Ville et av San Franciscos beste hoteller leve opp til forventningene?
Det var utvilsomt en stor overgang fra Hilton jeg bodde på først til Ritz-Carlton. Jeg gledet meg stort til å sjekke inn og få oppleve litt luksus igjen.
Det skal nevnes at dette ble mitt første besøk hos Ritz-Carlton i USA, og således hadde jeg noe dempede forventninger. Jeg vil trolig ikke oppleve like enestående og personlig service som i Jakarta, men kanskje mer jordnær og profesjonell som i Berlin iblandet en solid dose amerikansk høflighet.
Fasjonabel fasade
Jeg var spent idet drosjen svingte inn i innkjørselen på den fasjonable bygningen. Utenfra så det mer ut som et svulstig nasjonalmuseum enn et hotell. Arkitekturen ga assosiasjoner til romertiden og europeisk stolthet. Maken til praktbygg har jeg ikke sett et hotell gjemme seg i på lenge.
Ankomsten var noe uryddig ettersom det var flere biler som kriget om plassen foran hovedinngangen. Drosjesjåføren måtte åpne døren før portieren omsider kom bort for å hilse og ta hånd om bagasjen. Utrolig nok ble vi ønsket velkommen med navn og fortalt at rommet ennå ikke var klart.
Vi fikk utdelt bagasjelapper og pikkoloene tok seg av lagringen mens vi ruslet av sted for å sjekke inn. Ved resepsjonen var det et par gjester foran oss og resepsjonisten virket noe stresset. Det var nemlig en liten skranke kun betjent av to personer.
Litt for tidlig
På disken sto et fat med fristende røde epler. Det ble satt frem vannflasker med Ritz-Carlton-logoen påtrykt som forfriskning. Ettersom vi var her et par timer for innsjekkstid og hotellet var nokså fullt, var rommet heller ikke klart. Det var jeg også forberedt på.
Jeg sa til resepsjonisten at vi fint kunne vente til ut på ettermiddagen dersom vi fikk et bedre rom da. Hun forklarte at det ville lønne seg, selv om jeg også kunne fått et rom med det samme hvis jeg ønsket det.
Jeg spurte samtidig forsiktig om oppgradering til suite ettersom jeg er gullmedlem i Ritz-Carlton, men hun måtte meddele at alle dessverre var utsolgt. Dermed ble det med et Club-rom som jeg opprinnelig hadde booket.
Venting i Club Lounge
Selv om rommet ikke var klart, fikk vi muligheten til å gå opp i Club Lounge. Her var det duket for lunch. Det ble bare en kjapp visitt før vi måtte haste videre. Vi hadde nemlig booket helikopter for å se byen fra luften.
Etter en spektakulær tur bar det av gårde tilbake til hotellet og utforskning av rommet. Vi skulle visstnok ha fått et med to queensize-senger og fremragende utsikt mot tårnet. Jeg var spent.
Det som overrasket meg ved ankomst var at pikkoloene ikke var så villige til å hilse eller holde døren. De var mer opptatt med sitt. Dette skulle forøvrig vise seg å bli en gjenganger. Det virket som at det var mer interessant å skravle og se på fine biler enn å hilse på og holde døren for gjestene.
Club-rom
Rommet vårt lå i åttende etasje med direkte adgang til club-loungen. Over oss var det kun én etasje til. Her lå trolig presidentsuiten. Det skulle forøvrig vise seg at rommet lå et stykke fra loungen og det ble med mye korridorgange.
Vel fremme reagerte jeg på at det var to dører såpass tett inntil hverandre. Erfaringsmessig vet jeg at dette kan skyldes to ting: enten er det en stor suite eller et connecting room. Det skulle dessverre vise seg å være sistnevnte.
Storslått utsikt
Idet jeg steg inn ble jeg umiddelbart slått i bakken den storslåtte utsikten. Deretter oppdaget jeg den meget hyggelige velkomstgaven, som forøvrig var en bursdagshilsen, og bemerket meg også at rommet hadde en viss størrelse. Resepsjonisten hadde jo nevnt at dette rommet var større enn de med kingsize-seng.
Sengene var deilig myke og føltes ut som å ha en dobbeltseng for seg selv. Herlig. Rommet var ellers ganske ordinært med kaffemaskin, minibar, badekåpe og tøfler. Med andre ord det du forventer å finne hos Ritz-Carlton. Interiøret var derimot moderne og lekkert. Her var det ingen slitte tepper og løveføtter på badekaret.
