Ville et av verdenes dyreste hoteller klare å innfri mine skyhøye forventninger?
Helt siden første gang jeg besøkte New York og bodde på legendariske Waldorf Astoria, hadde jeg drømt om å innta juvelen av dem alle: Ritz-Carlton ved Central Park. Nå var tiden kommet.
Det er ingen tvil om at det er tett mellom femstjernershotellene i verdensmetropolen. Ofte er det lett å gå seg vill i søken etter det beste. For hvilke parametere skal du se etter? Beste rangering på TripAdvisor? Beste beliggenhet? Høyeste pris? Ritz-Carlton sprenger ihvertfall skalaen både på pris og beliggenhet.
Tidligere har jeg bodd på det nå solgte Ritz-Carlton Battery Park og upersonlige Conrad by Hilton i finansdistriktet. Brukbare hoteller, men langt fra uforglemmelige. Ei heller noen utpreget spennende beliggenhet. Dermed var det med stor spenning jeg denne gangen skulle sette kursen mot Midtown og Central Park.
Forfjamset portier
Etter en enkel natt på Reniassance Newark hoppet jeg inn i en Uber som skulle ta meg til Manhattan. Det tok snaue 50 minutter før bilen svingte inn foran den forholdsvis anonyme inngangen på Ritz-Carlton.
Det forbauset meg at ingen pikkolo eller portier sto klar for å ta meg imot. Etter at Uber-sjåføren hadde løftet ut bagasjen av bilen og satt den på fortauet kom en forfjamset portier stormende ut døren, ønsket stresset velkommen og tok bagasjen. Han hadde trolig stått innenfor og varmet seg denne kjølige vinterdagen.
Nuvel. Jeg spaserte inn og ble overrasket over den intime lobbyen. Dette minnet umiddelbart om et hyggelig boutiquehotell, men jeg merket raskt at det bodde gjester her. Jeg var nemlig ikke alene. Resepsjonen var derimot ledig og jeg ruslet bort for å forhøre meg om hvor club-loungen var.
Innsjekk i Club Lounge
Jeg hadde nemlig booket et «Deluxe Club Room» med adgang til lounge og personlig innsjekk. Selv om det trolig ville vært enklest å sjekke inn med det samme, ønsket jeg denne personlige opplevelsen og ble geleidet inn i heisen av en velkomstvertinne.
Servicen var hittil ikke utpreget eksepsjonell, men mer uformell og tilfeldig. Det virket i grunnen som at jeg tok alle på sengen idet jeg ankom. Dette gjaldt kanskje mer enn noe annet loungen hvor en overrasket og lettere stresset vert slo seg ned foran datamaskinen for å sjekke meg inn.
Han måtte logge seg inn i systemet og det tok sin tid før jeg fikk nøkkelkortene. Under prosessen dristet jeg meg til å spørre om jeg var blitt oppgradert, men fikk et uklart svar om at hotellet var fullt og at de kanskje kunne fikse noe neste dag.
Ikke oppgradert, men…
Jeg var ikke fremmed for å bytte værelse og tok høflig imot nøkkelkortet. Det var i grunnen som fryktet og forventet. Her fikk du det du betalte for enda du både hadde krav på oppgradering som platinummedlem. Akkurat slik énstjernersanmeldelsene på TripAdvisor hadde advart om.
Den hyggelige verten gjorde bare jobben sin og spurte videre om jeg ville gå opp på værelset eller slappe av i loungen. Jeg valgte sistnevnte ettersom jeg visste at bagasjen fortsatt var på vei opp. Og det var et sjakktrekk.
Like etter at jeg var blitt tilbudt champagne og hadde slått meg ned kom hotellsjefen inn døren. Han kom personlig for å hilse på meg. Hyggelig. Vi småsnakket litt før han avslutningsvis ønsket meg et fint opphold og ga meg visittkortet sitt. «Det håper jeg», sa jeg og viftet med nøkkelkortet mitt.
