Jeg fryktet full kabin, for lite mat og dårlig service, men fikk meg en overraskelse.
Da jeg bestilte hadde jeg valgt de samme setene på returen som på turen nedover. Et par dager før avreise merket jeg plutselig at reisefølget og jeg var blitt flyttet fra første rad i fremste kabin til fremste rad i bakerste business-kabin.
I grunnen ingen stor forskjell, men jeg fryktet mest for at det ikke ville være igjen mat idet trallen nådde frem til meg. I tillegg kjente jeg på frykten for at kabinen skulle bli smekkfull.
Nuvel. Vi kunne ikke gjøre stort annet ennå ta det vi fikk. Det gikk nemlig ikke an å endre sete ettersom alt var markert som opptatt. Jeg fryktet det verste idet vi satte kursen avgårde mot Incheon lufthavn.
Elegant forbi køen
Etter noen luksuriøse dager på JW Marriott i Seoul var det på tide å vende nesen hjemover. Som sedvanlig gledet jeg meg til å teste nye lounger og slappe av i den flyvende lenestolen de tolv timene det tok fra Seoul til London. Men først ut innsjekk.
Det var overraskende lett å finne British Airways som hadde en rekke dedikerte skranker som var åpne i god tid før flyet skulle gå. Det var fylt til randen i økonomiklassekøen, men businesskranken var ledig. Herlig, sånn skal det være, sa jeg til reisefølget og spaserte frem og forbi. Det eneste som manglet nå var en rød løper.
Ingen fast track
Innsjekk gikk særdeles effektivt for seg. Vi fikk utstedt voucher for adgang til loungen og jeg var klar til å sette kursen mot fasttracken. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. På Incheon finnes det nemlig ingen fast track. Her var vi prisgitt å gå i den ordinære sikkerhetskontrollen.
Pussig, sa jeg. På en såpass stor flyplass burde de jo hatt Gold Track eller lignende for premiumpassasjerer? Nuvel. Det tok ikke all verdens tid å komme seg igjennom. Med lite kø i passkontrollen i tillegg var det bare å komme seg opp i loungen.
Asiana Business Lounge
Til tross for at vi fløy med British Airways og OneWorld var vi blitt skjenket adgang til Star Alliance-loungen Asiana. Etter noe surr for å finne frem slapp vi inn og kunne slappe av en liten time før ombordstigningen gikk i gang.
Les hele anmeldelsen av Asiana Business Lounge her!
Reisefølget og jeg ville ikke gå glipp av den prioriterte ombordstigningen og sørget derfor for å være på plass i tide. Det var også her tydelig klassedelt, og flere av de prioriterte hadde alt stilt seg opp. Heldigvis var det ikke buss, så vi kom oss nokså kjapt ombord.
Nesten tom business-kabin
Vel ombord var det uvant å gå inn i bakre del av business-kabinen sammen med de øvrige økonomiklassepassasjerene på slep. Setene var helt like som de på første rad – med akkurat samme konfigurasjon og plass. Forskjellen var altså at alle måtte gå forbi oss idet de skulle ombord.
Ettersom vi var blant de første var det bare å slå seg ned og iaktta de lange blikkene fra allmuen som spaserte bakover og hadde tolv timer i 90-grader i vente. Velkomstdrinken, toalettmappen og menyen kom først idet alle var ombord.
Da ombordstigningen var fullført pustet jeg lettet ut over å se at vi nærmest hadde hele bakre business-kabin for oss selv. Nå ga det mer mening hvorfor British hadde omplassert oss. Det var av vekthensyn. Nå håpet jeg bare at de hadde nok mat med seg.
Same old, same old
Men først måtte velkomstdrinken nippes til mens menyen ble finlest. Toalettmappen var prikk lik den fra forrige tur, så den lot jeg pent ligge. Heldigvis var det noen nyheter i menyen.
Flyvertinnen som hadde ansvar for min side av kabinen var en erfaren dame med særdeles høflig og forsiktig fremtoning. Hun løsnet etterhvert litt på snippen og småsnakket. Dette lovet godt for turen videre.
Setene, flytype og konfigurasjon var akkurat den samme som på turen over. Du kan lese mer i min forrige anmeldelse her. Det var forøvrig like dårlig rengjort denne gangen, og karen i setet bak meg hadde funnet den gamle menyen. Han fikk en beklagelse og måtte skuffet finne seg en ny rett.
