Utsøkt service og nydelig mat, men foreldede seter.
Etter et storslagent opphold på Ritz-Carlton Doha var det på tide å sette kursen hjemover. Og jeg gledet meg. Ikke fordi jeg ville reise fra hotellet, men fordi jeg denne gangen skulle fly business class. Men var egentlig forskjellen nevneverdig fra økonomiklasse?
Nok engang hadde reisefølget og jeg bestilt bil fra Ritz-Carlton. Vi ble derfor fraktet direkte til flyplassen uten problemer. Det var dessuten midt på natten og ingen trafikk. Ved ankomsthallen spurte sjåføren nokså forutinntatt: business class?
Ingen prangende entré
Qatar har som kjent sin egen premiumterminal fullstendig adskilt fra resten. Denne testet jeg sommeren 2018 med stor suksess. Jeg håpet i det lengste at Turkish Airlines hadde kjøpt adgang hit for sine premiumgjester, men måtte skuffet innse at vi var forvist til en egen del av terminalen forbeholdt alle andre flyselskaper enn Qatar Airways.
Selv om det ikke var en like prangende entré, var innsjekksområdet delt inn i økonomi og business class. Det lå ikke noe teppe foran, men det var fritt for kø. Dermed ble vi hurtig betjent. Prosessen var nøyaktig, og det ble skrevet ut vouchers til både lounge og fast track. Her holdt det nemlig ikke kun med billetten. I tillegg fikk jeg det etterlengtede gullbåndet rundt håndbagasjen som indikerte at vi reiste foran forhenget.
Fast track og lounge
Før vi kom til sikkerhetskontrollen måtte vi igjennom immigrasjonen. Etter å ha vist frem billetten ble vi forvist til den ordinære køen, men jeg ante ugler i mosen og forsøkte på ny. Da jeg viste voucheren fikk vi fast track. Ikke at det hjalp særlig når det ikke var noe kø ellers, men det var noe med følelsen å gå der uansett.
Sikkerhetskontrollen gikk effektivt for seg og vi ruslet inn mot gullbjørnen på jakt etter loungen. Denne befant seg i annen etasje med utsikt ned mot bjørnen. Det var en såkalt contract lounge, og bar preg av dette.
Les hele anmeldelsen av Oryx Lounge her!
Etter en knapp halvtime spaserte vi avgårde mot gate. Det var viktigere å få med seg den prioriterte ombordstigningen enn å drikke juice i Oryx Lounge. Turkish var heller ikke tildelt den beste gaten: lengst unna og nede i kjelleren med buss ut mot flyet.
Skuffende business-buss
På vei ned mot Doha hadde jeg smugkikket på «business-bussen», med store skinnstoler, som hadde fraktet premiumgjestene til gate. Ville jeg få æren av å teste denne bussen nå? Forventningene var store og fallhøyden deretter.
Idet den prioriterte ombordstigningen gikk i gang virket det som at de kun slapp business class-passasjerer ombord i bussen først. Etterhvert kom også ymse av gullkort. Vi fikk alle en egen buss, men den var av den helt ordinære sorten.
Nuvel. Vi skulle jo ikke busse hele veien til Istanbul uansett. Reisefølget og jeg kom først ombord, og ikke overraskende var setene av den eldre sorten du finner på korte ruter innad Europa. Jeg har fløyet dem ved flere anledninger, og vært storfornøyd. Dog hadde jeg håpet på noe rausere kvalitet på korte interkontinentale ruter.
Sete-bingo
Det er en kjensgjerning at det kryr av ulike setevarianter på business class hos Turkish. Derfor er det ofte bingo hvilket du får. For en fire timers tur skulle jeg overleve i et eldre bredsete uten mulighet til å ligge flatt. Det viktigste var uansett at konfigurasjonen var to ganger to, og at det reisen ble mer privat når du reiste to sammen fremfor tre ganger tre lenger bak.
I setet lå forøvrig et pledd og en fyldig pute. Senere fikk du utdelt støydempende hodetelefoner med beskjeden om at de kom til å bli samlet inn ved reisens slutt. Det som overrasket meg mest var at vi også fikk et lite amenity kit med sovemaske, kremer og tannbørste.
Velkomstservice og god plass
Velkomstservicen ellers var velkjent med drink, aviser og utdeling av dagens meny. Jeg nippet til mintlimonaden mens jeg studerte matrettene jeg kunne velge i. Det var åpenbart tyrkisk frokost jeg hadde i vente. Her kunne du velge mellom tyrkisk ostepai eller osteomelett. Og som om det ikke var nok ost fikk du også et lite ostefat på siden.
Kabinen var knapt halvfull på vei fra Doha. Samtlige passasjerer fikk hver sin toerrad for seg selv. Den sprudlende flyverten sa det var bare å flytte rundt, også bak forhenget for den som måtte ønske det. Passasjerene humret godt. Her var det god stemning i vente.
Take-off gikk som smurt med en briljant utsikt over Doha og The Pearl. Jeg kunne endog skimte hotellet vi hadde bodd på. Etter å ha luktet på muligheten for helikoptersightseeing fant jeg fort ut at dette var bortkastede penger nå. Fantastisk.
Osterikt matbrett
Vel oppe i luften gikk serveringen i gang. Først ut var den sedvanlige varme kluten. Deretter fulgte matbrettet med forrett. Her kunne du ikke velge og måtte ta det du fikk servert. På brettet hadde du oster, frukt, oliven, tomatpuré, honning og smør. Til å svelge dette ned fikk du varmt brød i en rekke varianter. Jeg valgte selvsagt den tyrkiske kringlen.