«Mr. Berg, your suite is ready»
Hotellsjefen tittet litt ekstra på kortet, tok en kunstpause og sa «I’m sure we can do better than that». Han beklaget og tok med seg nøkkelkortet mitt med lovnad om å komme tilbake litt senere. Jøss, tenkte jeg, var ikke hotellet fullt allikevel?
Mens jeg slappet av med lunch i loungen kom verten som tok meg imot med et nytt nøkkelkort. Denne gangen med en langt hyggeligere beskjed: «Mr. Berg, your suite is ready». Like etterpå fulgte hotellsjefen opp med ønsker om et flott opphold.
Jeg var i ekstase. Var jeg virkelig blitt tildelt en suite på New Yorks mest eksklusive hotell? Mye tydet på det. Jeg klarte simpelthen ikke vente og satte kursen opp i 10. etasje.
Det overrasket meg at suiten befant seg midt i hotellet. Det var nemlig 22. etasjer. Ja, ja, skyskrapere er det mer enn nok av i denne byen, men de færreste har utsikt mot Central Park, sa jeg til meg selv.
Korridoren var nyoppusset, men heisen bar tydelige preg av en svunnen tid. Intim, treg og belagt i tre. Her var det åpenbart en miks av både nytt og gammelt. Nå var jeg mer enn spent på hvordan suiten var. Ville den se billig ut slik flere stamgjester hadde hevdet?
Utsikt i verdensklasse
Jeg låste meg inn i hjørnet av korridoren og ble slått i bakken av synet som møtte meg idet døren gikk opp. En blendende utsikt mot en vinterlig og naken Central Park. Det var sjeldent jeg skalv mens jeg forsøkte å ta bilder av det hele, men dette var rett og slett for meget for en beskjeden luksusreiseblogger.
Fra entreen gikk du inn i en romslig stue med vinduer på alle kanter. Dette var en hjørnesuite med utsikt mot så vel nabobygningen som Central Park. Interiøret minnet om en blanding av Ritz-Carlton i San Francisco og Genève. Moderne, men langt fra billig. Lekre, lyse marmorfarver og flotte tepper.
Som en leilighet
I stuen hadde du en romslig sofagruppe og et enormt fjernsyn med Bose-lydanlegg til. Her var det mulig å invitere gjester. I entreen hadde du nemlig også et gjestetoalett. Døren til soveværelset gikk det i tillegg an å lukke. Dette var nærmest som en liten leilighet. Dog med en verdensberømt utsikt.
En flott velkomstgave av sjokoladekunst var satt inn. Den minnet unektelig om varianten jeg fikk på Ritz-Carlton Battery Park. Forskjellen var at Frihetsgudinnen var byttet ut med en sjokoladeskulptur av Empire State Building. Kortet til var derimot ikke håndskrevet, men en fabrikkert standardvariant med signatur.
Minibaren var særdeles fyldig og bød på et rikt utvalg av drikkevarer til en tilsvarende rik pris. Her hadde du champagne og whiskey av den eksklusive sorten i tillegg til Voss-vann. Det var også rikelig med tørrvarer som sjokolade, cookies og snacks.
Videre innover i suiten hadde du soveværelset. Dette besto av en stor kingsize seng med umåtelig god sovekomfort. Jeg la meg ned for å teste, men faren var stor for å bli liggende. Her gjaldt det å komme seg opp og utforske fasilitetene ytterligere.
Lekkert bad
I direkte tilknytning til soveværelset lå badet. Dette var ikke like stort som på Hotel Bel-Air, men neimen ikke langt unna å ligne. Lekker, mørk marmor rammet inn badekaret og dusjen. Det var bare én servant, men det holdt i massevis for meg.
