer på viktige områder. Tatt prisen i betraktning betaler du dyrt for beliggenhet og status. Om det er verdt pengene er en smakssak. Det finnes bedre i andre deler av verden – til langt over halve prisen.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
PS! Les hele anmeldelsen av Ritz-Carlton Central Park her!
Video
Flere bilder
