Det beste og mest private setet til tross, det var noe som manglet.
Etter tre fine dager i New York på Ritz-Carlton Battery Park var det på tide å sette kursen hjemover igjen. Klokken nærmet seg midnatt og vi drøyet i det lengste med å forlate hotellet.
Utenfor høljet det ned og det var nærmest uforsvarlig å kjøre bil. Dette så ikke ut til å plage drosjesjåføren nevneverdig idet bilen spylte igjennom vannmassene uten å ense faren for vannplaning. Skrekkslagne, men i live, ankom vi JFK og var klare for innsjekk.
Åpen innsjekk
På forhånd hadde jeg fryktet at innsjekk ikke åpnet før to timer for avreise, derfor hadde vi prøvd å time det så godt som mulig. Heldigvis viste det seg at både business class-skranken og den ordinære var åpnet. Herlig.
Dessverre slanget det seg ikke noen kø i økonomiklasse, og gleden av å gå forbi og rett frem til businesskranken var noe begrenset. Uansett ble vi behandlet raskt og hyggelig. Nå bar det av gårde til fasttracken.
Jeg trodde vi skulle få gå igjennom TSA PreCheck som tidligere, men måtte skuffet ta til takke med den ordinære hvor køen bare var kuttet. Dermed måtte belter og sko av og PC ut.
Servicen her var like grusom som alltid. Jeg spør meg selv hver gang om hvordan det går an å hate jobben og livet sitt så mye som disse TSA-vaktene gjør. Rett og slett trist.
Skandaløs lounge
Nuvel. Etter unødvendig lang somling kom vi oss omsider igjennom og spaserte mot loungen. Dette skulle vise seg å bli en uforglemmelig opplevelse i totalt motsatt ende av skalaen. Du kan lese den fryktinngytende anmeldelsen her.
Skrekkslagne som vi var satte vi oss ved gate i påvente av ombordstigning. Heldigvis gikk flyet på tiden. Jeg stilte meg først i køen for å komme først ombord.
På forhånd var jeg forberedt på å sitte i den gamle kabinen, men fikk like før avreise en positiv overraskelse om at det var den nye som ved forrige tur. Takk og pris for det. Dessverre hadde TAP tuklet med setene igjen, men heldigvis rakk jeg å endre disse på forhånd.
Kabinens beste sete
Denne gangen hadde jeg sikret meg kabinens aller beste og mest private sete. Dette er en vindusplass avskjermet på begge sider og som kan minne om et førsteklassesete. Herlig. Jeg slo meg ned mens det rydde på med folk. Businesskabinen så ut til å bli full igjen.
Klokken var nå passert midnatt og trettheten var påfallende. Til tross for at det ventet en middag gledet jeg meg aller mest bare til å legge setet flatt og få meg en god natts søvn. Først ut var derimot velkomstdrinken og avistrallen.
Jeg nappet til meg The Economist på ny og nippet til drinken i påvente av take-off. Lyset ble nå dimmet og vi satte krusen til værs. Vel oppe spratt jeg opp for å sjekke toalettet før serveringen gikk i gang.
Forrige gang ble jeg rystet av de små og skitne toalettene. Det var ikke stort bedre denne gangen, selv om en kunstig gul blomst nå lyste opp rommet mens de løse skapene slo i panelet. Akk, ja. Ikke alt kan pusses opp samtidig.
Enkel meny
Vel nede i setet var nå utdelingen av meny og varme kluter i gang. Fortsatt var fraværet av farver i menyen tydelig. Den billige lefsen av et papirhefte gjorde dog jobben sin og forklarte om serveringene som var i vente.
Hovedmåltidet var en lett treretter bestående av suppe til forrett, fire valg til hovedrett og en enkel dessert. Ikke mye å skryte av, men jeg måtte allikevel holde meg våken for å teste.
Du kunne velge mellom biff, marinerte reker, kyllingbryst eller pasta. Jeg gikk for kyllingbrystet denne gangen. Heldigvis satt jeg langt fremme i kabinen og fikk sikret meg mitt førstevalg. Verre var det for dem lenger bak som måtte ta restene.
