Ubetinget vakkert, men en noe langdryg dag med mye minibusskjøring.
Jeg har alltid hatt en drøm om å få besøkt Yosemite skikkelig. Tidligere har jeg bare vært en svipptur innom og ikke rukket å få med meg noe særlig. Det skulle det bli en endring på nå.
Jeg booket turen på forhånd to uker for avreise for å sikre plass til reisefølget og meg. Det viste seg å være en meget god idé. Det var nemlig bare én ledig dag igjen, og det var den etter ankomst. Vi skulle nok gjerne hatt en dag å komme oss på, men måtte bare ta det som var ledig.
Ikke gratis
Prisen var snaue 1 300 kroner per person og inkluderte guide og minibuss tur/retur Yosemite. Forsåvidt en helt grei pris for en 14 timers tur. Vi vurderte også leiebil i egen regi, men falt ned på at det trolig ville ta lengre tid og være dyrere alt i alt.
Vi valgte å bli plukket opp i sentrum nært hotellet. Minibuss og sjåfør var presise. Vi hoppet ombord og like etterpå fulgte en gruppe ikke-engelsktalende rumenere. Både reisefølget og jeg hadde forventet en gruppe snakkesalige amerikanere, men måtte skuffet innse at det ikke ble noe konversasjon denne gang.
Slitsom reisegruppe
Vel ombord i bussen begynte guiden å fortelle mens vi kjørte ut av San Francisco via Oakland og til Yosemite. Vi merket fort hvor irriterende det skulle bli med en ekstremt forkjølet medpassasjer som snufset og snøt seg ved siden av og den rumenske bestemoren av en gruppeleder som simultantolket alt guiden sa på engelsk til rumensk.
I bussen på vei mot nasjonalparken var det i grunnen ikke mye som skjedde. Vi hadde et kort stopp for å kjøpe mat til de tre timene vi hadde til rådighet inne i Yosemite. Dette var i korteste laget, og med avreise før syv om morgenen burde guiden forventet at mange ikke hadde rukket frokost og således lagt inn rom for dette.
El Capitan
Nuvel. Det ble knappe 15 minutter før turen videre gikk direkte mot Yosemite Valley, som var første stopp. Etter en del skravling fra guiden om landsbyer og skogbranner fikk vi gå ut og ta noen bilder. Utsikten var, for å si det på skikkelig amerikansk, breathtaking.
Ikke overraskende var det også en del andre som hadde stoppet her for å ta selfies. Utsikten mot El Capitan var rett og slett enestående. «Nå kan vi ta våre egne Mac-bakgrunner», sa jeg spøkefullt til reisefølget og rettet kameraet mot det spektakulære fjellet.
Yosemite Valley
I bussen satt en utålmodig sjåfør. Vi fikk bare ti minutter til rådighet her før vi ble kjørt ned i dalen og satt av. Her skulle vi slå ihjel de neste tre timene på egen hånd. Sjåføren hadde sikkert planer om kaffeslabberas og slaraffenliv. Ruten vi burde gå ble dog kjørt opp og forklart, men jeg savnet en guidet tur her nede også.
Gradestokken var rundet tredve grader og representerte således en enorm kontrast fra de femten vi hadde reist fra i San Francisco. Noen i gruppen hadde kledd seg for en vinterdag, og jeg fikk medfølelse da jeg så boblejakkene og skjerfene.
Nuvel. Reisefølget og jeg fant frem nisten og tok en matbit før vi la ut på vandring på egen hånd. Det var nemlig mye spektakulært i vente. Først ut Yosemite Falls.
Det var i grunnen ikke så veldig turistifisert nede i dalen. Et par ganske enkle spisesteder, noen hytter og toaletter i tillegg til en drøss av parkeringsplasser. Det slo meg at det hadde gjort seg med et skikkelig luksushotell her, men forsto at det kanskje ikke hadde sømmet seg.
Yosemite Falls og Half Dome
Vi ruslet mot fossen og ble bergtatt av den storslåtte naturkreasjonen. De krydde av folk som klatret på stenene for å komme nærmest mulig vannet, og jeg hev meg på. Definitivt en frisk opplevelse i heten.
De tre timene begynte å løpe fra oss mens vi ruslet videre. Neste post på programmet var Half Dome. Eller ihvertfall utsikt mot den. Denne halve kuppelen var utvilsomt spektakulær, men minnet i grunnen om Norge. Hadde vi slått av 20 grader og fått med noen grantrær kunne dette fint vært norsk natur.
Strand
Vi spaserte videre i den løypen som var satt opp, men tiden strakk ikke til. Dermed hastet vi av gårde til stranden. Eller strand og strand. Det var en elv med fine stener til formet som en strand. Broen over elven var kanskje det mest spektakulære her.
De tre timene fløy av sted og plutselig var det på tide å rusle tilbake til bussen. Jeg stakk innom den lokale kafeteriaen for å finne en tørsteslukker før den lange hjemreisen. Prisene overrasket meg positivt.
Rimelig
Guiden hadde sagt at det var dyrt, men vann til halvannen dollar var ingen upris. I hotellkiosken i San Francisco kostet tilsvarende fire dollar. Maten var også billig, selv om kvaliteten ikke var all verden å skryte av.
Vel ombord i bussen var siste post på programmet å stoppe nedenfor El Capitan for å se om vi kunne spotte noen klatrere. Dessverre så vi ingen, men fikk tatt noen spektakulære bilder av fjellet nedenfra. Å tenke på at Alex Honnold ganske nylig friklatret dette fjellet på snaue fire timer er og blir uvirkelig.
Kort pause
Etter det siste korte stoppet gjensto bare en like kjapp matpause før vi humpet videre til San Francisco. Jeg kunne ikke motstå å gjøre det alle gjør i California: spise på In N Out. Den smakfulle burgeren rundet dermed av en storslått naturopplevelse på storbyvis.
Hjemme i San Francisco var det blitt mørkt ute. Vi ankom altså som vi dro. Jeg stakk i sjåføren noen tips og takket for turen før vi ruslet tilbake til hotellet.
Konklusjon
Alt i alt en spektakulær naturopplevelse. Dessverre ble det litt for kort tid og altfor mye kjøring. Det optimale ville trolig vært å overnatte inne i nasjonalparken og tilbrakt noen dager her.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Flere bilder
