For første gang skjedde det: jeg ble oppgradert gratis ved gate.
Etter et behagelig og luksuriøst opphold på JW Marriott Absheron var det på tide å sette kursen hjemover. Reisefølget og jeg booket en Uber og kom oss tidlig avsted til flyplassen. Til tross for prioritet i både innsjekk og sikkerhetskontrollen kunne vi jo aldri vite hvor trafikkert det ville være.
Ved ankomst lyste skiltet med SkyTrax-ratingen om at dette var en femstjerners flyplass imot oss. Kjøpt og betalt, gryntet jeg, mens vi ruslet inn mot Turkish’ innsjekksområde. Det var dog ingen tvil om at det både var ryddig og flott her, så jeg kunne på sett og vise merke den femte stjernen.
Lite folk
Nuvel. Innsjekk var som sedvanlig delt mellom business og økonomi, og vi ble hurtig betjent. Det røde teppet var lagt ut og følelsen av business class var påtagende for oss begge. Dessverre skulle vi kun fly økonomi til Istanbul.
Med innsjekk unnagjort var det bare å komme seg igjennom sikkerhetskontrollen. Vi hadde fast track, men denne var ubrukelig. Og nei, ikke på grunn av kø, men på grunn av at det ikke fantes mennesker i den ordinære. Nydelig. Det er sjeldent jeg har opplevd en flyplass så tom for mennesker.
Enkel lounge
Vel inne satte vi kursen mot loungen. Denne befant seg opp rulletrappen i annen etasje. Her oppe skulle vi få oss en del overraskelser.
Les hele anmeldelsen av loungen her!
Ettersom vi skulle fly økonomi visste vi at det ville bli kamp om hattehyllen. Derfor ruslet vi tidlig fra loungen og stilte oss opp ved gate for å sikre oss at vi kom først ombord.
Nest bakerst og blokkert
Den prioriterte ombordstigningen så ut til å bli håndhevet så som så. Her var det den sterkestes, for ikke å si frekkestes, rett. Reisefølget og jeg hev oss inn i kampen og vant.
For anledningen hadde jeg valgt nest bakerste seterad i håp om at midtsetet skulle bli blokkert. Mens vi iakttok tilstrømningen av passasjerer skjønte vi at sannsynligheten ble mindre og mindre. Aldri før hadde jeg ventet så lenge på «boarding complete»-beskjeden. Men da den kom dro jeg et lettelsens sukk.
Reisefølget var derimot mer opptatt av å holde seg for nesen. En tyrker på raden foran hadde nemlig tømt hele taxfree-en for parfyme over seg selv. Om det var forbudt å røke ombord, burde dette jammen også være forbudt, utbrøt reisefølget. Jeg ble skånet for lukten ettersom jeg satt lenger unna, men kunne kjenne den intense og tunge mannduften komme sigende.
Det virket forøvrig som at reisefølget og jeg var de eneste ombord med blokkert midtsete. Både foran og bak satt folk tett i tett. Kunne det ha noe med blokkeringen den hyggelige skrankebetjenten i Istanbul la inn på turen over? Uvisst, men vi satte umåtelig pris på det.
Variasjon til frokost
Forøvrig var flyvemaskinen, setene og servicen akkurat den samme som på turen til Baku. Eldgammelt underholdningssystem og slitte, men romslige seter. Det var kun én servering: frokost. Heldigvis var menyen noe forandret fra forrige tur.
Denne gangen var matbrettet fylt med pai, ostetoast, oster og mandelkake. Det overrasket meg stort at omeletten var erstattet, men jeg klaget slett ikke. Måltidet var enkelt, men smakfullt, og kompenserte for den tynne frokosten i loungen. Akkurat slik jeg håpet på. Herlig.
Til maten var det som sedvanlig fri flyt av drikke. På trallen sto juice, brus og vann, men det var selvsagt også mulig å starte dagen med litt sterkere saker. Dette måtte flyvertinnen dog gå bak for å hente.