Alt på ett brett
Til min store forbauselse ble all maten servert på ett og samme brett denne gangen. Suppen kom som sedvanlig fra termosen og hovedretten så direkte guffen ut.
Det som visstnok skulle være tomatsuppe smakte som lunken tomatpuré. Kyllingen var tørr og lå i en lite delikat blanding av gråbrun auberginepuré og linsesalat. Dette var alt annet enn godt. De seks skivene med fersk frukt var måltidets høydepunkt.
Jeg angret
Nå angret jeg på at jeg hadde holdt meg våken for å få med meg matserveringen. Jeg redde opp setet til seng og la meg ned for å sove i påvente av frokost – i håp om at den var noe mer oppløftende.
Det ble knappe tre timer søvn. En flytur på seks timer er altfor kort. Det er nesten ikke verdt å reise i business class på en så kort strekning. Nuvel. Med fare for å fremstå som uforbeholdent kravstor og gretten tror jeg vi stopper der.
Tynn frokost
Drøye timen før landing i Lisboa kom frokosten på bordet. I likhet med middagen kom denne på ett og samme brett. Her sto den samme skålen med frukt som vi fikk til dessert med en kopp yogurt, smør og syltetøy til. I tillegg fikk vi tørt, varmt brød.
Heller ikke dette måltidet klarte å begeistre meg. Det var rett og slett nitrist. Jeg var særdeles skuffet over maten. Her hadde de rett og slett puttet økonomiklasse mat i porselen og kaldt det business class.
Mellomlanding og lounge
Utenfor skinte nå solen og jeg kunne skimte de lekre portugisiske strendene. Gid vi bare kunne hoppe av her og bli værende noen uker.
Dessverre gikk turen videre hjem til Oslo, men først måtte vi mellomlande for en kjapp tur innom TAP Portugals egne lounge. Fra skrekkloungen i New York ble dette en real opptur.
Etter en oppløftende opplevelse i loungen bar det av gårde mot gate for å sette kursen hjemover. Her hadde det samlet seg en bråte solbrune og ranselkledde personer. Nordmenn på tur. En rase umulig å ta feil av.
Blokkert midtsete
Ombordstigningen var delt inn i ulike klasser. Vi stilte oss så klart i den for business class, selv om det presset på fra alle kanter av fjerne nisser som ikke visste hvor eller når de skulle gå.
Vel ombord på seterad to oppdaget jeg at også dette flyet var det samme som på tur nedover fra Oslo. Med andre ord helt ordinære skinnseter med grei benplass og blokkert midtsete. Kabinen var også denne gang smekkfull.
Sendrektig service
Ingen velkomstdrink eller jakkeservice var å spore. Derimot fikk vi den kalde kluten innpakket i plast i tillegg til den farveløse menyen som forventet. Serveringen var like sendrektig som sist, og det tok år før drikketrallen kom igjennom kabinen.
Igjen sto en treretter for døren. Denne gang med røkt kveite til forrett, pasta carbonara eller kalv til hovedrett og en eller annen fruktpudding til dessert. Denne gangen skulle jeg ha pastaen. Takk og lov for at jeg satt langt nok fremme til å sikre meg den.
Lekkert matbrett
Timene gikk før maten omsider kom på bordet. Selv om alle rettene var samlet på et brett så det unektelig delikat ut. Mye bedre enn det nitriste nattmåltidet jeg var blitt servert over fra New York.
Smaken var også upåklagelig. Pastaen var enkel, men helt klart bedre enn det tørre kjøttet jeg var blitt servert tidligere. Grønnsakene var friske og smakene markante. Brødet var denne gang også mye bedre. Reisefølget så også ut til å kose seg.
Med måltidet vel innenbords lente jeg meg tilbake og ventet på landing. Utenfor kunne jeg skimte Holmenkollen og skjønte at turen snart var ved veis ende. Det hadde sannelig gått fort for seg, men det var jammen godt å være hjemme igjen også.
Konklusjon
Alt i alt en grei tur. Fantastisk behagelig sete over fra New York, men sløv service og dårlig mat trekker betydelig ned. Jeg vil nesten driste meg til å si at TAP Portugal er bedre på kortdistanse enn langdistanse sett bort fra setet.
Min stjernevurdering: 3 av 6.
Video
Flere bilder
