Høflig, profesjonelt, punktlig og behagelig. Er det da noe som mangler?
Etter å ha reist økonomiklasse med Austrian ned til Venezia gledet jeg meg stort til å rykke opp til min vante klasse igjen: business class. Forventningene var dog ikke all verden ettersom jeg er nokså kjent med servicen innad Lufthansa-gruppen.
Med praktisk beliggenhet rett i tilknytning til bussterminalen i Venezia tok det knappe 20 minutter fra jeg sjekket ut til jeg ankom flyplassen. Her var jeg på ukjent grunn og forvillet meg inn i EasyJet-terminalen. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg fant frem til SWISS.
Klassedelt innsjekk
Ved innsjekk var det tydelig merket etter klasse: first class, business class og economy. Det var tomt i alle tre skrankene, så her fikk jeg ikke nytt fordelen av å spasere forbi køen. Akk, ja. Jeg ble effektivt sjekket inn av en noe lunken vertinne.
Det bar rett mot fasttracken og videre mot loungen. Det gikk overraskende effektivt. Akkurat slik det skal. Det slo meg samtidig at dersom jeg hadde fløyet SAS ville jeg ikke fått noen av disse fordelene.
Utsøkt lounge
Jeg innså at jeg hadde beregnet altfor kort tid på flyplassen. Loungen overrasket meg nemlig stort med sine mange varierte sitteplasser, utendørs terrasse og fyldige buffet. Les hele anmeldelsen her!
Jeg likte loungen så godt at jeg glemte å bry meg om den prioriterte ombordstigningen, men innså etterhvert at jeg måtte gå ned. Jeg skulle jo sikre meg bilder av kabinen.
Prioritert ombordstigning
Vel fremme ved gate så jeg til min store glede at de hadde en separat kø for business class og gullmedlemmer. Herlig. Køen inn til økonomi slanget seg igjennom terminalen. Dermed havnet jeg ikke så langt bak som jeg hadde fryktet.
Dessverre var det en foran meg som hadde for tung håndbagasje. Denne ble beslaglagt og måtte sendes. Mens økonomipassasjerene strømmet forbi ble jeg stående og vente. Typisk.
Egen rad på fullt fly
Etterhvert kom jeg meg inn. For anledningen var jeg blitt tildelt sete 5A. Forholdsvis langt bak, men business class gikk helt til sjette rad. Jeg hater første rad og foretrekker helst å sitte inntil forhenget ved vinduet. Dermed ble det dette setet.
I likhet med både Austrian og Lufthansa får du et blokkert midtsete slik at du slipper å krangle om armlenene med sidemannen. Denne gangen var jeg dog så heldig å få hele raden alene – som den eneste ombord. Med 3×3 konfigurasjon hadde jeg da altså adgang til midtgang og vindu. Herlig.
Første del av reisen mot Zürich gikk fort for seg. Knappe 45 minutter hadde vi til rådighet. Dermed fryktet jeg at servicen og serveringen ikke ville bli all verden. Og jommen sa jeg smør.
Før take-off fikk vi utdelt en liten vannflaske og våtserviett. Hyggelig gest. Dette tilbyr ikke Lufthansa. Deretter var det stille før vi var oppe i luften og serveringen så smått gikk i gang.
Hors d’oeuvre
Jeg klarte knapt rive meg løs fra den fabelaktige utsikten mot Alpene etter oppstigning, men ned på bordet kom tre småretter lekkert presentert i porselen. Det minnet unektelig om hors d’oeuvre. Flyverten titulerte meg med navn og spurte hva jeg ville ha å drikke til. Det ble Cola Zero med is og sitron.
Smårettene besto av to salte og en søt. Den første var en liten rekesalat som jeg elegant sto over. Den andre var en fetaostsalat som var langt friskere. Til slutt hadde hadde du en søtsyrlig dessert. Jeg fikk ikke helt dreisen på hva det var, men godt smakte det. Harmonien av vanilje og syrlig frukt fungerte for en gangs skyld.
Nesten før jeg hadde klart å spise opp gikk kapteinen på luften og informerte om at vi var begynt nedstigningen mot Zürich. Nok engang kastet jeg blikket ut av vinduet mot de vakre Alpene. Igjennom kabinen kom nå en skål med SWISS-sjokolade. Jeg sikret meg to.