Det fine med å sitte nest bakerst var at trallen kom fort til oss. Dermed var vi de første til å få servert og de første til å få bordet ryddet. Dette gjorde det mulig også å stille seg først i toalettkøen. Det er flere år siden jeg hadde sittet så langt bak, men jeg innså raskt at det ikke ble siste gang.
Fem timer i Istanbul
De drøye to timene til Istanbul fløy avsted. Nå ventet hele fem timer før neste flyvning til Oslo. Dermed ble det nok en anledning til å bli kjent med den nye loungen i Istanbul. Her rakk vi nemlig både frokost- og lunchserveringen.
Etter rikelig med påfyll satte vi i marsj mot gaten. Denne lå en evighet unna, men vi hadde sannelig godt av å spasere litt etter all maten. Vel fremme var det tydelig inndelt i business og økonomi. Reisefølget og jeg stilte oss selvsagt først i businesskøen og fikk raskt selskap fra flere.
Gratis oppgradering
Det skulle vise seg å være et sjakktrekk å være først for en gangs skyld. Idet jeg validerte billetten lyste det rødt. Jøss, tenkte jeg, var ikke gullkortet lagt inn? Joda, det var ikke det. Betjenten kunne opplyse om at jeg var blitt oppgradert på grunn av at det var fullt i økonomiklasse. Du verden, tenkte jeg, dette var første gang det hadde skjedd med meg.
Reisefølget sto forfjamset ved min side og spurte desperat om det bare gjaldt meg. Du får vente å se, sa betjenten, og scannet billetten. Samme beskjed også her. Vi var blitt oppgradert begge to med nye seter 1A og B.
Litt større seter
Nå var det ikke all verdens forskjell på økonomi og business på denne turen opp til Oslo, men setene var større, maten bedre og vi slapp å slite med en fremmed i midtsetet. Det var nemlig en 2×2-konfigurasjon fremfor 3×3.
Nå har jeg fløyet denne ruten i business en rekke ganger og var meget godt kjent med produktet. Lite hadde endret seg. Det hele startet med velkomstdrink, aviser og utdeling av meny. Deretter fulgte den varme kluten i luften og så servering.
Jeg tok som sedvanlig den tradisjonelle myntelimonaden, lente meg tilbake og kastet et blikk på menyen. For anledningen kunne du velge mellom lammelår, kylling satay eller artisjokkravioli til hovedrett. Forrett og dessert var satt.
Fyldig servering
Til forrett fikk vi servert kald sjømat. Fatet besto av hvit fisk, laks og reker. Selv for en svoren sjøulk ville det bli for meget, og jeg sto elegant over. Matlysten var heller ikke helt på topp ettersom jeg hadde spist over evne i loungen. Dermed sto jeg også over kjøttalternativene til hovedrett. Jeg måtte for en gangs skyld velge vegetarisk.
Smaken var som alltid. Her hadde det ikke skjedd endringer fra første gang jeg fløy Turkish for fem år siden. Det var i og for seg greit. Forutsigbarhet skader jo ikke. Pastaen smakte i overkant mye tomat og tok livet av artisjokken, men det funket.
Etter måltidet kom trallen med kaffe, te og brennevin igjennom kabinen. Jeg valgte en kakao, lente meg tilbake og fyrte i gang underholdningssystemet. Dette var heldigvis av den mer moderne varianten med fungerende trykkskjerm og godt utvalg av film og musikk. Nå var det bare å vente på landing.
Konklusjon
Alt i alt en innholdsrik tur i kjent Turkish-stil. Særdeles positivt med ekstraservice som blokkert midtsete og gratis oppgradering, men ellers var det som alltid: pålitelig og forutsigbart. Forskjellen på økonomi og business er faktisk ikke så stor at det er verdt å betale differansen, ihvertfall ikke på kortere ruter.
Min stjernevurdering: 5 av 6.
Flere bilder