Aperitiff og vegetarisk forrett
Like etter take-off kom den varme kluten med påfølgende aperitiff. Her fikk du en valgfri drink sammen med noen varme, glaserte nøtter. Disse smakte like fortreffelig som sist. Enkelt og greit.
Videre fulgte forretten. Her kunne du velge mellom tunfisktataki, mozzarella/mango, gulrot- og ingefærsuppe eller en frisk salat. Jeg gikk for mozzarellaen og den friske salaten. Rett og slett en vegetarisk start.
Det ble kanskje litt i overkant med grønnsaker. Retten besto nemlig av én mozzarellakule og resten avocado, mango og tomat. Men smaken var det lite å utsette på. Friskt.
Indrefilet til hovedrett
Med den vegetariske forretten innenbords kjente jeg kjøtteteren i meg våkne. Nå var det biff for alle pengene. Og intet mindre enn en skikkelig indrefilet fra New Zealand. Forøvrig kunne du velge asiatisk kylling eller spinat- og fetaoststrudel.
Hovedretten både så ut som og smakte flymat. Potetmosen og biffen var varmet litt for mye og det meste av smaker var dekket over av den salte. Men det funket.
Søte fristelser
Til å runde av måltidet kunne du velge mellom brownie, kokos- og mangopannacotta, fersk frukt eller ostefat. Jeg dristet meg som vanlig til å be om flere desserter. Dermed ble det to brownies og frukt.
Nok engang en enkel rett uten særlig utfordrende smaker. Den lille klatten med bringebærsaus som var lagt ved brownien kunne de spart seg. Brownien i seg selv var mild og god, men usedvanlig kald. De første tyggene minnet mer om iskrem enn kake.
Film og popcorn
Til tross for at det var dagslys hele veien til London var det på plass med en aldri så liten filmstund med påfølgende hvil etter maten. Jeg rigget setet til seng og la meg til rette. Det lodne reisefølget var i sitt ess da setet ble flatt.
Jeg tenkte å ta en tur bort i snackbaren, men gadd ikke. Den oppmerksomme flyvertinnen noterte seg dog at jeg så film og bød meg på popcorn. Jøss, tenkte jeg, det var kinoservice. Popcornet var forøvrig søtt og salt, men smakte godt til den dårlige filmen jeg så.
Det var dessuten liten vits å spise seg mett på sandwicher og chips når jeg visste at en fullverdig lunch ventet før landing. Tre nye retter var klare til å bli satt til livs.
Fyldig lunch
Til forrett sto valget mellom ginseng- og kyllingsalat eller noe med gresskar og geitost. Jeg gikk for førstnevnte, men ble ikke videre begeistret. Det var en ganske kjedelig og smakløs rett. Men heldigvis lett.
Til hovedrett hadde du tre valg: kyllinggryte, quinoa og reker eller en ravioli av sopp. Jeg fortsatte kyllingmaratonet mens reisefølget selvsagt gikk for soppraviolien.
Kyllinggryten var sterk og tydelig myntet på koreanerne ombord. Jeg var dog ikke fremmed for å prøve, og endelig kjente jeg skikkelig smak for først gang på turen. Retten var fint presentert, smakte godt og var samtidig enkel.
Til dessert sto det en liten fruktskål på brettet, men jeg dristet meg til å spørre om de ikke hadde noen brownies igjen, og jommen sa jeg smør. Dermed kopierte jeg desserten fra middagen.
Kort flytur
Med to fyldige trerettere innenbords merket jeg at det skulle bli greit å komme seg på bakken. Tiden hadde fløyet avsted, og reisefølget var på nippet til å si at turen var for kort. Jeg var skjønt enig. 12 timer går ufattelig fort i en tom kabin med flate seter og vennlig service.
Like før landing delte flyvertinnen ut fast track-kort til bruk i immigrasjonen, men det viste seg at disse var ubrukelige for oss som hadde europeisk pass. Hyggelig gest var det uansett.
Konklusjon
Alt i alt en behagelig tur med grei mat og god service. At kabinen nesten var tom løftet opplevelsen betraktelig. Men setene forblir håpløst trange, og jeg savner mer luksus tatt prisen i betraktning.
Min stjernevurdering: 4 av 6.
Video
Flere bilder