Kort mellomlanding
På skjermen i taket kom det nå informasjon om videreforbindelse. Jeg som kun hadde 40 minutter til rådighet sto øverst på listen og noterte meg gate. Det så ikke ut til å bli mulighet for lounge denne gangen.
Vel nede på bakken gjorde jeg meg klar for maraton mot neste gate. Heldigvis hadde økonomipassasjerene vett til å holde seg bak forhenget, men det var ingen som kontrollerte dette.
Jeg kom frem til gate 10 minutter før den prioriterte ombordstigningen gikk i gang. Nå var jeg tilbake til normalt med plass fremst i køen. Herlig.
Samme fly med kun tre rader i business
Det var akkurat samme flyvemaskin som skulle ta oss til Oslo. Med 3×3 setekonfigurasjon og kun tre rader i business class. Nok engang fikk jeg som den eneste ombord en helt tom rad. Jeg hadde i tillegg sikret meg 3A rett foran forhenget.
Det må sies at selv om setene foran er like de bak, er det meget romslig benplass. Med blokkert midtsete får du faktisk business class-følelsen til tross for at du sitter i 90 grader.
Med to timer til rådighet var det bare å lene seg tilbake og slappe av før ankomst Oslo. Prosessene var like som flyvningen tidligere. Før take-off kom det nok en vannflaske med våtserviett til. Kapteinen kom også fysisk ut av cockpit og hilste på oss. Barna på første rad høstet komplimenter. Hyggelig og trolig betryggende for dem med flyskrekk.
Kaldmat
Vel oppe i luften gikk serveringen i gang. Denne gangen var hors d’oeuvre byttet ut med et noe fyldigere brett. Til tross for en to timers tur var det fortsatt ikke varmmat, men kaldt pålegg med brød til. Ost og en eller annen skinke lå lekkert dandert på brettet.
Smaken var like enkel som retten. Den eneste forskjellen her fra de gamle brettene i økonomiklasse var at det lå på porselen fremfor plast. Jeg sørget derfor for å klirre ekstra med bestikket slik at de bak forhenget skulle høre.
Trolig fristet det ikke særlig mye, for her hadde de fått utdelt en lekker sandwich med ost eller kylling. Jeg hadde nemlig smugtittet bak forhenget og fått det med meg. Jeg måtte innse at det var jeg som var fristet av dem og ikke motsatt.
Overhøflig, men glemt
Flyverten som hadde ansvar for serveringen var i overkant høflig og på grensen til overfladisk hyggelig. Samtlige passasjerer ble titulert med etternavn og sir, og alt var liksom mulig å fikse. Det overrasket meg da han rygget trallen bakover før jeg hadde fått drikken.
Jeg måtte altså opp med labben og vise at jeg var blitt glemt. «I’m soo sorry, sir», sa han og lurte på om jeg ville ha sprudlevann. Ellers takk, sa jeg, og gikk for min sedvanlig Cola Zero.
Forøvrig var kabinpersonellet oppmerksomme og spurte en rekke ganger om vi ønsket påfyll av flytende. Mer mat ble det ikke, men drikke fikk du i lange baner.
Ordinære toaletter
Jeg måtte derfor en tur innom toalettet for å sjekke fasilitetene. Størrelsesmessig var det likt det du finner på enhver flyvemaskin av denne typen. Den eneste forskjellen var to fuktighetskremer som sto fremme i tillegg til dispensersåpen. Om dette kun gjaldt business class vites ikke.
Mot slutten av turen kom kurven med sjokolade igjen igjennom kabinen. Jeg knabbet til meg to denne gangen også. I tillegg fikk vi utdelt et kort med en kode for å vurdere flyvningen på nett i ettertid. Muligheten for å vinne en voucher pålydende 1 200 CHF lot jeg ikke gå forbi meg.
Ut av vinduet så jeg nå snedekkede trær. Fra 25 grader og sol i Venezia ventet nå knappe 10 grader og lett regn i Oslo. Nok en reise var over.
Konklusjon
Alt i alt en særdeles behagelig flytur. Punktlig, behagelig og effektiv med god service hele veien. Maten var ikke mye å skryte av, men det fungerte. For meg er det blokkerte midtsetet verdt pengene i seg selv.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Video
Flere bilder