Det det derimot skortet på var toalettsaker. Du hadde selvsagt rikelig med såper, badeskrubb, kam, munnskyllevann, neglefil og skjortekraveholdere, men jeg savnet tannbørste og barbersett. Hvor var den fyldige skuffen som de hadde på Ritz-Carlton i Hong Kong?
I en suite til over 4 000 dollar per natt forventer du at det er overflod. Jeg fikk følelsen av at de forsøkte å spare kostnader på å kutte ut små ting som burde vært til stede. Dog, dette blir flisespikkeri å regne sett under ett.
Suiten var utvilsomt lekker, men om den utmerket seg i forhold til prisen var jeg neimen ikke sikker på. Utsikten var selvsagt upåklagelig vakker, og den lille kikkerten i vinduskarmen ga sin sjarm til helheten. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg følte meg som en konge der jeg satt og tittet ut. Det var altså følelser jeg betalte for.
Smakfull Club Lounge
Hotellet i seg selv bød i grunnen ikke på så altfor mange fasiliteter utover suiten. Du hadde selvsagt loungen som jeg behørig fikk testet. Her ble det servert hele fem måltider: frokost, lunch, afternoon tea, hors d’oeuvre og dessert.
Visse måltider imponerte stort mens andre falt helt igjennom. At den i tillegg lå i annenetasje fremfor i toppen med kremutsikt mot Central Park var noe jeg stusset ved.
Les hele anmeldelsen av Club Lounge her!
Når det gjaldt bespisning utover loungen fant jeg det ikke nødvendig å teste noe annet ettersom det var så mye smakfullt som var inkludert. Dessuten var hovedrestauranten Auden Bistro & Bar under oppussing idet jeg var på besøk, og room service virket å være ganske ordinær, dog til ekstraordinære priser.
Innholdsrik gym og spa
Utover spiselig påfyll var det også på plass med litt kroppslig velvære. Ritz-Carlton Central Park bød på et eget spa, men intet basseng, sauna eller jacuzzi. Prisene var langt over norsk nivå, og det fristet ikke nevneverdig å teste en behandling. For meg var bare utsikt mot Central Park velvære i seg selv.
Derimot var trimrommet langt mer interessant. Dette lå i annenetasje sammen med både spa og lounge, men i kontrast til sistnevnte var det fritt for utsikt. Her var det dunkelt og trist, men usedvanlig rikt med apparater.
Det var håndklær, kalde kluter, vann og energidrikker gratis tilgjengelig. I tillegg sto det en skål med engangsørepropper fremme. Sånn skulle det være. Men tenk så mye mer motiverende det hadde vært med utsikt mot Central Park eller noe à la JW Marriott i Miami.
Blandet service
Nå er det strengt tatt ikke kun fasilitetene du betaler for når du bor på femstjerners hoteller, men servicen. Hvordan var så denne på et av verdens dyreste hoteller? Kort og godt blandet.
I loungen blomstret noen og ytte personlig service på høy nivå, mens andre regelrett ga blaffen og strakk seg ikke en millimeter. Visse lot også være å hilse i korridorene, mens andre sprudlet over av entusiasme. Sånn burde det ikke være. Her har de noe å lære av kollegene i Hong Kong.
I det store og det hele hvilte det en slags inkonsekvens over opplevelsen. Fra eksepsjonelt bra til giddeløs likegyldighet. Hadde sistnevnte vært luket bort ville dette vært et hotell i verdensklasse. Men for all del. Jeg var i den syvende himmel fra begynnelse til slutt.
Konklusjon
Alt i alt utsøkt luksushotell sett med amerikanske øyne. Servicemessig har de noe å lære fra sine asiatiske kolleger, men her betaler du for fremragende beliggenhet og utsikt, som utvilsomt er New Yorks beste. Om dette er verdt de mange tusenlappene ekstra vil forbli en personlig smakssak.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
Enkel hjemreise
Fra en storslått hotellopplevelse en konge verdig skulle hjemreisen bli noe mer spartansk. Klikk her for å lese videre!
