Sentralt og enkelt femstjerners hotell til en rimelig penge. Hva kan jeg klage på?
Etter en spartansk tur nedover med Austrian Economy gledet jeg meg stort til å sjekke inn på velkjente Marriott. De skrøt av fem stjerner og jeg forventet langt bedre standard enn jeg hadde fått i Minneapolis og Paris tidligere i år.
Det er nokså pussig hvordan de ordinære Marriott-hotellene varierer i stjerner fra tre til fem. Det ville vært mye enklere hvis merkenavnet var konsistent med kvaliteten som leveres. Nuvel. Jeg håpet at Wien-hotellet i det minste var på linje med femstjerners Marriott i København.
Altfor tidlig ankomst
Ankomsten denne fredags morgenen var grytidlig. Uten gullfordeler som gir tidlig innsjekk, bare sen utsjekk, skulle det bli spennende å se hvilke værelser som ventet da vi ankom klokken 10:00. Jeg var forberedt på det verste.
Vel fremme var det ingen som åpnet drosjedøren eller tok bagasjen vår. Vi måtte fikse alt selv. Pussig, tenkte jeg, hvor var den femte stjernen? Etterhvert kom det en pikkolo løpende som forvirret tok noen av bagasjene mens jeg stilte meg i Elite-innsjekken.
Idet jeg sa navnet mitt rykket det i resepsjonisten. Akkurat som om jeg var ventet. Dessverre hjalp det ikke mye da ingen av værelsene var klare. Det var ikke meg imot. Det var som forventet. Jeg ga også beskjed om at det ikke hastet. Jeg ville nødig ende opp med et handicapværelse i førsteetasjen bare fordi det var ledig og ferdig vasket.
Loungen som venteværelse
Jeg ba derimot om adgang til loungen slik at vi kunne vente der. Det gikk uproblematisk for seg. Platinumkortet kom til sin rett.
I loungen var det fortsatt frokostservering, og jeg fikk sneket meg til noen skiver bacon. Det var nemlig ikke annet enn snacks og mineralvann før hors d’oeuvre klokken 17:30. Dermed var det bare å sikre seg.
Les hele anmeldelsen av loungen her!
Etter en stund ruslet vi ned til resepsjonen igjen for å forhøre oss om hvordan det sto til med værelsene. Nå viste det seg at det ene var klart, men det andre fortsatt var under rengjøring. Det burde gå fint. Vi kunne benytte det ene til å legge fra oss bagasjen og gå i gang med sightseeingen.
Club-rom med skuffende utsikt
Det tydet på at det ikke vanket noen storslått oppgradering. Værelset var i syvende etasje og visstnok et club-rom. Det lå i direkte tilknytning til heisen og bar preg av å være til overs fra dagen før. Altså et av de siste som ble solgt.
Nuvel. Reisefølget jublet over den nære tilknytningen til heisen. Jeg var derimot mer lunken idet jeg låste meg inn. Her så vi rett inn i et stillas. Vi var blitt snytt for utsikt mot parken. Værelset forøvrig var heller ikke all verden å rope hurra for.
Liten «suite» allikevel
Her var det to queensize-senger, en liten pult, minibar, skap og bad med dusj. Fasilitetene så moderne ut, men det var langt fra spektakulært. Det skulle ellers vise seg at vi hadde fått et connection room hvor begge værelsene tilhørte oss. Dermed ble det tilsammen en liten suite – tross alt.
Det andre værelset var til forandring noe finere med kingsize-seng og sjeselong. Forøvrig var det helt likt med den samme kjedelige utsikten mot stillaset.
Om ikke annet var det herlig med to bad. Utvalget av badeartikler var forøvrig helt greit, men det skortet på tannbørste, barbersett og andre luksusamenities. Toalettet var Japan-variant med dusjfunksjonalitet – til stor forskrekkelse hos reisefølget.
Badekåpe og basseng
I skapet hang badekåpene med slippers til. Herlig. Dette kom godt med da vi skulle ta heisen ned til bassenget for en kveldsdukkert. Hotellet var nemlig utstyrt med et fitnessenter, badebasseng, badstue og spa i kjelleretasjen. Dette ble behørig benyttet etter lange dager med sightseeing.
Bassenget var stort nok til å få tatt seg noen svømmetak som kjentes. Det var heller ingen barn som plasket rundt og forstyrret sent på kvelden. Herlig.
Enkel mat
Når det gjaldt bespisning foregikk denne for det meste i loungen. Her nøt vi både frokost og hors d’oeuvre. I tillegg fikk vi sendt opp noe room service i form av nattmat. Helt greit vomfyll, men ikke noe særlig mer enn det.
Les hele anmeldelsen av loungen her!
På menyen sto det pizza, noe som høyst sannsynlig var av den frosne varianten jeg fikk i Paris. Jeg turte ikke prøve, selv om fristelsen var stor. Jeg gikk derfor heller for en tradisjonell hotellburger, og hotellburger var det jeg fikk. Denne kunne vært servert på hvilket som helst hotell verden over.
Reisefølget slo til med vegetarsandwich, som tydeligvis falt i smak. Minneverdig var det dog ikke, men room service er uvurderlig når du kommer sliten inn en sen kveld og kjenner sulten melde seg. Dette fikk jeg smertelig erfare på AC Hotel Venezia.
Utsøkt beliggenhet
Med ordinære rom og helt grei lounge ble det ikke tilbrakt mer tid enn nødvendig på hotellet. Beliggenheten midt i sentrum ved Stadtpark var nemlig utsøkt. Alle de største severdighetene og gode spisestedene lå rett utenfor døren.
Tiden fløy og vi sjekket ut like tidlig som vi kom. Det gikk kanskje litt for fort idet hotellet ga oss sjåførservice og ikke vanlig drosje til flyplassen. Utenfor sto det en dresskledd herre i sort bil med bagasjen pent plassert inne i bilen og et lunt smil på lur. Dette luktet euro, sa reisefølget, lettere nervøs i forsetet.
Etter tyve minutter med røverhistorier var vi fremme ved flyplassen. Nå var det bare å sette kursen motvillig hjemover etter en utsøkt reise til Wien.
Konklusjon
Alt i alt et flott og sentralt hotell som leverer der det skal. Jeg savnet litt av femstjernersschwungen, og følte heller at dette var et meget godt firestjerners hotell. Men hyggelig pris og god beliggenhet gjør at dette kan anbefales for en noe rimeligere weekend i Wien.
Min stjernevurdering: 4+ av 6.
Flere bilder