For meg holdt det lenge med forretten. Reisefølget var derimot fysen på varmmat, og gikk for omeletten. «Det er ingenting å si på Turkish’ mat», gomlet reisefølget og svelget hønsegården ned med champagne. Jeg derimot forsøkte å sammenligne måltidet med økonomiklasse, og forskjellen var neimen ikke stor.
Porselensfaktoren var muligens noe høyere samt at du fikk tilgang på champagne og sterkere vann. Maten var i og for seg like god kvalitetsmessig. Utover matbrettet var det ikke mer servering annet enn trallen med brennevin, kaffe og te. Jeg savnet dessert.
Ordinært toalett med ekstra fasiliteter
De fire timene mot Istanbul fløy avsted. Jeg som hadde tenkt å kaste meg over en film måtte kaste inn håndkleet i stedet. Før jeg visste ordet av det var innflyvningen startet. Med det kaoset jeg hadde i vente på Atatürk måtte jeg derfor teste toalettet ombord.
Her var fasilitetene som det pleide. En litt mer eksklusiv såpe i tillegg til lotion var satt frem. Utover dette var toalettet prikk likt som på økonomiklasse. Det at kranen var automatisk var forøvrig like herlig som alltid. At det var satt opp et lite skilt med informasjon om at du kunne få tannbørste på forespørsel var også flott.
Fast track også i transfer
Istanbul strålte i herlig solskinn idet vi gikk inn for landing. Nå var det bare å begi seg ut på ferden igjennom transferområdet og inn i loungen. Med business class-billetter fikk vi prioritet i transfer og det gikk lekende lett å komme seg igjennom. Det mange kanskje ikke er klar over at du med gullkort også kan nyte denne fordelen.
Til tross for at det var lørdag var det et mylder av folk ute i terminalen og inne i loungen. Enda godt Erdogan nå har åpnet en splitter ny flyplass med bedre plass og større kapasitet. Det var sårt tiltrengt.
Samme fly og seter mot Oslo
Etter snaue to timer med kaker, pide og andre tyrkiske godsaker var det bare å sette kursen mot gate. Reisefølget og jeg stilte oss fremst i den prioriterte køen for å komme først ombord. Flyvemaskinen var akkurat den samme, og det var således lite nytt å melde om.
Velkomstservicen med drink, aviser og meny gikk sin gang. Ettersom det nå var over frokosttid var jeg spent på hvilke godsaker vi hadde i vente. Denne gangen var det rett og slett for mye godt. Hele tre hovedretter kunne du velge mellom: kjøttbollebrochette, kyllingbrochette eller hjemmelaget tyrkisk ravioli med kjøtt.
Vel oppe i luften ble den varme kluten delt ut med matbrettet etterfølgende. På korte ruter får du alt på samme brett med unntak av hovedretten. Følelsen av økonomiklasse er dermed påtagende, skjønt alt bærer preg av å være noe mer eksklusivt.
Laks og pasta
Forretten denne gangen var røkt laks med sellerisalat til. Porsjonen var voldsom, faktisk så voldsom at det fiskeelskende reisefølget måtte kaste inn håndkleet etter en liten bit. Det første tygget er godt, men dette ble rett og slett for meget, sukket reisefølet.
Jeg derimot gledet meg stort til hovedretten. Både reisefølget og jeg skulle ha pastaen. Den svake mintsmaken på toppen av den sterke tomatsausen og den milde pastaen med yogurt til ga en deilig kulinarisk opplevelse. Et sekund glemte jeg at det var oppvarmet flymat jeg fortærte. Her hadde Turkish virkelig levert.
Mens jeg gomlet i meg godsakene tittet jeg bort på reisefølget som alt hadde tømt tallerkenen. Jøss, sa jeg, her gikk det sannelig ned på høykant. Maken til appetitt skulle du lete lenge etter. Den kommentaren gjorde at sjokolademoussen ble stående igjen. Dermed vanket det to på meg. Herlig.
Rikt underholdningssystem
Oster hadde du også på brettet. Disse sto jeg som sedvanlig over i likhet med brennevinstrallen som fulgte helt til slutt. Ettersom jeg hadde gått glipp av filmtid på turen fra Doha til Istanbul fyrte jeg opp underholdningsanlegget like etter at maten var samlet inn.
Jeg plugget videre i Turkish’ hodetelefoner og gjorte meg klar. Skjermen var overraskende touchvennlig og responderte godt. Utvalget av film og musikk var i tillegg upåklagelig. Brått fikk jeg følelsen av at flyturen var for kort. Fire timer ganger to er forsåvidt ikke all verden. Faktisk i underkant av hva du trenger business til.
Nå skal det dog nevnes at jeg oppgraderte på noen gamle Turkish-poeng som holdt på å forfalle, og at jeg aldri ville betalt de drøye 16 000 kronene en slik tur i utgangspunktet ville kostet. Til det var forskjellen fra økonomiklasse altfor liten.
Konklusjon
Alt i alt en velkjent reise med gjennomgående god service og mat. Dette er utvilsomt fortsatt Europas beste business class, og funker ypperlig på korte ruter, selv om Turkish’ egen økonomiklasse er hakk i hæl.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
