Ville turen tilbake by på like mange luksuriøse opplevelser?
Det er ingen hemmelighet at jeg ble overrasket over den fremragende servicen jeg opplevde på turen til Bali, til tross for at jeg satt bak i flyet. Forventningene denne gang var dermed noe høyere enn sist.
Etter noen fantastiske dager på Ritz-Carlton Bali ble vi kjørt direkte til flyplassen. Det var heldigvis utenfor rushtiden og tok drøye halvtimen før vi var fremme.
Klassedelt innsjekk
Flyplassen på Bali var ikke like moderne som den i Jakarta, men tydelig inndelt ut fra hvilket flyselskap du reiste med. Garuda hadde helt klart den lekreste og ryddigste delen av terminalen. Det var endog en egen First/Business-del adskilt fra resten.
Denne delen lignet unektelig på en liten lounge. Nå ergret jeg meg over at vi ikke hadde fått oppgraderingen vi hadde bydd på. Da kunne vi slått oss ned i de behagelige skinnstolene mens innsjekk automatisk gikk sin gang.
Nuvel. Reisefølget og jeg måtte pent finne oss i å stå i økonomiklassekøen. Heldigvis var ikke denne så lang. Servicen var også upåklagelig. Ingen sure ansikter, bare brede smil.
Hva er sikkerhet?
Etter en effektiv innsjekk bar det av gårde til sikkerhetskontrollen. Vi hadde selvsagt ingen fast track, men det gikk allikevel hurtig for seg. Her kunne du ta med alt av flytende du ønsket. Mac-en trengte ikke opp av vesken og beltet ble beholdt på.
Innenriks i Indonesia virket det som at det ikke finnes noen særlige sikkerhetsregler å ta hensyn til. For meg så det mer ut som at slusene kun var satt opp for å tilfredsstille internasjonale krav. Deilig.
Ikke behov for lounge
Ettersom det var såpass kort tid til flyet gikk var reisefølget og jeg tydelige på at det ikke var noe behov for lounge. Vi ruslet heller litt rundt og shoppet farverike Hawaii-skjorter i påvente av boarding.
På vei mot gaten gikk vi derimot forbi loungen. Denne lignet veldig på den i Jakarta. Det så ut til å være lite folk og inngangspartiet var innbydende. Jeg merket at det rykket litt i loungefoten. Jeg ville inn.
Boarding var derimot så vidt gått i gang, og det var dessverre ikke tid til noe loungekos. Jeg ventet taktisk nok helt til slutt i håp om at økonomiklasse var så overfylt at de siste passasjerene ombord fikk flytte frem.
Men etter å ha tellet antallet business class-passasjerer som gikk ombord, skjønte jeg at håpet var ute. Flyet var smekkfullt.
Drops, aviser og smil
Ved inngangen til flyet sto som sedvanlig noen smilende blide flyvertinner. Like ved hadde du en skål med drops og en hylle med aviser. Like hyggelig velkomst som alltid.
Jeg ruslet forbi den snart helt fulle businesskabinen og bak i flyet. Taktisk nok forsøke jeg å velge setene lengst bak i håp om at midtsetet skulle bli ledig. Dessverre bommet jeg nok engang. Det var og ble fullt. Reisefølget hoppet inn.
Uvant plassering
Jeg må ærlig innrømme at det var litt uvant å sitte så langt bak, men fikk samtidig anledning til å se flyet også fra denne vinkelen. Det virket å være helt likt som ved turen over mot Bali. Flytiden var også den samme, knappe halvannen time.
Ute var det begynt å brygge opp til regn og det var således en perfekt dag å reise på. Idet skiltet med fest setebelte slukket gikk serveringen i gang. Som sist ventet et varmt måltid. Jeg var spent på hva.
Ulempen med å sitte langt bak var at det tok noe tid før trallen kom. Varmmåltidet denne dagen var enten en kyllingpasta eller en eller annen fiskerett med ris. Valget var enkelt for min del, det ble kylling. Jeg ba også om en Cola Zero til og fikk hele boksen fremfor bare et glass som sist.
Flymat
Presentasjonen var som forventet veldig flymataktig. Brettet og skålene var av plast, men bestikket overraskende nok ekte. Kyllingen var like tørr som sist og sausen noe tam. Men jeg lot det passere ettersom denne servicen ikke var forventet fra min side på en såpass kort innenriksflyvning.
Desserten var det samme geleen også. Frisk, men noe kunstig ettersmak. Det hadde gjort seg med et kakestykke i stedet.
Underveis i måltidet ble vi spurt om vi ønsket påfyll av drikke. Jeg takket pent nei ettersom jeg allerede kjente at Cola Zeroen begynte å sile igjennom. Brettet ble så samlet inn og det var bare å vente på landing.
Underholdning
Reisefølget som ikke fikk sett ferdig den norske filmen «Børning 2» på turen bortover fullførte prosjektet med stor entusiasme denne gangen. Jeg var like overrasket som sist over at de tilbød norsk film på underholdningssystemet. Forøvrig nøyet jeg meg med et slag kabal.
Plutselig så vi at bakken nærmet seg og det var på tide å gjøre seg klar for landing. En kort tur med et femstjerners flyselskap var over for denne gang. Dette fikk jeg forøvrig i fleisen mens jeg gikk ut av flykroppen. På veggen hang nemlig SkyTraxs utmerkelse.
Busstur i business-stil
For anledningen hadde flyet parkert et stykke fra gate. Det betød at vi var nødt til å ta buss. Jeg så med lengtende blikk bort på business class-passasjerene som spaserte ut først og inn i sin egen minibuss. Videre fulgte en kamp om å få plass i hovedbussen.
Både reisefølget og jeg drøyet i det lengste å gå ut i håp om å få en egen buss. Og endelig ble det bingo. Planen funket. Vi og noen få til fikk en stor buss for oss selv. Business class-følelsen var påtagende.
Vel inne i bagasjehallen ble jeg nok engang bergtatt av de lekre og moderne fasilitetene. Det var nesten ingen andre passasjerer, avslappende og behagelig. Bagasjen kom nokså tidlig til tross for at vi ikke hatt prioritet. Herlig.
Nå bar det av gårde ut til sjåføren som skulle ta oss tilbake til Ritz-Carlton Jakarta for å runde av uforglemmelig tur – før turen gikk hjem for godt.
Konklusjon
Alt i alt en komplett og hyggelig serviceopplevelse som var vel så god som forrige gang. Det er lett å venne seg til slik luksus i økonomiklasse. Dessverre blir skuffelsen stor på neste tur i Europa eller USA med dette i mente.
Min stjernevurdering: 5+ av 6.
Flere bilder
Endelig business class
Klikk her for en fyldig anmeldelse av hjemreisen med Turkish Airlines!