Dårlig trykk i badekaret
Badet var meget romslig og bød på to servanter, badekar og et rikt utvalg av toalettsaker. Her kunne du som vanlig legge igjen toalettmappen hjemme. Du hadde tannbørste, tannkrem, barbersett, munnskyllevann, kam, neglefil og lignende til disposisjon. Det var også en overflod av håndklær.
Det som trakk ned på badet var det usedvanlig dårlig trykket i dusjhodet. Dette var på amerikansk vis også festet fast til veggen. Jeg savnet en skikkelig dusj. Det burde både vært badekar og dusj slik som denne typen hoteller vanligvis har. Reisefølget så derimot ikke ut til å plages nevneverdig.
Teknologisk foran – og bak
Ellers var rommet utstyrt med et moderne fjernsyn med Netflix installert akkurat som hos The Thief i Oslo. Dessverre måtte du logge inn med egen bruker, men kjekt at muligheten var til stede.
Lydanlegget var forøvrig ikke noe å skryte av og hadde iPhone 4-inngang. Her virket det som at noen hadde stjålet fra The Thief.
Rommet var stort nok til å oppholde seg på, og med den rikholdige og overprisede minibaren var det rom for å kose seg for den med tykk lommebok. Jeg tilbrakte derimot mest tid i loungen hvor det var fri flyt av godsaker.
Club Lounge
I loungen fikk du nemlig servert hele fire måltider: frokost, lunch, hors d’oeuvre og dessert. All bespisning foregikk dermed her. Jeg testet også å få servert room service i loungen.
Utover et flott rom og lounge bød ikke hotellet på så veldig mange fasiliteter. Du hadde selvsagt lobbybaren, en restaurant og en vinsmakingsklubb i tillegg til et spa og et treningssenter i underetasjen.
Utendørs var det også en liten terrasse beregnet på konferansegjestene, men utover det var det ikke mye å skrive hjem om.
Innholdsrikt treningssenter
Jeg fikk vite at det innholdsrike treningssenteret hadde erstattet det som tidligere var et basseng. Med andre ord kostnadsbesparelse. Jeg ville heller foretrukket å plaske i et basseng fremfor å dryppe av svette i en gymsal.
Nuvel. Treningssenteret var velutstyrt og du hadde tilgang til gratis vannflasker, håndklær, forfriskninger og øretelefoner. Du hadde i tillegg en yogasal tilgjengelig. Her lå med andre ord alt til rette for en real økt.
Det virket i grunnen som at Ritz-Carlton San Francisco var et hotell for store begivenheter og sammenkomster. Konferansefasilitetene var upåklagelige. For en turist var det derimot lite å ta seg til utover å spise i loungen, noe jeg også gjorde til gagns.
Ujevn service
Servicen var jevnt over ujevn. Du hadde noen genuine solstråler innimellom, men det ble skygget over av alt fra de overhyggelige falske til de mer slappe og uinteressert. Jeg tror hele teamet hadde trengt å ta seg en tur til Ritz-Carlton Jakarta for å lære.
Den ujevne servicen ble for alvor synlig ved utsjekk. I loungens resepsjon satt det ingen da vi kom drassende på koffertene våre, og da det først kom en var det bare å si adjø. Utsjekk var alt klart. Det var ingen varm og hjertelig avskjed i kjent Ritz-Carlton-stil. Ei heller tilbød noen oss hjelp med bagasjen.
Intet på gjensyn
Nede i lobbyen signerte jeg gjesteboken før jeg trillet kofferten ut gjennom hovedinngangen. Nok engang var det ingen som åpnet de tunge dørene for oss, enda det sto en rekke pikkoloer utenfor og skravlet. Drosjesjåføren måtte endog lempe inn koffertene. Og sist, men ikke minst: ingen adjø eller på gjensyn ble ønsket.
Det var med blandede følelser reisefølget og jeg tok av sted mot flyplassen. Det var noe som skurret. Til en pris på godt over 5 000 kr per natt hadde vi begge forventet mer. Hvor ble det av det lille ekstra?
Konklusjon
Alt i alt et lekkert luksushotell med varierende service og flotte fasiliteter. Det er hverken det beste eller det verste jeg har opplevd, men jeg er mer enn villig til å gi Ritz-Carlton San Francisco en sjanse til i nær fremtid.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
Hvordan reiser jeg hjem?
Få med deg turen min i business class. Les den fyldige anmeldelsen neste søndag!
